– På denne utgivelsen ønsket vi å gå litt tilbake til der vi starta hva tilnærming og «råhet» i soundet gjelder. Så vi spillte inn alt live i løpet av noen intense dager i «Bingen» i Svolvær på sensommeren. Med flust av turister og en rasende pandemi på utsida, forklarer vokalist Carl Christian Lein Størmer i Nord mot Nord som er EP-aktuelle med «Mørke Daga» på Fucking North Pole Records.
Kvartetten Nord mot Nord står for et både syrlig og slagkraftig oppgjør med hjembyen Svolvær og Hurtigrutas håndtering av pandemien i fjor sommer. Det låter frodig, rått og intenst og blander altså humor og samfunnskritikk på beste vis. Her kan du lese hvordan de selv ble dratt inn i det hele og om vokalistens forhold til Sick Of It All, nordnorsk selvsabotasje, søringkarantene og smitteskam. Han gir oss også et lite nærblikk på de tre låtene som er med på den spenstige mini-LP-en til bandet som også har bakgrunn i andre mer og mindre kjente punkensembler som Kamikaze a Go Go, Turdus Musicus, Lofast, Vidunderlig Svineri, Vanskapt og Die A Legend.
Først til de som ikke kjenner dere fra før; hvem og hva er Nord mot Nord?
– NMN er et hardcoreband fra Svolvær, selveste Lofotens hovedstad, bestående av noen mer eller mindre veteraner i den nordnorske hardcorescenen.
Fortell litt om bakgrunnen for bandnavnet og om forholdet til tvekamp.
– Bandnavnet var faktisk først en låttittel (tittelsporet på debut-EP fra 2015), og er selvfølgelig et lingvistisk spill på «ord mot ord», men henspiller viktigst på evig eskalerende interne stridigheter og selvsabotasje i nord.
Kan dere si litt om valget av album-tittelen Mørke Daga. og hva dere vil uttrykke med den?
— På denne utgivelsen ønsket vi å gå litt tilbake til der vi starta hva tilnærming og «råhet» i soundet gjelder.
Hvordan står denne plata i forhold til debuten «Nordlengseltyranniet»?
– På denne utgivelsen ønsket vi å gå litt tilbake til der vi starta hva tilnærming og «råhet» i soundet gjelder. Så vi spillte inn alt live i løpet av noen intense dager i «Bingen» i Svolvær på sensommeren. Med flust av turister og en rasende pandemi på utsida. Jeg (CC, vokalist) holdt på å havne i karantene på Hurtigruta da flere i besetningen fikk symptomer på seilasen ned fra Tromsø (ikke morsom opplevelse) og et ikke navngitt bandmedlem havna i «ventekarantene» i påvente av COVID-svar dagen vi skulle begynne innspillinga, så konseptuelt var konteksten helt on point. I tillegg til det lyriske er det musikalsk en gjennomgående åre i hele utgivelsen (som er litt kult, må jeg si) – Om du virkelig lytter så er faktisk alle tre enkeltlåtene variasjoner over det samme tonale temaet – en slags emosjonell grunntone i hele utgivelsen.
Hvilket forhold har dere til mini-Lp formatet?
– Jeg er glad i det. Alltid vært glad i EP-formatet. En quick and to the point manifestasjon av hva et band gjør og står for. En slags forlenga teaser for noe mer, men som står på egne ben.
La oss gå litt inn på de tre låtene på denne EP-en:
«Mørke Daga (i Lysets By)»
– Låta ble skrevet under innspillingsprosessen, og teksten skrevet mens jeg tracket den siste dagen av innspillinga. Rett fra hjertet. Evt. levra. Og er nok den som går lengst bort fra COVID-konseptet, men tar utgangspunkt i nettopp det overnevnte. Om da strømmen gikk. Og alt ble svart. Men så går den vel litt utover det i å si noe om et tema vi har vært innom mang en gang – skjæringspunktet mellom den nordnorske stoltheten, megalomanien og mindreverdighetskomplekser. Svolvær har jo – av en eller annen grunn – prøvd å «re-brande» seg (som om det trengs?!) som «Lysets by» i noen år. Så det er vel et element av syrlig sarkasme der. Tror jeg.
