Mudslide: Drivende stonerrock

– Vi er veldig glad i blues, og stonerrock føles ofte som en fuzz-drevet sjanger i drop D som gir samme power som blues. Det kan slå pusten ut av deg, men samtidig være rolig og sensuelt, mener Mudslide som høsten 2023 slapp albumet Magic Beans på Voice of Wonder.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/album/4QVYOwWszigk3WjrvrteTS?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

Kan dere først fortelle de som ikke kjenner bandet deres, hvem og hva Mudslide er i norsk musikk?

– Mudslide er et høytspillende og energisk rockeband fra Stavanger. Vi er et band som tar de feteste aspektene av rocken og bruker det selv. Stadig utforsking av sjangere og hverandres musikalitet hindrer repetisjon og holder uttrykket dynamisk. Som liveband har vi satt oss et mål om å gi konsertgåeren den rockeopplevelsen vi selv ønsker å få. Debutplaten vår ble gitt ut høsten 2023, til strålende kritikk. Mudslide er soundtracket til en verden som går til helvete.

– Mudslide er i utgangspunktet et stonerband fra Stavanger, men er i utgangspunktet et band det er vanskelig å sette en spesifikt sjanger på. Med musikk som er skrevet for å skape en dynamisk og spennende live-opplevelse, er bandet et av de mest spennende live-bandene fra Stavanger siden Kvelertak. Derimot har vi gjerne enda kraftigere røtter til klassisk rock, blues og rockelegender enn andre populære rockeband i landet.

Si litt om bakgrunnen for bandnavnet Mudslide.

– Navnet Mudslide stammer fra en prosess som tok tid da vi startet bandet i 2018. Gjennom en nettside med forskjellig western-slang for ordet ‘’hangover’’ falt vi til slutt på Mudslide, fordi et jordskred er skittent, uhåndterbart og brutalt, noe som er en god beskrivelse på lydbildet vi ville skape! Selv om navnet stammet etter gammel cowboy-slang for å være overstadig beruset, maler navnet et veldig nøyaktig bildet av hva Mudslide som band er. Skitten, massivt, brunt, altoppslukende, overraskende og uforutsigbart.

Hvilket forhold har dere selv til skred og gjørme?

Thomas: – Rent praktisk er to av oss henholdsvis rørlegger og murer, og har sett vår fair share med gjørme og drit. I tillegg har alle fire hatt sin runder på Roskilde, hvor gjørme, musikk og god fyr er tre hovedtrekk for festivalen. Symbolsk er skred en god metafor på nihilisme, som er et gjentakende tema i tekstene våre.

Sondre: – Vi har alle hatt våre turer innom større festivaler som konsertgjengere, særlig da på Roskilde hvor gjørme nesten blir en større del av opplevelsen enn musikken. Det er ofte på disse stedene en finner den pureste formen for musikkglede, steder hvor det er 110 mm regn, gjørme opp til kneet og ingen tørr plass å gjemme seg. Fremdeles går folk ut av teltet hver morgen og danser og mosher til musikk hver dag i en hel uke.

Alex: – Vi tilhører alle arbeiderklassen. To av oss – Kasper og Alex – har jobbet i byggebransjen som murer og rørlegger. Trommisen har vært smittevasker på sykehuset og bassisten har jobbet i matbutikk, så vi har sett vår andel av skred og gjørme kan du si. Min verste erfaring med gjørme er Roskilde 2017. Jeg sier verste, men det var jo også på mange måter enn sinnsykt fet opplevelse, støvler, pils, gjørme og god musikk.

Hva med Led Zeppelins «Mudslide»?

Kasper: – Hadde ikke hørt om denne før, takk for tips! Led Zeppelin er en stor inspirasjonskilde for flere av oss.

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva fengslet?

Kasper: – Alle er oppvokst med musikkglade foreldre og/eller søsken, og har vokst opp med mye musikk rundt seg.

