– Kaos følger som en naturlig konsekvens av aggresjon og råskap. Metal skal ikke være noe man har helt under kontroll. Trikset er å balansere kaos med tight-het, mener Kolbotn-trioen Nekromantheon som er aktuelle med The Visions Of Trismegistos på Indie Recordings.
Det voldsomme, intense attacket, de knusende tørre trommene, den hese vokalen, den bankende basslyden, de onde harmoniene,behendige soloer og fremfor alt det heseblesende tempoet og de elleville skiftningene i musikken, gjør The Visions of Trismegistos til en brutal, men også storslagen opplevelse. Uhyre samspilt, mørkt og komplekst, men samtidig med et aggressivt villniss av furore eller et kaotisk indre. Med denne på spilleren er det headbanging og fest i de fleste metallhjem verden over og likeens på metallbarene. Frenetiske overtoner, doble basstrommer og noe av den mest agggresive gitarriffinga vi har hørt på denne siden av pandemien. Her snakker vi med dem om fascinasjonen for gresk mytolgi, hva som finnes i drikkevannet i Nordre Follo, genialiteten til Slayer og hvor vanvittig fet Sepulturas Schizophrenia er og var, samtidig som de forteller hvorfor de synes at thrash metal kan være verdens feteste genre.
Først fortell oss litt om bakgrunnen for bandnavnet og om fascinasjonen for det greske, orakler, forbannelser/spådommer/sannsigelser og død?
Kickan: – Jeg har alltid vært interessert i både norrøn, gresk og egyptisk mytologi, helt siden jeg var liten pjokk. Myter er gjerne forsøk på å forklare det ukjente, og det ukjente er alltid spennende. Og en viss fascinasjon for døden er vel noe alle metal-fans har til felles. Selv om det kanskje er jeg som er mest opptatt av antikkens Hellas, var det Arild som fant på bandnavnet. Han hadde vært på ferie ved elva Acheron og tempelet Necromanteion, og fortalte om dødekulten som holdt til der. Husker ikke helt hvordan vi kom fram til vår særegne måte å stave navnet på, men vi syntes det var et tøft navn som avga okkulte, arkaiske vibber. Dødemaning, orakler og forbannelser er jo en klassisk del av metal-estetikken.
– Jeg har alltid vært interessert i både norrøn, gresk og egyptisk mytologi, helt siden jeg var liten pjokk.
Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?
Kickan: Vi så på masse skateboard-videoer da vi var kids, og ble etter hvert opptatt av musikken i disse. Her var det mye punk og metal, men også en del kul hiphop. Det var energien i musikken som fanget interessen vår, og det at vi var en vennegjeng som delte musikksmak bare forsterket det hele. De andre kidsa på skolen hata som regel det vi hørte på.
Hvilken musikk var dere opptatt og omgitt av under oppveksten?
Kickan: – Det var jo musikken vi fikk gjennom skatevideoene: Misfits, Offspring, Bad Religion, Dead Kennedys, osv. Før det hadde jeg stort sett hørt på Øystein Sunde og soundtracket til The Julekalender. Vi hadde noen flaue perioder etter hvert som vi eksperimenterte med “hardere” saker også, for eksempel hadde jeg en periode hvor jeg syntes Slipknot var kult. Etterhvert fant vi veien til gammal Slayer, Kreator og Destruction, og ikke minst Darkthrone og Mayhem, og da begynte ting å falle på plass.
Når begynte dere selv å spille og hva fascinerte med denne måten å uttrykke seg på?
Kickan: – Arild og Sindre begynte nokså tidlig på gitarskole, og spilte i et punk-band ved navn Uff (som senere ble til death metal-bandet Obliteration). Jeg pleide å henge på øvingsrommet deres mens de jamma, og ble så fascinert av å følge med på trommisen (Kristian Valbo) at jeg prøvde meg på trommene selv. Arild, Sindre og jeg lagde et band i skolesammenheng, elevenes valg eller noe sånt, men det var bare for å slippe å gjøre noe seriøst. Etter hvert starta Arild og jeg et black metal band vi kalte Liksjøen, men vi skjønte fort at vi hadde mer lyst til å spille thrash.
Har dere hatt noen forbilder eller mentorer langs veien som har vært viktige? Hva har dere lært av dem?
