Tons of Rock 2023: Napalm Death i storartet form

Grindcore/death metal-pionerene Napalm Death viste seg legendestatusen verdige på Ekebergsletta.

Vurdering

Napalm Death på  Tons of Rock 2023: 5/6

Engelske Napalm Death ble formet så tidlig som i 1981, og ga ut sin første skive Scum i 1987.  De regnes som et toneangivende band innen sine subsjangre, og har gitt ut musikk regelmessig siden debuten.

Til tross for hyppige endringer i besetning i de tidlige årene – hvor blant annet Justin Broadrick (Godflesh) og Bill Steer (Carcass) var involvert – har besetningen vært stabil siden tidlig 90-tall. Bandets ikoniske bassist Shane Embury var forhindret fra å møte opp på Ekebergsletta; vokalist Mark «Barney» Greenway var tidlig med å adressere dette og ba de oppmøtte om å være snill med hans stedfortreder.

Godt nytt

Settet braker løs med den superbe «Narcissus», fra EP’en Resentment is Always Seismic – A Final Throw of Throes fra 2022. Innledningsvis oppleves lyden å være litt tromme- og vokal-dominert, men det balanserer seg bra  relativt tidlig i konserten.

Settlisten er generelt preget av mye nyere materiale, noe som gjør fint lite all den tid deres nyeste fullengder – Throes of Joy in the Jaws of Defeatism (2020) – er et såpass kruttsterkt album. Publikum krever ikke mye overbevisning, og ved fjerdenummeret – «Contagion» – er crowdsurfingen offisielt i gang. Etter endt låt følger taktfaste «Napalm Death!»-proklamasjoner fra publikum.

Sistealbumet inneholder også mye materiale som kan sies å være litt «utypiske» for bandet. Barney introduserer «Invigorating Clutch» som «– slower, but still noisy as fuck» og leverer mesterlig på «Amoral».

Briljant småprat

Barney briljerer også på småprat mellom låtene, og det blir naturligvis/heldigvis ikke helt upolitisk. «Suffer The Children» fra klassikeren Harmony Corruption (1990) ble skrevet om religiøs innblanding i folks liv, og frontmannen oppfordrer religiøse personer til å «- fuck right off multiple times«. Før «Smash a Single Digit» harselerer han med «G7, Davos, and all that waffle«. Generelt får autoriteter og kjipinger (ofte samme sak) gjennomgå, til stor glede for de oppmøtte.

Før den selvsagte «Scum» fra debutalbumet med samme navn blir det også litt mimring om gamle dager, og et spørsmål ut mot publikum om det er noen i publikum som i det hele tatt husker 1987. Barney noterer seg med presumptiv glede at innen de tre fremstre rekkene – de mest ivrige mosherne – kan det umulig være noen som husker dette gromåret for ekstrem musikk. Apropos selvskrevne innslag får vi også en beintøff fremføring av Dead Kennedys-coveren «Nazi Punks Fuck Off», som sammen med «Siege of Power» blir strålende avslutninger på en sann kvalitetskonsert.