Thomas: – Jeg vokste opp i et musikalsk hjem, hvor både piano, gitar og Singstar var lett tilgjengelig. Særlig på kjøreturer med familie, hvor en gikk fra krangling til allsang hver gang pappa satte på musikk vi alle kunne, så jeg for første gang hvordan det påvirket mennesker. Jeg så hvordan den bringer folk sammen, og hvordan den får tiden til å fly fordi man har det gøy.

Alex: – Jeg oppdaget musikk i ung alder, fordi mine to brødre alltid spilte gitar og sang på juleaften og visse andre sammenkomster for å underholde. Det fikk meg til å tenke at dette vil jeg også gjøre.

Sondre: – Musikk har alltid stått nært mitt hjerte, min far er trommeslager, så det har alltid vært naturlig for meg å ta stafettpinnen videre.  I veldig ung alder har band som AC/DC, Iron Maiden, Dimmu Borgir m.m. vært spilt i bilen og i hjemmet.

Når begynte dere selv å synge og spille og hva får dere ut av det?

Kasper: – Jeg har alltid sunget, jeg begynte i band da jeg var 13. Musikk slipper løs følelser. Det er terapi, kameratskap, opplevelser og gratis øl.

Thomas: – Musikken ble en slags juksemetode for å uttrykke seg selv og mine følelser, og endte opp med å bli noe jeg sterkt identifiserte med gjennom gjennom livet. Jeg har kun uttrykt hva jeg selv føler og tenker, og det ble til tider ensomt. Det var ikke før jeg ble med i band for første gang i en alder av 18, at jeg oppdaget hva mer det var å få ut av musikken. Det var som å oppdage en helt ny farge. Samspill, samhold, vennskap, energi og minner for livet ble plutselig en måte å oppleve musikk på.

Alex: – Jeg begynte vel å spille så snart jeg fikk en gitar, jeg var vel 11-12 år kanskje. Jeg satt med en Oasis sang-/akkordbok bl.a. Det er vel det å rømme litt fra virkeligheten, å late som du er en rockestjerne der du sitter på soverommet.

Sondre: – Jeg begynte selv å spille trommer i fireårsalderen, for så å spille tuba i korps. Så fant jeg gitaren, og til slutt ble jeg med i band da jeg var 15 år. Det å spille musikk er verdens beste terapi for alle problemer som skulle trenge en utblåsning. Det å kjenne kreativiteten strømme ut sammen med mine beste venner i brutalt samspill, er veldig deilig.

Har dere hatt noen mentorer, rollemodeller eller inspirasjonskilder som har vært viktige? I så fall hvem og hva lærte dere av dem?

Thomas: – Min far er den som har vist meg musikken sin, noe som dannet grunnlaget for alt jeg liker i dag. Det er noe han enda ikke har sluttet med, og han er alltid på konsert og støtter. Videre har du Michael Vince, som jobber på bydelshuset jeg gikk på da jeg var ung. Som tidligere bassist i Popface kom han ofte inn på bandøving og viste oss ny musikk, og kom med innspill på musikken vi skrev. Han lærte meg masse om hvordan en skal navigere i musikkverden, og at det ikke bare er å spille musikk, men så mye mer i tillegg.

Alex: – Trond Ivan Nilsen, daglig leder for Brack ungdomsklubb. Sikkert den skarpeste kniven i skuffen og en sinnsykt dyktig gitarist. Lærte oss masse når de kommer til reparering av diverse utstyr og arrangering av konserter. De hellige reglene i rock’n’roll: Ikke sitt på øvinger, ikke ha reimen for høyt, når man spiller solo; vær sikker på at folk hører og ser deg.

Sondre: – Mine rollemodeller fra de store rockebandene er hovedsaklig John Bonham, Nicko McBrain og Bill Ward. Der har jeg både lært viktigheten av å holde en hard, straight rytme, men også hvor melodiøst tromming kan være. En annen mentor er Trond Ivan som jobbet på Bekkefaret bydelshus. Han åpnet dørene og muligheten for å øve – og utøve – musikk fritt.

Hvorfor stonerrock, og hva er stonerrock for dere?

Kasper: – Usikker? Må være en viss tyngde?