Kickan: – Vi har jo vokst opp i et slags metal-mekka med folk fra Darkthrone, Aura Noir, og Infernö i umiddelbar nærhet, og det har påvirka oss en del. Noe av det som virkelig sparka oss i den ekstreme retningen var da Sindre fikk Cadaver Inc-skiva på CD av sin nabo Ole Jørgen fra Aurings. Vi satt og hørte på musikk i kantina på ungdomsskolen da Sindre dro den opp av sekken og satt den på. Jeg husker hvordan vi satt lamslått og måpte av den brutale energien mens de andre elevene løp skrikende ut av rommet.
– Pilsing og platelytting med folk som Gylve og Olav har vært en viktig del av dannelsen. Det å ha folk med bred musikksmak og masse peiling som kan tipse deg om fete band er jo en luksus uten sidestykke. Vi har fått mange uvurderlige tips fra den kanten. En av tingene vi har lært er å lytte ordentlig til miksen, og at organisk trommelyd alltid er fetest. Også var det jo stort at søsterbandet Obliteration ble signa på plateselskapet til Darkthrone-gutta, Tyrant’s Syndicate.
– Det å ha folk med bred musikksmak og masse peiling som kan tipse deg om fete band er jo en luksus uten sidestykke.
Hvorfor thrash metal og gresk mytologi?
Kickan: – Thrash metal fordi når det er gjort riktig er ikke noe som kan måle seg med det – illsint kjeftevokal, fresende gitarkaos, manisk trommeknusing og kvernende buldrebass. Gresk mytologi fordi mytologi er et dødsbra fundament for tekstskriving, men vi var drittlei at alle banda med norrønt image og sanger om ragnarok. Den greske mytologien er jo minst like brutal, og gir lytteren andre assosiasjoner enn brynje og vikinghjelm.
Hva innebærer thrash metal for dere, og hva har dere fått tilbake fra det ekstreme metal miljøet i Norge og verden ellers på et personlig plan?
Kickan: – Thrash metal for oss innebærer intensitet, råskap og ond stemning. Det må for all del ikke være polert, da forsvinner all magien. Det vi har fått tilbake fra det ekstremmetall-miljøet på et personlig plan er mange unike opplevelser og gode venner fra overalt i verden. Den internasjonale metal-undergrunnen er et fantastisk miljø med overraskende mange skikkelig bra folk.
Hva vil dere si er den viktigste forskjellen med tanke på musikalsk tilnærming i Nekromantheon i forhold til andre band og prosjekter dere er eller har vært med i som Black Viper, Obliteration, Flight og Deathhammer og hva har dere tatt med fra de andre bandene til Nekromantheon?
Kickan: – Alle banda har jo sitt eget ideal, og det krever litt forskjellig tilnærming for å oppnå det man prøver på. Men allikevel tror jeg kanskje det er konstellasjonen av medlemmer som har mest å si for hvordan prosessen blir. Ofte er det enkeltmedlemmene som skriver hver sine låter, men i Nekromantheon (og Obliteration) er det mer en laginnsats. Riktignok har Arild mekka en del av låtene uten innblanding fra oss andre, men vi er alle med på å produsere helheten. Hva har vi tatt med oss fra de andre bandene? Musikalsk erfaring, kule opplevelser og gode venner.
Kan dere si litt om hverandres musikalske styrker og om rollen i Nekromantheon?
Arild Myren Torp a.k.a. Arse – Riffguru, låtbygger, produsent og innspillingssjef:
– Ikke spesielt glad i å være frontfigur, men den brutalt strenge vokalen og de heseblesende soloene gjør at han ikke slipper unna.
Carl Christian Holm a.k.a. Kickan – Trommeslager:
– Det han mangler i teknisk presisjon veier han opp for i aggresjon og råskap. Bandets primære tekstforfatter og mystiker.
Sindre Solem, a.k.a. Stressminister:
– Ikke egentlig bassist, men ble tvunget inn i rollen. Kanskje vår strengeste kritiker. Har bred musikksmak og masse peiling, legger ned veto mot alt som gir ham dårlige assosiasjoner. Alltid rasende både av og på scenen, og fungerer dessuten som en slags manager/bransjeperson/stressminister bak kulissene.
Hva er den viktigste forskjellen mellom dagens Nekromantheon og bandet som albumdebuterte med Divinity Of Death i 2010 eller bandet som slapp sin første EP «We’re Rotting» i 2007
Kickan: – Vi har helt klart funnet en tydeligere musikalsk retning enn det vi hadde for 10-15 år siden. Uttrykket har blitt ondere, mer mystisk og okkult. Åpningsriffet på «We’re Rotting»-låta hadde aldri i verden blitt godkjent i dag, det er altfor koselig. Tekstene har nok blitt noe mer raffinerte etter at jeg begynte å studere idéhistorie i 2019.
