Muse i Telenor Arena

Muse spiller på autopilot med en lyd som stadig trekker ned den ellers gode musikken.

Vurdering

Muse i Telenor Arena 07.09.2019: 4/6

Et forventningsfullt publikum har tatt turen til Telenor Arena for å høre på Muse. Bandet er på turnéen «Simutation Theory World Tour» og gjester nok en gang konserthallen ute på Fornebu. Det er tre år siden sist og bevegende lys fra flere mobiler følger takten til ventemusikken.

Konserten starter med fullt trøkk med en kort versjon av låta «Algorithm». Vokalist og gitarist Matthew Bellamy får følge mot frontscenen av en robotaktig gjeng med lysende drakter. De spiller alle på tromboner mens de danser til vokal og trommer. Tilbake på hovedscenen er det mye av alt med en lyd som minner oss på at vi befinner oss i boksen Telenor Arena.

Fæl bass og dirigering av publikum

Bellamy er tilbake på frontscenen og roer det ned med «Pressure». Her er det mest gitar sammen med bass og trommer. Store deler av låta er instrumental, men interessen daler da mye av musikken faller bort og blir støyete. Danserne vandrer stadig fram og tilbake og i trapper. I den taktfaste og fengende låta «Psycho» overdøves musikken av en fæl bass og en nitrist lyd. Videre får vi høre «Break It To Me», en relativt rolig, men funky låt med mye bass og trommer. Vokalisten tuller det til ved å leke med stemmen og danserne er nå kledt i hvitt med lykter i hendene som lyser rundt om kring.

«Uprising» klapper folk til synth og trommer. Bellamy holder seg nært publikum som synger med. Han dirigerer og kommer selv til på vokal etter hvert. På scenen er det flere trommiser, noe som bidrar til at dette hittil er den beste låta. Vokalisten fortsetter samme sted med «Propaganda». Her hører vi en tydelig hodeklang og knipselyd. Danserene stiller med røykslanger og det hele virker ganske sært.

Publikum svarer på en sytelyd fra gitar før «Plug In Baby» startes med gitarintro. Folk klapper med og synger, og lyden er nå bedre. «Pray» har tydelig slag på stortromme og synth. På toppen høres rolig sang. Det blir mer trøkk i «The Dark Side» som starter med sang og en lysende gitar. Dette er en typisk Muse-låt med vokal til bass og trommer, samt gitar på mellomspill. En enkelt lysstråle står på Bellamy mens han vandrer og spiller gitar. Flere stroblights lyser opp og Bellamy hopper låta i gang. «Supermassive Black Hole» er en pen sang med rar romklang.

Dempede, nynnbare låter og futt med confetti

«Thought Contagion» starter noe avdempet. Låta er seig og har mer fremtredende vokal. Publikum nynner med på riffet. «Hysteria» har tilnærmet fullt trøkk fra start, men kunne nok blitt bedre med et bittelitt raskere tempo. Gitarsolo spiller før vokal kommer inn. Refrenget kommer tidlig og låta har mye gitar. I «The 2^nd Law: Unsustainable» hører vi damesnakk fra oven til lette trommeslag og synth. Musikkstyrken økes og det meste er instrumentalt med litt gitar som krydder. Det blir også robotsnakk og mange rare lyder.

Låta «Dig Down» har en rolig, behagelig start med fin gitarklimpring. Musikken er dempet og stemningsfull, og flere publikummere finner fram lyset på mobilen sin. Mot slutten ser vi noen av danserne rappellere i tau fra taket over scenen. «Madness» er også en dempet låt, en av flere låter det er behagelig å synge til. Bellamy er rett på med vokal og det spilles samplelyder med tynne trommeslag. Som vanlig er gitar på mellomspill og etter hvert blir det mer trøkk utover låta.

Matthew Bellamy blir stående på frontscenen og det blir full klapping til synth i «Mercy». Vokalisten går etter hvert ned på kne og helt ned blant publikum. På slutten av låta blir det futt med confetti og et slags fyrverkeri med lange strimler. I løpet av neste låt flagrer rester av confettien i lyset som sommerfugler. I låta «Time Is Running Out» er lyden dårlig med høyt volum, gitar og allsang.

Lysshow og medley med stor kjempe

Bass og trommer spiller alene i «Houston Jam», før det blir litt mer trøkk og lysshow i «Take A Bow». Vi hører mye synth og en engleaktig vokal, men låta er for ensformig etter min smak. Vokalen får kjørt seg og vist sin styrke i låta «Starlight». Bellamy har på seg lysdrakt og publikum klapper til synthriffet. Vokalisten starter uten publikum som kommer til i refrenget. Da holder Bellamy seg i bakgrunnen. «Algorithm» blir spilt på nytt. Dette er en litt annen type låtstil for Muse å være. Låta har mye synth, samt trommer og bass. Robotdanserne piffer det hele opp ved å danse med noen lysplanker.

Gitarstøy fyller arenaen før bandet spiller en medley av låtene «Stockholm Syndrome» / «Assassin» / «Reapers» / «The Handler» / «New Born». Opp fra scenen stiger det opp en kjempe med hjelm, bevegende kjeve og utstrakt hånd. Kjempen dekker hele bakre del av scenen og bandmedlemmene blir dermed små statister mens de spiller. Mye av musikken er instrumental med gitar i fokus. Mot slutten blir det mer fart og trøkk fra hele bandet.

Stemningsfullt munnspill og laber avslutning

Siste låt ut er «Knights of Cydonia», der Bellamy spiller munnspill fra Ennio Morricones «Man» med en enkel lysstråle på seg. Trommer og gitar kommer til før vokalisten synger. Det blir også gitarriff og mye trommer til allsang. Robotene går ut på hver sin side blant det stående publikum og slipper ut store, men for få ballonger som dyttes hit og dit. Låta avsluttes med trommesolo og støy.

Muse er et band med flinke musikere og en stødig vokalist. Bandet vil mye, men kanskje for mye, særlig med tanke på dynamikken. I tillegg er det vanskelig for Muse å utfolde seg med et strengt fastsatt showprogram. Med et utfordrende lokale og en kjip lyd blir dessverre konsertopplevelsen noe svakere enn forventet.