Thomas: – Først og fremst fordi det er fett. I tillegg er det en sjanger som tillater mye dynamikk, melodi og kunstnerisk uttrykk.

Alex: – Jeg er veldig glad i blues, og for meg er stonerrock en fuzzoverdrevet sjanger i drop D som gir samme poweren som blues. Det kan slå pusten ut av deg, men samtidig være rolig og sensuelt.

Sondre: – Vi valgte vel i hovedsak å spille stonerrock pga. den utrolige energien og det massive lydbildet man kan skape. For oss handler det også ekstremt mye om dynamikk, man kan f.eks. i første øyeblikk spille noe sinnsykt hardt i ett lavt tempo, for så å skli inn i noe mykt og nesten vakkert i det neste. Det passet vår felles musikkstil å leke med dynamikken på denne måten. For meg personlig er stonerrock en reise, både til tider teknisk på nivå med jazz, og på den andre siden like brutalt og rett frem som AC/DC. Dette taler hvert fall til meg.

Kan dere si litt om hverandres musikalske styrke og rolle i Mudslide?

Kasper Hodne, vokal

Alex: – Mye power, flink rytmisk. Kasper fengsler deg med sin abstrakte skrivestil og intense tilstedeværelse både på innspilling og konsert. Han er en solid frontmann og unik låtskriver. Kasper er det siste leddet i låtskrivingsprosessen. Han er den som på en måte godkjenner det vi nettopp har spilt. Sondre starter, litt senere hiver Thomas seg på etterfulgt av meg, men det vi spiller vet vi først er fett hos alle når Kasper tar opp notatblokka sin å begynner å skrive tekst. Da vet vi har truffet på noe. Det hender at vi riffer og føler vi har en bra groove, men notatblokken blir ikke plukket opp. Da må vi omstrukturere litt på det vi har laget, eventuelt prøve noe annet.

Thomas Hartvigsen Rambjørg, bass

Kasper: – Musikalsk, groove, hodet, alt rundt. Sondre og Thomas er som kjøttet og potetene til en middag. Thomas er en veldig bunnsolid bassist som har ingen problemer med dynamikk eller taktskifte. Han har en bra evne å skrive unike synkoperte riff. Etter at sondre har lagt ned fundamentet så kommer Thomas og legger til grunn-groovet og eller det som blir hovedmotivet til sangen.

Alex: – Et slags musikalsk geni, med muligheten stil å skrive de kuleste riff på bass, med kul timing og tekniske utfordrende stil. Men også den viktigste evnen som bassist, være så sykt i sync med trommer, noe som lager enn urokkelig ryggrad i musikken som blir spilt.

Alexander Harkin, gitar

Kasper: – Karisma, riff, leken. En fenomenal gitarist, med soloer som har toppfart på 270 km/t. Alex Legger til akkorder og eventuelle melodier som ett lag oppå det nye fundamentet. Han har ingen problemer med å soloere, kan ofte glemme hvor utrolig dyktig han er både faglig og teknisk, da han er like flink til å ligge som en slags «andre» gitarist når det trengs. En utrolig allsidig musiker, og ufattelig god sånn generelt.

Sondre Kvarekvål Thorsen, trommer

Alex: – Stødig, melodisk, kaptein. En bunnsolid rytmeseksjon med en helt unik flair som en må lete lenge og dypt etter noen som kan gjenskape. Sondre er en wellrounded trommis som har evnen til å spille hardt når det trengs, men samtidig mykt når det trengs. Som regel han setter oss i gang med en trommebeat når driver å skriver sang..

Hva kjennetegner Kasper som tekstforfatter?

Kasper: – Jeg skriver rytmisk, ofte dels surrealistiske historier basert på ting, personer, konsepter eller annet jeg finner spennende eller interessant i dagliglivet. Skriver som regel til musikk. Prøver å finne tonen i riffet.

Sondre:– Han skriver veldig abstrakt, og selv om han (sikkert?) har en visjon om hva tekstene handler om, lar han det fremdeles være veldig opp til tolkning. Han har en helt unik måte å fargelegge fortellingene sine på, som virkelig drar deg inn i hans univers.