Det har gått ni år siden Rise, Vulcan Spectre. Hva har dere drevet med denne tiden? Hva gjorde at dere fikk lyst til å ta fatt på et nytt album nå?
Kickan: – Vi har spilt en del, blant annet på festivaler i London, New York, New Dehli og Dubai, samt en drøss av byer i Europa. I tillegg har det vært øvinger, konserter og innspillinger med de andre banda vi har vært involvert i. Undergrunns-metal er ingen lukrativ sjanger, så vi må naturligvis ha vanlige jobber for å kunne betale regningene. Vi har jo hele tiden holdt på med å skrive nytt materiale, det var ikke noe vi plutselig bestemte oss for. Det har bare stadig dukket opp ting som har gjort at det har tatt tid.
Dere driver i en etter hvert velbrukt genre, men lykkes likevel med å låte forholdsvis egenartede. Hvordan lykkes dere med det? Hvilke grep foretar dere dere for å holde det friskt og interessant for dere selv?
Sindre: – Ved å tenke at musikken skal låte som oss og ikke noe annet. At man ikke bare holder seg unna riff-bøffing, kopiering og den slags, men at man også ser ned på det. Vi har rimelig høye standarder for hva som er bra, og hvordan thrash og ekstrem metal bør være, så følger man de, bærer der frukter. Jeg er også en sterkt tilhenger av å ha en åpen og eklektisk musikksmak, og jeg tror band som er veldig låst til en genre og kun hører på et utrykk vil lage en dårligere versjon av den sjangeren, ikke en fokusert og konsentrert versjon som da sikkert er målet. Kunnskap er makt! Om du som musiker får masse impulser og opparbeider mengder med musikalsk informasjon i hjerne-tomrommet så får man fort ganske mange fordeler når man skal skrive noe så “enkelt” som thrash. Enslaved-gutta mente at Darkthrone naila den minimale black metalen perfekt fordi de var såpass dyktige musikere, som ga de en helt annen kontroll musikalsk, så visjonen kunne løpe løpsk. Tror det stemmer bra.
Fortell litt om valget av albumtittelen Visions of Trismegistos, forholdet til Hermes Trismegistos og hva dere ville formidle med den tittelen.
Kickan: – For oss representerer Hermes Trismegistos en tradisjon av mystisisme som blomstret i antikken, men som i stor grad er glemt i dag.
– For oss representerer Hermes Trismegistos en tradisjon av mystisisme som blomstret i antikken, men som i stor grad er glemt i dag.
Coveret er laget av kunstneren Zbigniew Bielak (Behemoth, Mayhem, Enslaved, Dimmu Borgir, Ghost, Darkthrone, Watain, Mgla). Fortell litt om ham, hvordan dere kom i kontakt og omslaget som kler skiva og forholdet mellom musikken og illustrasjonene
Sindre: – Strålende fyr og en meget talentfull type med en bakgrunn som arkitekt. Jeg møtte han i 2013 for første gang, da Obliteration og Degial var på turne sammen, og spilte i Polen. Han er die hard undergrunns fantast, og har massiv oversikt. Han viste seg å være fan av banda våre, og har vært hypp på å gjøre noe med oss i lang tid. Jeg så for meg at han skulle lage en slags Gustav Doré – Dantes Inferno verden rundt våre tekster, men ettersom musikken og tekstene utviklet seg i en litt annen måte enn hva vi så for oss i starten, så vi ville ha noe litt mer bisart og absurd, blandet med noe klassisk, noe antikt. Zbigniew fikk tekstene samt et par ideer, vi sa han skulle ta inspirasjon av tekstene, blande inn litt Hieronymus Bosch-absurditet med det tidligere nevnte Doré-esq universet, med en god dose Larry Carroll og generell galskap. Coveret er hans tolkning, og hvordan han ser musikken og vårt tekstunivers. Synes det var kledelig.
Jeg har nå laget noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hvordan det har påvirket Nekromantheon eller Visions Of Trismegistos.
– En liste med stikkord danker ut et velformulert spørsmål 9 av 10 ganger, så jeg skjønner godt at du går for den løsninga.
Thrash:
– Verdens beste sjanger når den er gjort riktig. Jo ondere, jo fetere.
Death Metal:
– Også verdens beste sjanger når den er gjort riktig. Finnes ekstremt mye dårlig death metal. Må låte organisk. Overprodusert, klikkete death metal er helt jævlig.
