NAG: - Skitten metallpønk

— 80-tallpønk-og hardcore generelt var jo veldig inspirerende. Det at det fantes dritkule band som spilte ganske simpelt, og selv var purunge når de ga ut det beste, ga oss troen på at det var mulig å få til noe kult selv med begrensede ferdigheter, påpeker Arnfinn Nag i Rogalandstrioen NAG som er aktuelle med albumet Boys Of Europe på Fysisk Format.

Boys Of Europe er en ny, rak knyttneve mot alt som er satt og kjedelig med sine enkle, hardtslående riff og brølende vokal. NAGs tredje album fornyer ingen formel, men byr på mer av akkurat det samme når vi trenger det. Skitten, energisk metallpønk, raseri og humor.

disharmoni hørte med bandet selv om deres forhold til musikkbransje, Spellemannsnomineringer, musikalsk utvikling, andre som har tatt bandnavn til etternavn og om hvorfor hardcorepunkband og thrash-metall var det kuleste man kunne høre på på 1980-tallet.

Hvem og hva er NAG?

— Vi er to egersundere og en randabergbu som spiller en slags form for pønk.

Fortell om bakgrunnen for valg av bandnavnet?

— Vi spilte inn ei plate i 2015 uten å ha et bandnavn. Så skulle den plutselig ut, og da måtte vi lande på noe kjapt. Så da endte vi på NAG som et slags kompromiss, fordi det var kort, enkelt og passe slemt. De virkelig gode bandnavnene kom selvsagt til oss i ettertid, men på den andre siden hadde kanskje ikke “Necro-Führer” blitt like godt mottatt?

Bærer dere selv på mye bitterhet eller har dere en trang til å bønnfalle, terpe eller plage andre?

— Nei, kan vel ikke si det. Selv om det sikkert kan høres slik ut, går vi ikke rundt og fråder om kjeften i det daglige. For det meste er vi nokså blide. En litt skuffende faktaopplysning, kanskje.

Hvilket forhold har dere til til Cabaret Voltaire og deres «nag nag nag»?

— Hehe. Er det noe vi burde ha hørt om? (ja, definitiv noe alle bør sjekke, red.anm.)

Hva med Ramones?

— Hva kan man si om Ramones som ikke er sagt en million ganger før? Men det holder seg utrolig godt. Det kan da ikke være mange band som nesten 50 år etter fremdeles ser og høres like kule ut som Ramones?

Hva med Atlanta-bandet Nag?

— Har fått med meg at dette bandet finnes fordi vi delte spotify-profil en stund, men ikke stort mer. Er det kult? (Ikke ueffent dette, absolutt ikke de verste å dele profil med, red.anm.)

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som fenget?

— Musikkinteressen kom snikende på barneskolen. Det var jo den gangen Metallica, Nirvana, Rancid et.al. herjet hitlistene. Til og med Bad Religion ble spilt på VTV på TV2! Husker det enda. Skulle man høre på musikk da, var det enten den gjengen eller Backstreet Boys og Spice Girls. Det at hard rock ble greia vår handler nok til dels om hva som tilfeldigvis var kult da vi vokste opp.

Når begynte dere selv å spille og synge/skrike og hva får dere ut av det?

— Vi begynte vel alle tre å spille i band på ungdomsskolen. Vi hadde på det tidspunktet gravd litt dypere i pønkeverdenen, og innså da at det ikke skulle være helt umulig selv for relativt umusikalske kvisetryner å få dette til. Klassisk! Så har vi vel bare holdt det gående med varierende intensitet i ulike orkester siden den gang.

Har dere hatt noen mentorer , forbilder eller inspirasjonskilder langs veien som har vært viktige? Hva har dere i så fall lært av dem?

— 80-tallspønk og hardcore generelt var jo veldig inspirerende. Det at det fantes dritkule band som spilte nokså simpelt, og som sjølv var purunge da de gav ut det beste, gav oss jo troen på at det var mulig å få til noe kult selv med begrensede ferdigheter. Så låt det jo også mye slemmere enn skatepønk og nu-metal og annet som var populært på den tiden.

Hvorfor hardcore punk?

— Det er vel nokså vanlig å bevege seg over til hardere stoffer etter hvert. Det begynte med Green Day, det endte med Extreme Noise Terror. Det hjalp nok også at jeg hadde en eldre bror som tidlig introduserte meg for masse gammal hardcore. Fra Black Flag og Poison Idea til straight edge-greier som Judge og Youth of Today og til Exploited og GBH. Dette var jo bare det råeste man kunne tenke seg som 14-år gammel småbygutt. Og er det vel i grunnen fremdeles. Ofte er det vel slik at det du digger i de “formative årene”, som det heter, blir med deg resten av livet.

Si litt om forholdet deres til:

Crust punk

— Det er mye som ikke plent er så kult som får denne merkelappen, men om man tenker på Discharge-inspirert, fortrinnsvis europeisk, hardcore, så kan jeg vel også bare si se over? Digger klassikerne. Discharge sjølv, Doom, Chaos UK osv. Noe nyere greier som også er tøft, danske Halshug kommer jeg på i farta, men er noen flere også. Det er et eget ekkelt mørke over disse banda som jeg alltid har likt godt.

Thrash metal

— Den første plata jeg noen gang kjøpte var Master of Puppets (eller fikk jeg den til jul kanskje?). Men så ble det nesten bare pønk og hardcore i ungdomsåra. Så ble jeg noen år eldre, og gjenoppdaga thrash. Og Norge er jo en tungvekter i sjangeren med masse kule band. Deathhammer, Nekromantheon, Sovereign, våre egne naboer i Autonomie, pluss pluss pluss.