Thomas: – Evnen til å hente tekster som ikke alltid nødvendigvis, ved første øyekast, har de dypeste meninger, men ved hjelp av sitt hode, og talent, klarer å utføre dette med utrolig innlevelse, og derfor får fram meningen i tekstene gjennom sin innlevelse i fremføringene.

Kan dere si litt om bakgrunnen for låt- og albumtittelen Magic Beans?

Kasper: – Noen medisiner kan få deg til å se syner. Historie om legemidler uten resept. En samling av sanger som gjør noe med lytteren?

Thomas: –  ‘Magic Beans’ er en analogi på innhold, noe titler gjerne skal være. Låtene på albumet tar deg med på en reise, og er veldig forskjellig fra hverandre. På veldig lik linje med hva en syretripp kan være. Et par magiske bønner spirer opp i himmelen og åpner en ny verden for lytteren.

Hvilket forhold har dere selv til bønnerøyking?

Kasper: – Jeg er glad i å ta meg en røyk.

Thomas: – Minimal. Null faktisk.

Alex: – Det er komplisert forhold kan man si, herr konstabel. For å vite om det vi har laget er godt nok for de stonerene vi kjenner er det kun en måte å teste det på.

Fortell litt om forholdet til

Hardrock:

Kasper: – Jeg er glad i hardrock, stort sett frem til det blir metall. Motorhead/Lemmy, ACDC/Bon Scott, The Dogs/Kristopher Schau, Kvelertak/Erlend og Ivar.

Thomas: – Selv vokste jeg opp med Apetite for Destruction av Guns ’n’ Roses. Det er et album faren min og mine brødre kan inn og ut. Denne sang vi ofte på i bilen på langturer. I tenårene ble jeg også økende fan av Iron Maiden, System of A Down, Queens of The Stone Age, Sabbath, og Rage Against The Machine.

Alex: – Da tenker jeg på AC/DC, Iron Maiden og Guns ’n’ Roses. Låter som består av fet tematikk i sangtekster. Dritfete riff og ikke minst ett underholdene liveshow med masse energi.

Sondre: – Guns ’n’ Roses. Hardrock var første sjangeren som virkelig gjorde inntrykk på meg som ung musikkentusiast. Så i 16-årsalderen kom interessen for blues sammen med Alexander, det som trekker meg mot denne sjangeren er hvor mye sjel som legges inn i dette.

Blues:

Kasper: – Har hørt litt på blues, men mer på bluesrock og boogierock. Digger grooven i blues. ZZ Top, AC/DC, Jimi, Stones, Aerosmith, tidlig Alice Cooper, Fats Domino, Elvis.

Thomas: – Det var noe av det første jeg lærte å spille på gitar, mer spesifikt «Sweet Home Chicago» av The Blues Brothers. Senere plukket jeg opp Grateful Dead, Otis Redding m.m. Det er også noe vi i Mudslide pleier å gjøre, når alle har egen kassegitar på tur: Vi spiller blues i sirkel utover natten.

Alex: – Blues har hatt en stor innflytelse på oss. Jeg tar mye inspirasjon fra Eric Clapton, David Gilmour, Jeff beck og ikke minst Jimmy Page.

Kyuss:

Kasper: – Burde nok hørt mer på dem, men liker bedre gammel rock’n’roll.

Thomas: – Et band jeg ble introdusert til etter at jeg startet i Mudslide. Jeg ble, og er enda, fengslet over balansen deres mellom hardt og mykt, tung stoner og blues.

Alex: Kyuss: – Bandet som har lyden og kraften og farten vi enda prøver å hørres ut som.

Sondre: – Kyuss var en av de første stonerbandene jeg hørte etter å ha sett dokumentaren Lo Sound Desert i 2019. Denne dokumentaren var med på å forme mitt syn på hvordan stonerrock-scenen blomstret opp på 90-tallet og hvordan den satte preg på ungdommen da, noe jeg kunne kjenne meg igjen i personlig. Folkelig musikk, selv om utrykket gjerne ikke alltid viser det.

