Musikalsk galskap fra King Gizzard & The Lizard Wizard på Sentrum Scene

Australske King Gizzard & The Lizard Wizard er et sjarmerende og sjangersprengende band. Sentrum Scene er fullt og publikum er klar for en psykedelisk helaften.

King Gizzard & The Lizard Wizard er blant de mest produktive i bransjen. I fjor satt de ny rekord for bandet ved å gi ut fem plater. Andre band kan jo bruke fem år på en plate uten å lage noe bedre produkt. Bandet har ennå til gode å gi ut en dårlig plate, selv om de stilmessig er kameleoner med gitar. I kveld spiller de låter fra hele karrieren og resultatet spenner over flere sjangre og skaper kanskje en ny. Stemningen i salen er meget god allerede fra første riff. De starter med «K.G.L.W.», en syrete stonerrocker med bass som lånt fra Black Sabbath. En lang og seig låt som avsluttes som en rar og surrrealistisk en.

Innom mange sjangre

De henter inspirasjon fra flere steder. På «Nuclear Fusion» er det 70-talls syre/ spacerock i retning Hawkwind. I neste låt, «Oddlife» er det mer orientalskinspirert indierock, spesielt i gitar. De er fengende som et utsvevende og litt hardere Kula Shaker. Med fuzz i gitaren og doble basstrommer, så de satser ikke på ballader. «Supreme Ascendancy» er en kortere og litt lettere låt. Det er fengende og litt vill rock. «Pleura» har mindre fuzz og er litt seig og grungeaktig. Den svever ut et røyka landskap helt på slutten.

Det er jubel fra start når de spiller «Gaia». Låta har ridende gitarer som er for harde til å minne om Iron Maiden. Det er mye fuzz, lett progressivt stoner, i retning black metal. Det høres ut som Zeal and Ardor på prærien. Siden låta er metal, får vi her den obligatoriske trommesoloen, før resten kommer inn igjen. Heldigvis er også trommesolen særegen.

Syrete og mye fuzz

«Mars For The Rich» er heavy fra start. Med riffing og gauling er det en kort, brutal og fengende sak. «Perihelion» har også voldsomt mye lyd. To på vokal, gitarøs og fullt trøkk fra bandet i denne stonerheavy-låta. Låta glir så mye over i fengende syrerock at jeg tror det er en ny. Det er godt med trøkk hele veien. «Superbug» har et bredbeint riff og er fuzza og seig. Vrengt vokal som her minner om Green Day, selv om musikken ikke gjør det. Disse tre låtene er ganske like i stilen, men deres musikalske uttrykk er så variert at det aldri blir kjedelig. Neste låt er noe helt annet, men gøy.

Acid Raphousenumetal?

Vrengt synth og tverrfløyteorgel innleder «The Grim Reaper». Det rappes med vreng i stemmen. En slags forbedret nu metal, som blir mer elektro etterhvert. Acid Raphousenumetal må være en ny stilart oppfunnet med denne låta stilen? «Iron Lung» har litt mindre fuzz, men det er fortsatt mye gitar, solo til og med. De har et fett bassriff i bunn og gitaren fuzzes opp. Vill og morsom sak etterhvert. Enda en vokalist. Nå er keyboardisten fremme med mikrofonen.

Avlutter med to lange låter

«Hypertension» er roligere, ganske streit, svevende rock. Men han jævla kuken ved siden av gauler og plystrer høyere enn musikken. En av de mest høylytte og irriterende idiotene jeg har vært vitne til på noen konsert, og etter 20 år med konsertanmeldelser har det blitt mange. Anyway, låta fortsetter med funky gitar. Bandet svever ut i langstrakt, fuzza galskap, men hele tiden med et fengende hook. Uansett for mye resten av bandet finner på av galskap, er kompet ganske stødig, så selv om de tidvis minner om 70-talls progrock, så klarer de å holde seg mer på bakken enn mange av de progbandene. Dermed blir det mest et psykedelisk musikalsk galskap.

Før kveldens siste låt, overrasker de med at de kan prate. Det holder de kortere enn musikken, for de avslutter med kveldens lengste låt. «The Dripping Tap» er åpningslåta på deres hittil siste plate Omnium Gatherum. Selv der er låta 18 minutter med tidvis frenetisk galskap. Låta starter rolig, men glir fort over i utsvevende psykedelisk rock. Vill tromming og gitarøs. Roligere parti med munnspill. Repeterende vokal og stadig nye påfunn i bakgrunnen. Veksler fra akustisk til heavy og er innom stoner og blues på veien. En heftig avslutning på konserten!

King Gizzard imponerer live her, som på Øya i 2018. Et så godt liveband bør flere få med seg, så da håper jeg det går litt kortere tid til neste gang de besøker Norge.

Alle foto: Luis Benitez Ruiz