NAG - Nagged To Death

Stavanger-trioen NAG har sluppet en fornøyelig og fandenivoldsk andreskive. «Nagged To Death» ble gitt ut 23. november via Fysisk Format

Foto: Erik Furulund

En av de vedvarende debattene her til lands omhandler vår oljeavhengighet og hva vi skal leve av i fremtiden. NAG, som selv stammer fra nordsjøoljens helligste panteon, mener å ha funnet veien ut av petroleumsrespiratoren. De ønsker å konvertere massene; den rådende ideologi av teknofil hedonisme skal erstattes med fordums generasjoners ydmykhet, resignasjon, og ikke minst respekt/frykt for naturen og dens skrekkeligheter. Denne renselsen av hjerter og sinn vil ikke foregå gjennom brød og sirkus, men snarere gjennom kølsvart metallpunk. Deres andreplate «Nagged To Death» er det ferskeste dekretet i denne åndsrevolusjonen.

Tre brødre som ikke er brødre

«Nagged To Death» etterfølger bandets selvtitulerte debutalbum fra 2016, og viderefører langt på vei grunnlaget som ble lagt da.

NAG består av siddisene Arnfinn Nag (gitar, vokal), Espen Nag (trommer, vokal), og Örjan Nag (bass, vokal). I motsetning til 90-tallsikonet Torfinn Nag (kjent og forhatt pga. en viss familiesaga på TV2) er det angivelig ikke deres ekte navn. De kan dog ha gode grunner til å velge å gå for dekknavn; i forbindelse med albuminnspillingen skal bandet ha inngått en pakt med et sjømonster, hvilket strengt tatt ikke er helt innafor langs den tidvis gudfryktige vestlandskysten. Nevnte sjøuhyre pryder coveret på skiva, og er visualisert av ingen ringere enn nasjonalskatten Teodor Severin Kittelsen.

«Nagged To Death» etterfølger bandets selvtitulerte debutalbum fra 2016, og viderefører langt på vei grunnlaget som ble lagt da. Vi snakker fremdeles rå hardcore/punk med tette bånd til sortmetallens triks og teknikker. Heldigvis, ettersom den overordnede sounden er et av de sterkeste elementene med albumet. Det føles som om Haraball (anno årets «Hypno») har forsynt seg grovt fra hele Darkthrone-katalogen, da kanskje spesielt deres mer crust-orienterte utgivelser som teller «Sardonic Wrath» til og med «Dark Thrones and Black Flags». En hybrid det er lett å like, med andre ord.

Fet sound, litt lite variasjon

Skivas første halvdel ender opp som en fornøyelig og fandenivoldsk energibombe.

Likhetstrekkene med Haraball slutter ikke med selve sounden. I likhet med «Hypno» er «Nagged To Death» et album en tjener på å investere litt tid i. Ved første avspilling blir man slått av den fete sounden, men foruten et par av singlene oppleves det som om en god del av låtene – kule som de enn låter – glir litt ubemerket over i hverandre. Etter noen gjennomlyttinger bedrer dette seg en del, skjønt det bør fremheves at litt mer variasjon mellom låtene hadde vært et stort pluss. Til syvende og sist er dette mitt mest tungtveiende ankepunkt med albumet, og spesielt mot slutten blir det litt vel anonymt.

Til tross for likhetene mellom låtene er det mange høydepunkter på «Nagged To Death». NAG har gjort en god jobb i å identifisere disse; de fire låtene som er gitt ut som singler oppleves å være platas sterkeste spor. Dette inkluderer det frenetiske åpningssporet Sigh, som hever crust-fanen høyt fra første øyeblikk. Den målrettede No Rest For The Blessed bringer en uventet og krigersk koring på banen, som man også finner igjen på den antagonistiske og småsleazy Black Wizards. Den mer (sort)metalliske delen av lydbildet får mye eksponering på Who Will Save Us From Rock’n’roll, hvor blant annet eimen av «Transylvanian Hunger» treffer blink.

I tillegg til singlene er også både In The Know og tittelsporet sterke låter, hvilket sikrer at skivas første halvdel ender opp som en fornøyelig og fandenivoldsk energibombe. Ordinary Men bør også fremheves i samme åndedrag all den tid den sørger for at det blir en fet, eksplosiv finale på det hele. Og selv om en gjerne kunne drømt om litt mer bredde i lydbildet er det ikke vanskelig å skjønne at bandet holder seg til vinneroppskriften når de først har knekt koden. «Nagged To Death» er et overbevisende andrealbum som definitivt vil være verdt tiden din.