Black Metal:
– Helt unik stemning når det er gjort riktig, og kanskje den mest eklektiske / brede av de øvrige sjangrene, om man inkluderer alt fra 80 tallet tom. alt det artige som kommer nå, Cultes des Ghoules, Negative Plane, Urfaust, Dødsengel, osv. På sitt verste den aller dølleste sjangeren i verden og har noen helt utrolig tafatte fans.
Death:
– Demoene og Scream Bloody Gore. Kun.
Sodom:
– In the Sign of Evil og den europeiske versjonen av Obsessed By Cruelty med After the Deluge! Perfekt stemning og ond atmosfære, som ingen andre thrash band har klart å gjenskape.
Dark Angel:
– Darkness Descends er kanskje den ultimate thrash-skiva, av typen nådeløs, balladefri thrash. Essensiell og en stor inspirasjon.
Slayer:
– Verdens beste band. Hell Awaits har den mørkeste stemningen og de villeste riffa, mens Reign in Blood er perfeksjon i alle ledd. Alt fram til Reign in Blood har nok vært den største inspirasjonskilden til Nekromantheon over tid. De følgende albumene er også knall.
Kreator:
– Endless Pain er jo vanvittig fet, men vi er kanskje mest inspirert av Pleasure to Kill, som er enda mer kaotisk og intens.
Possessed:
– Kjempeviktig band for oss, ond og jævlig. Vi spilte et liveset med Possessed-covere på Beyond the Gates i 2012, med gjestevokalister fra blant annet Deathhammer, Nifelheim, og One Tail, One Head. Det var en fet kveld.
Sepultura:
– Schizophrenia er kanskje den største inspirasjonen for oss ved siden av Slayer. Før vi hadde så mange egne låter pleide vi å spille “From the Past Comes the Storms”. Den bøttete trommelyden er ufattelig fet.
Tempo:
– Fort som faen. Helst fortere.
Atmosfære:
– Ond, illevarslende, mystisk, obskur.
Aggresjon:
– Thrash uten aggresjon blir jo bare meningsløst.
Riff/soloer:
– Bør være onde.
Ondskap:
– Ja, takk.
Gresk mytologi:
– Klassisk, fascinerende, brutal.
Død:
– En uunngåelighet. “Death is certain, life is not.”
Kaos:
– Følger som en naturlig konsekvens av aggresjon og råskap. Metal skal ikke være noe man har helt under kontroll. Trikset er å balansere kaos med tight-het.
Galskap:
– Mentalt kaos.
Faust:
– Flytta til Kolbotn. Eller tenkte du på Doktoren?
Dødslengsel:
– Fordi det ikke er særlig metal med for eksempel hjemlengsel.
Kniven/Revolver:
– Frekkeste sjappene i byen, foretrukket hangout når det er lov.
Albumet er spilt inn i Chaka Khan Studios i Oslo og diverse studio i området. Fortell litt om det valget og hvordan rommet og atmosfæren har påvirket lyduttrykket på «Visions of Trismegistos».
Sindre: – Vi hadde ikke et eget “studio” rom med vårt utstyr lenger, så vi måtte finne et alternativ. Ole Øvstedal som har Chaka Khan er en god venn, og det var naturlig å leie hans studio/studio kollektiv til å spille inn skiva. Der fikk vi være i fred og spille inn helt selv, men fikk god hjelp og guiding av Ole når det var behov for det. Rommet, utstyret og prosessen bidro til å gi et større og fyldigere lydbilde enn tidligere. Tidspresset bidro til energiske takes med en spontan vibb. I tillegg var det også en slags fettutskiller/tank utenfor studioet som stinka forpestet-bæsj hver gang vi kom inn og ut, som klart bidro til en råtten stemning. Ellers har vi tatt soloer og vokal på andre hemmelige lokasjoner, og mikset alt i Chaka Khan.
Dere har valgt å spille inn med i stor grad analoge hjelpemidler. Fortell litt om det estetiske valget.
Kickan: – Ja, vi fikk låne masse kule, gamle mikrofoner og lignende av Ole. Vi vil at musikken skal låte levende, og analogt utstyr legger ofte et naturlig preg på lyden. Utstyret er riktignok ikke det viktigste, det handler mest om hvordan man skrur lyden i etterkant. Vi unngår å redigere småfeil, det viktigste er at helheten låter energisk.
Dere gjorde et strømmet release-rehearsal show på Youtube og Facebook kalt Live from The City of Dis. Fortell litt om forholdet til strømmekonserter.