Black Sabbath:

Kasper: – Et av de kuleste bandene jeg vet om, med det jeg mener er rockehistoriens råeste debutalbum. Mørke tekster til mørk musikk. Lyden av dommedag.

Thomas: – Et band pappa viste meg på bilturer. Videre utforsket jeg selv og ble helt tatt på senga av Vol. 4 og Sabotage.

Alex: Sabbath : – Sabbath sine to første plater Sabbath Bloody Sabbath og Sabotage er så si grunnsteinene til hva vi har lyst å oppnå riffmessig. Fantastiske albumer som har inspirert oss meget.

Sondre: – Black Sabbath har de kuleste riffene som noen gang er skrevet i rockens historie. Både brutalt, følsom og teknisk sinnsykt, alt på en gang.

Rival Sons:

Kasper: – Har ikke noe forhold til dem.

Thomas: – Et band jeg ikke har hørt nok på.

Sondre: – Rival Sons har en sound som taler til meg, mye kraft, utrolig kul stemme på Vokalist Jay Buchanan, og tungt komp i bunn.

Led Zeppelin:

Kasper: – Også et av mine favorittband. Imponerende musikere.

Thomas: – Flere av sangene deres ar noen av de første jeg lærte meg når jeg ble mer og mer betatt av rocken i tenårene. «Stairway to Heaven,» – ulovlig å kunne, men men – «Whole Lotta Love,» «Black Dog,» osv.

Alex: – Led Zeppelin er bandet som har alt et band skal ha: Et unikum av en dyktig bassist, den kraftigste trommisen i verden med en ubeskrivelig dynamikk og forståelse for trioler, en gitarmester med alt fra unike riff til crazy sound, og for å ikke for snakke om soloer som skiller seg ut. Så har de en vokalist med crazy range og tekster som drar deg med på en vill reise og har en kjemperå stage presence. Det fantastiske med Zeppelin er jo liveshowet deres, åssen de ser ut, spiller og beveger seg på scenen. Grunnsteiner hos Mudslide.

Musikalsk driv:

Thomas: – Det kommer fra hvor gøy det er. Det å utfordre seg selv teknisk, samt utfordre seg selv i å ikke alltid måtte være så teknisk. Det å spille på samholdet med resten av bandet, og føle at vi tikker til samme klokke. Det å se energien i publikum, mater min driv og energi, som igjen mater deres. Mitt musikalsk driv i to ord: Pur lykke.

Alex: – Og kunne fortsette å skrive musikk slik vi gjør og stelle i stand rockekonserter av et kaliber som vi mener mangler i norsk rock i dag, og gi det til folket. Vi vil gjerne  reise litt rundt i verden og få solgt en plate eller to,  om vi er heldige.

Tyngde:

Kasper: – Ikke nødvendigvis noe som må være der for meg, men digg å kjenne at det rumler i beina når vi spiller. Er noe med tung musikk som får ut galskapen i folk.

Thomas: – At ting går tregt og mørkt. Særlig da i kontrast med partier som går fortere og lyst. Man kan ikke ha den ene uten den andre. Uten det mørke og tunge får du aldri en effekt av det forte å lyse.

Sondre: – Tyngden var noe av det som trakk meg mest inn i stonerverdenen, hvor mye low end som tar plass i musikken. Bass og gitar med tung fuzz som dundrer avgårde som et damplokomotiv, er sinnsykt deilig.

Groove:

Kasper: – Viktig for å holde meg interessert. Vil spille musikk jeg kan bevege meg til.

Thomas: – Her handler det kun om følelsen i bandet. Groove er ikke noe man har i seg selv, det er noe man oppnår når man spiller sammen med folk som har god kjemi.

Sondre: – Groove er det kjekkeste som finnes, som trommeslager kan jeg sette utrolig stor pris på når jeg og mine gitarister låser oss sammen, og det føles som om vi er uovervinnelige, og da man også på toppen av dette får Kasper til å fullføre hele sirkelen.