Black metal

— Syntes nok lenge at svartmetall var noe pompøst, teatralsk drit. Men, så innså jeg jo etter hvert at mye var veldig bra også. Det var ikke til å komme unna. Den “klassiske” svartmetallen har jo nettopp i seg mye av den samme simpelheten og råskapen som appellerte med hardcore pønk i sin tid. Så det er mye black metal i NAG hvis man hører etter, kanskje særlig den første plata.

D.I.Y-kultur

— Uten folk som gidder å sette opp konserter, skrive om band osv. uten å få ei krone for det, stopper rocken. ALL ære til de som holder på!

Negative approach

— Slemme greier. Derfor tøft! Særlig for en småbygutt som nylig hadde oppdaget hardcore, jfr. tidligere svar.

Converge

— Aldri hørt på i grunnen. Men Espen (trommisen) mener det er dritbra, så det står på blokka å høre skikkelig på dem.

Discharge

— Er nok fremdeles noe av det råeste som finnes, jfr. tidligere svar.

Trap Them

— Aldri hørt på. Men har sett dem på mange t-skjorter, så har tenkt å sjekke dem ut en dag. Ørjan mener også det er kult, så får vel gi dem en sjans snart.

Amebix

— Litt i treigeste laget, men helt ålreit. Men man må ha det på skinnjakka si!

Crass.

— Ganske kjedelig band i grunn. Skjønner jo at det er et band jeg burde like, men har ikke fått det helt til så langt. Men også det må på skinnjakka, selvsagt!

Musikalsk heslighet/harskhet

— Det er ikke godt før det gjør vondt?

Feedback /støy

— Har alltid ment jeg har fått for lite feedback på jobb. Og det er altfor mye støy i disse åpne landskapene.

Hardhet

— Denne substantivsyken i bokmål, altså.

Intensitet

— For å få et skikkelig utbytte av treningen, må man skru opp intensiteten.

Primitivitivitet

— Blir musikken for kompleks, detter jeg av lasset.

Minimalisme

— Less is more, sa brura.

Mørke

— Kan ikke være blid hele tida heller, da!

Sinne

— Bør man unngå i profesjonelle sammenhenger.

Powerballader

— Bør man unngå, bortsett fra vår powerballade selvsagt, den går an.

Historie

— Vanskelig å si noe glupt om samtida om man ikke kan noe om fortida, veit du.

Samfunnskritikk

— I don’t know what’s wrong with the world today/Hey it’s fucked up/And that’s all that we’ve got to say.

Kan dere si litt om hverandres musikalske styrker og rolle i Nag?

Arnfinn

Kan ikke spille, egentlig. Kan derfor slumpe til å lage noe halvveis originalt en gang i blant.

Espen

Et sant monster bak trommene. Og har, etter eget utsagn, alltid rett. Irriterende nok, har han ofte det også.

Ørjan

Kan alt. Kan fikse alt. Kan spille alt.

Hvordan har bandet utviklet seg fra den selvtitulerte debuten fra 2016 via Nagged to Death fra 2018 til i dag?

— Ikke den helt store utviklingen. De tre platene høres definitivt ut som samme band, for å si det forsiktig. Sånn sett er vi kanskje ikke så fryktelig spennende. Men det funker! Vi prøvde jo riktignok en stund å skru ned tempoet litt og gjøre litt nye ting da vi mekka låter til den nye plata, men vi fikk det ikke helt til. Kanskje neste gang?

Hvorfor har det tatt så lang tid fra forrige album til Boys Of Europe?

— Det bare blei sånn. Kommet noen unger og katter og liknende til i livene våre, og da har man plutselig ikke all verdens tid til å drive med band.

Fortell om bakgrunnen for valg av albumtittelen Boys of Europe.

— Ligger ikke så mye tankekraft bak, om sant skal sies. De som henger mye på kjøpesentre, kjenner nok tittelen igjen fra klesbutikkjeden med samme navn. Så det var der ideen kom fra.

Hvilket forhold har dere til europeisk krigerkultur?

— Oi. Ikke noe særlig forhold til det, utover avtjent førstegangstjeneste. Heldigvis. Krysser fingra for at det blir med det.

Hva med klesmerket Boys Of Europe?

— Litt på tynn is her, men tror ikke det er et eget klesmerke, bare en butikkjede? Men jeg kan ta feil. Veit jeg kjøpte en shorts på tilbud der for noen år siden som jeg har vært veldig fornøyd med!

Dere har tidligere blitt Spellemannsnominerte for beste metallalbum i 2016. Hva betyr sånne nominasjoner for dere?

— Det var jo veldig gjevt, såpass ærlige må vi være. Men om det aldri skulle skje igjen, tåler vi nok det også.

Fortell om forholdet til og betydningen av plateselskapet deres Fysisk Format for dere spesielt, men også den norske scenen generelt.

— Det var også veldig gjevt at Fysisk Format ville gi ut platene våre, og de har hjulpet oss veldig med å nå ut. Hadde det ikke vært for dem, hadde vi vel knapt kommet oss ut fra øvingslokalet. Det kan vel tenkes at det samme gjelder flere av banda de har og har hatt i stallen, så at Fysisk format er viktige for norsk alternativ rock, kan det ikke være tvil om. Så er vi jo også alle fans av veldig mange av de andre banda som er og har vært på Fysisk. Jeg ble for eksempel litt starstruck av se Haust på Goldie for et par helger siden.