Kickan: – Musikken vår gjør seg live, gjerne i et trangt og mørkt lokale. Siden vi ikke kunne holde en normal release-konsert, valgte vi å lage en digital versjon fra kjeller’n til Arild. Det funka ganske bra, men det blir jo selvsagt noe helt annet enn en faktisk konsert. Det blir ikke det samme uten stanken av et svett publikum.
Dere har sluppet tre digitale singler i forkant av albumet i tråd med den nye strømmekulturen for musikk. Fortell litt om det valget og opplevelsen av dette. Har det gitt mer fokus til enkelt låtene?
Kickan: – Det er visst sånn plateselskapene liker å gjøre det for tiden, og det er jo en ålreit måte å holde interessen til publikum oppe fra annonsering til release. De tre singlene som har blitt sluppet har naturligvis fått mer oppmerksomhet enn de øvrige låtene, noe annet ville vært rart.
Kan dere også si noen ord om de tre singlene som dere også har sluppet en slags salgsvideo til og hvordan de representerer helheten?
«Visions Of Trismegistos»:
– Kanskje den mest varierte låta, men samtidig den som oppsummerer plata som helhet best, både med tanke på tekst og musikk. Vi snakker alkymi og selvguddommeliggjøring akkompagnert av aggressiv riffing, doble basstrommer og episke soli.
«Thanatos»:
En mer klassisk thrash-låt med frenetiske overtoner og psykologiske undertoner, inspirert av Destruction, Aura Noir og Sigmund Freud.
«Dead Temples»:
– Den kjappeste og mest brutale låta på plata, med en klassisk Nekromantheon-tekst om antikkens tapte kunnskap og visdom.
“Rise, Vulcan Spectre” fikk en Spellemannspris i kategorien Metall. Hva innebar en sånn anerkjennelse for dere som band?
– Thrash freaks i Brasil bryr seg lite om Spellemann, lissom.
Deres hjemsted Kolbotn har også gitt utspring til artister som Darkthrone, Turbonegro,Aura Noir og Beyond Dawn. Hva er det ved dette stedet som inspirerer frem denne musikken. Hva kjennetegner det lokale musikkmiljøet på god og vondt nå og før?
Kickan: – Kolbotn er jo en liten plass hvor alle vet hvem alle er, så det er lett å få kontakt med likesinnede. Samtidig er det nærme nok Oslo til at man har tilgang på konserter og platesjapper, man hadde kanskje tilgang på flere inntrykk enn de som bodde lengre ut på landet hadde. Med internettets fremvekst har jo sikkert dette forandra seg, og det er lenge siden det kom noe nytt band fra Kolbotn nå.
Fortell litt om plateselskapene deres og forholdet til dem.
Indie Recordings:
– Vår hovedlabel, en proff label basert i Norge.
Hells Headbangers:
– Siste USA-partner, kul metal-label med mye obskure utgivelser.
Vendlus Records:
– En av Duplicates tidligere samarbeidspartnere, har aldri vært i direkte kontakt med dem…
Duplicate Records:
– Labelen til Einar fra Infernö, Lamented Souls og Virus, hedersmann fra Kolbotn. Liten enmanns-label som gir ut mye kult, samarbeidspartner og partner in crime på byen gjennom mange år.
Støy Music:
– Label som ga ut vår første utgivelse på CD, ett opplag. Drevet av Alex fra Grotesque Hysterectomy, nedlagt nå.
Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengingen av samfunnet og Covid-19 restriksjonene?
Sindre: – Ingen konserter, dårligere med øving, permittert fra jobb, hater livet og hater folk.
Kan dere til slutt velge fem låter hver som på en eller annen måte har påvirket denne skiva eller har blitt lyttet til i perioden da dere spilte inn albumet og si litt om hva dere har fått ut av de låtene?
Kickan: – Det er litt seint å begynne å lete etter ny inspirasjon når man allerede er i studio, så akkurat den uka vi spilte inn skiva hørte vi ikke på så fryktelig mye annet enn det vi holdt på med. Men jeg husker at jeg hørte litt på Emile the Duke fordi han serverte pølser i bua rett ved siden av der vi spilte inn. Trekker fram “Månedens Røyk” fordi den er så lun og grei.
Sindre: – Legger til Scott Walker – “The Seventh Seal”, Wu Tang – “Shame on a Nigga” og “Lørdag” av Emile the Duke.
Forøvrig trykkes nå debut albumet Divinity of Death og den første EP-en We’re Rotting ( med b-sider og 7 tommer spor ) opp igjen i nye opplag i allle formater i samarbeid med Duplicate Records.
Vær den første til å kommentere