«Heis det gule flaget (i Svolvær havn)»
– Denne er direkte inspirert av innseilinga til Lofoten. Da jeg holdt på å bli holdt igjen i karantene grunnet mulig COVID utbrudd ombord. På vei til Lofoten for å spille inn COVID-konseptuelt (mini)album. Absurd og smått klaustrofobisk situasjon. Så det er en billedgjøring av skipet som er på vei inn Svolvær havn, med det gule flagget (som fra gammelt av markerte smitte ombord) heist til topps. Rent semantisk er det også en referanse til den fantastiske Vanskapt-strofa «Heis flagget i Draugens navn». Rent lyrisk tar den vel også et selv-ironisk blikk innover, hvordan man (i dette tilfelle vi i Nord Mot Nord) nok var mest opptatt av vårt eget pre-pandemiens æra. Det var liksom nå det endelig skulle «løsne» for oss. Hadde akkurat gitt ut vår debutplate, hadde masse konserter og festivaler booka og så ble liksom alt stille. Og fokuset et annet.
«Hüske Dü»
– Låttittelen er jo selvfølgelig en semantisk referanse til det fantastiske bandet Hüsker Dü. Skrevet og uttalt på nordnorsk. Med noen ekstra tøddler da. Tematisk? Vel, lyrisk er den bare ei oppramsing av alle ny-ord som oppstod i det Herrens (evt Satans) år 2020. Og litt forbannelse over at jeg aldri fikk brukt mitt nyervervede Gullkort (ref tematikk på overnevnte låt..).
Kan dere fortelle litt om bakgrunnen eller bakteppet for disse låtene?
– Har vel vært inne på det over. Det var et forsøk på å sette ord og tone til det vi opplevde i fjor. Og forsåvidt fortsatt til en viss grad opplever.
Et ydmykt historisk dokument for fremtidig beskuelse og forundring.
Til slutt har jeg samlet noen stikkord som jeg vil at dere skal si noe om:
nedstengningen av samfunnet
– Absurde ting. Noe man strengt tatt aldri hadde kunne forutse eller forestille seg. Jeg husker man i januar snakket i media om hvordan kollektiv nedstemning av millionbyer i Kina var «helt unprecedented», også fra et epidemiologisk point of view.
Og plutselig. I løpet av dager. Så var vi der selv. Mye kan sies om det – men det var i alle fall jævla spennende dager.
kollaps
– Det føltes litt sånn. Som om hele jævla verden var på randen av kollaps. Pandemi. Børskrakk. Civil unrest. Undertegnede var – av ikke nærmere angitte grunner – i Narvik av alle plasser da det smallt. Og da jeg overhørte to Narvikinger på Coop-en FORFERDET referere fra pushvarsel fra Fremover at VINTERFESTUKA VAR AVLYST! DA skjønte jeg at det var alvor.
Hurtigruta
— Jeg (CC, vokalist) holdt på å havne i karantene på Hurtigruta da flere i besetningen fikk symptomer på seilasen ned fra Tromsø (ikke morsom opplevelse).
Desto fælere å se hvordan de håndterte COVID-utbruddet på Roald Amundsen i sommer. Det var ikke ærverdige Hurtigruten verdig. Men det er vel som over alt ellers – pengene rår.
Men håper virkelig den består. Tragdie om Hurtigruta skulle forsvinne.
smitteskam
– En merkelig greie. Og noe jeg føler har blitt enda mer gjeldende de siste månedene. Om du drar med deg smitte nordover så er det liksom folkegiljotinene på Torget neste. Jeg tror frykten for smitteskam tildels har trumfet smitteangsten hos folk.
søringkarantene
– Jeg lagde faktisk en film om fenomenet («Alt Blir Bra?» heter den, sjekk ut når den kommer). Jeg var tilhenger av det. Men innså også at den nok hadde klangbunn langt dypere i folkesjela enn hva smittevernet fordret. Det handlet nok – hos «folk flest» (inkludert en selv) om noe mer.
Hüsker Dü
– Fantastisk band. «Oppdaga de» gjennom gamle snow/skatefilmer på 90-tallet. «Something I learned today» er fortsatt en av mine all time favorittlåter.
N.Y.C hardcore
– Hørt mye på Sick of it all m.fl oppgjennom. «Oppdaga» faktisk de – som så mye annet – gjennom mine besøk i Lofoten på sommerene på 90-tallet og gjennom nettopp Peter og Tommy.
punk
– En hedersbetegnelse. En state of mind.
hardcore
En forlengelse av punk. Litt råere. Virkelig en hedersbetegnelse. Ikke for de fleste. Og godt er det.
Svolvær
– Mitt barndoms paradis. Noe det fortsatt er. Sliter litt med «blåsnipp»-viben på kaipromenaden. Lofoten er ikke så hardcore for meg som det engang var. Men om jeg lukker øynene og ørene for all den støyen så er det fortsatt mitt åndelige paradis. Og jeg hører soundtracket av Vanskapt og Lofast i bakhodet. Og Fru Pedersen. Ja, også er det jo Lysets by, må ikke glemme.
Bandcampsiden til Nord mot Nord.
Vær den første til å kommentere