Fattigdom:

Kasper: – Ser en økende fattigdomsutfordring rundt meg, som følge av at ganske mange er vant til å få mer for pengene sine.

Thomas: – Har for øvrig vokst opp i et land hvor de aller aller fleste lever over fattigdomsgrensa. Har ikke noe personlig forhold til dette.

Utenomjordiske fenomen og reiser:

Kasper: – Kan like litt sci-fi, men synes jordkloden og ikke minst befolkningen her er mye mer spennende.

Thomas: – Elsker film, særlig sci-fi. Det ukjente er gøy.

Terje Winterstø Røthing og Roar Nilsen har produsert skiva. Si litt om det valget, produsentstil og om samarbeidet deres med dem.

Kasper: – Godt samarbeid, kjekke, kompetente folk. Videre samarbeid med Terje. Flinke på å pushe uten å ta styringen.

Thomas: – Dette er jo to voksne musikere, som har skrevet og drevet med musikk i alle år. Det de ga musikken og oss som band var masse erfaring, både om hva som fungerer og ikke, og hvordan ting fungerer. De ga skiva den profesjonelle edgen som vi gjerne mangler, og for øvrig ikke viste hvordan vi skulle få til.

Alex: – Det å ha med så sinnsykt profesjonelle folk som Roar og Terje var til stor hjelp når vi var i studio. De fikk oss til å snevre inn sangene till ett mer svelgbart produkt, og det de lærte oss mest var å ta vekk unødvendige deler av sanger. Det gjorde de ved å stille oss spørsmålet «er dette med fordi dere syns det er fett å spille, eller fordi dere genuint mener det tilfører noe til sangen?»

Fortell om musikkvideoen «Welcome Back to Earth» og den utvalgte låten.

Kasper: – Spilt inn delvis i studio, og delvis ute på koken med vennene våre. «Welcome…» ble skrevet i kjølvannet av pandemien, og handler om å komme tilbake til en fucked up verden, og hvilke utfordringer det kan bringe med seg. Allsangrefreng.

Thomas: – Den er fra en demokonkurranse, det var en demolåt. Vi i Mudslide er et band som spiller på mye sære temaer. Vi er på alle måter fire kompiser som elsker å ha det gøy sammen, både på fritid og i bandsammenheng. Musikkvideoen kombinerer disse to sidene av vårt vennskap, på en veldig fin måte. Alt I band-sammenheng er filmet proffe, men skikkelig dyrt kamera, fordi her er vi på jobb. Ellers er resten filmet med et hjemmevideokamera fra…2008?, for å gi mer det nostalgiske preget av når vi henger sammen.

Kan dere til slutt velge fem favorittlåter hver fra 2023 og si hva dere har likt ved dem.

Kasper:

Cro-magnon vs Neanderthal – Håndgemeng

– Rå vokal, deilig groove!

Krøterveg te helvete – Kvelertak

– Her er alt som gjør Kvelertak til Kvelertak.

Moon People – Kal-El

– Verdens tyngste lyd?

Hightailin -You Know Who

– Rock’n’Roll!

Thomas:

…and nothing but the truth – Spidergawd

– Lang og dynamisk. En sang jeg ble mektig tatt på senga av, som siste sang på Spidergawn VII. Et skikkelig statement-piece. Spidergawd på sitt aller beste.

Set Me On Fire – Dangerface

– Riff som for evig går på repeat i hodet. En energisk sang jeg får evig med energi fra.

Riot Kill – Autonmie

– Alt som er fett med trash, pakket inn i én sang.

Morild – Kvelertak

– Sangen starter med et preg av Sivert Høyem, og fortsetter inn i et helt univers av varierte riff og rytmer. DE blir bare bedre og bedre for hvert album.

She’s A 10 (But She Doesn’t Like Turbo) – You Know Who

– Gøy tekst, gøy musikk, gøye folk.

PS. Kommende fredag spiller Mudslide på Mellombels på Bryne.