– Waynes World gjorde at jeg fikk lyst til å starte plateselskap. Helt siden første gang jeg så den filmen som tenåring, syntes jeg det var så kult når bandet til Cassandra blir tilbudt en platekontrakt i slutten av filmen. Ingenting har virket kulere enn å kunne kontakte band og si «Jeg har tro på dere, jeg vil gi dere ut».
Jørn Lassem Haagestad vil mange allerede kjenne fra platebutikken Tiger i Oslo hvor han har jobbet i sju år eller fra tilknyttede Diger Distro. Eventuelt fra den gøyale nystartede podcasten Gjestelista som han driver sammen med Christer Lunnan-Reitan. I tillegg har han også jobbet for publishingselskapet Hacate Entertainment Group etter utdannelse i musikkproduksjon på Høyskolen i Innlandet, avdeling Rena. Nå føler han tiden er inne for å prøve noe nytt, knekker sparebøssa og starter egen label, Banditt Media. De første signeringene tyder på god smak og et bredt musikalsk spekter. Vi syntes det var verd å slå av en prat og finne ut mer om planene og de første artistene han har signert.
Hvem er du i norsk musikkliv?
– Jeg heter Jørn Lassem Haagestad, og jeg har nettopp lansert plateselskapet Banditt Media. Jeg har brukt det til å gi ut egne utgivelser de siste årene, men nå skal jeg også gi ut musikk på vegne av andre artister.
Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?
– Jeg kan ikke huske en tid før musikk betydde mye for meg. Jeg har fått høre at på lange bilturer som liten, satt jeg alltid musestille i baksetet om jeg hadde med meg CD- eller kassettspiller. Ellers snakket jeg hull i hodet på mamma og pappa eller kjedet meg.
– Det er selvfølgelig flaut å innrømme nå, men Backstreet Boys var min første erfaring med det å bli totalt oppslukt av musikk. Og det gikk forbi selve musikken. Jeg prøvde å få tak i alt jeg kunne av informasjon om dem og slukte alt. Jeg lærte veldig tidlig å lese, og behersket engelsk i ung alder, så intervjuer, musikkvideoer og alt annet rundt dem ble fortært glupsk da jeg var kanskje 7-8 år gammel. Og sånn har jeg vært siden, selv om musikksmaken har blitt noe bedre. Jeg kan fortsatt masse ubrukelig trivia om alle band jeg liker, og jeg elsker anekdoter og opphavshistorier. Noe som var mye av basisen for podcasten Gjestelista.
– For meg handler lidenskapen først og fremst om følelsen man får av musikk. Det kan være teksten, vokalmelodien, et kult riff, en bassgang eller måten trommelyden er skrudd. Det kommer an på låta, og derfor varierer selvfølgelig også følelsen hver enkelt låt vekker. Det viktigste for meg i all type kunst, enten det er musikk, litteratur, billedkunst, film eller noe annet, er at det kan vekke en følelse. Om man ender opp med å føle likegyldighet, er det ikke god musikk.
Når begynte du selv å spille og hva var det som fenget så sterkt med denne måte å uttrykke seg på?
– Jeg kan huske at jeg hadde egne melodier og ord i hodet helt siden kanskje barnehagealder, eller i det minste tidlig barneskole. Skapergleden har alltid vært der. Da jeg var 15 år gammel fikk jeg en gammel akustisk gitar som hadde tilhørt storebroren min, og jeg var aldri opptatt av å bli god til å spille. Jeg hørte bare på punk uansett, og power chords tar ikke så lang tid å mestre. Jeg ville mye heller skrive egne låter, så jeg kunne vel knapt fire ordentlige akkorder før jeg begynte å skrive tekster til. Jeg ville lære meg å vekke de samme følelsene med min musikk som musikken jeg hørte på vekket i meg.
Fortell litt om dine egne band?
– Vi hadde med tre ulike trommiser på de til sammen 10 låtene vi spilte inn.
– Da jeg studerte hørte jeg mye på post-rock og spesielt The National og Interpol. En kompis fra studiene og jeg begynte å skrive låter sammen, og vi kalte oss Clockwork. Vi hadde med tre ulike trommiser på de til sammen 10 låtene vi spilte inn. Jeg brukte lang tid på å skrive veldig personlige tekster, men prøvde å synge som heltene mine, og det har jeg ikke stemme til. Jeg er fremdeles veldig glad i mange av låtene, men jeg klarer knapt å høre på hvordan jeg synger uten å krympe meg.
– Da jeg flyttet hjem til Oslo, var jeg med i hardcore-bandet Arctique som bassist, i et år eller to . Det ble det første bandet jeg spilte i hvor vi faktisk spilte ordentlige konserter. Bandet brøt opp før vi fikk gitt ut EPen vi spilte inn, men det finnes fremdeles et par singler der ute. Selv om bandet ikke varte, fikk jeg veldig gode venner, som jeg fortsatt har kontakt med.
– Sist, men ikke minst! Boomerang Rapido ble mitt utløp for å skrive egne låter samtidig som jeg spilte bass i Arctique. Bandet gikk ganske fort fra et artig sideprosjekt til å bli «hovedbandet» mitt, og nå har vi holdt på i 6 år, med ett album, en EP, en sjutommer og over 30 konserter bak oss. Og mer skal det bli!
Fortell litt om din bakgrunn i den norske musikkbransjen og erfaringene som du har samlet deg opp der. Hvordan skal du dra nytte av dette i den nye jobben?
Ingenting har virket kulere enn å kunne kontakte band og si «Jeg har tro på dere, jeg vil gi dere ut».
– Jobben på Tiger har lært meg utrolig mye, spesielt det tette samarbeid med artister og plateselskap. Jeg har vært med på flere hundre utgivelser og sittet på første rad og sett hva som funker og hva som ikke funker.
Hva gjorde at du fikk lyst til å starte plateselskap?
– Det korte svaret: Waynes World. Helt siden første gang jeg så den filmen som tenåring, syntes jeg det var så kult når bandet til Cassandra blir tilbudt en platekontrakt i slutten av filmen. Ingenting har virket kulere enn å kunne kontakte band og si «Jeg har tro på dere, jeg vil gi dere ut».
Hvilke visjoner og tanker har du for labelen?
– Musikkbransjen blir verre å verre å manøvrere seg i. De fleste som ikke jobber med musikk selv vet ikke hvordan ting henger sammen. I tillegg tjener små aktører mindre enn noen gang. Dette går kanskje hardest ut over artistene, som jo er det viktigste leddet. Min viktigste visjon for Banditt Media er at artistene mine skal føle at jeg jobber for dem og ikke omvendt. Jeg skal løfte dem opp, og jeg skal sørge for at selv den økonomiske biten skal gagne artisten. Den største fordelen med Banditt Media er at jeg ikke lever av inntektene der, og derfor kan la de som faktisk lager musikken få den største biten av kaka.
Forklar litt om bakgrunnen for navnet på plateselskapet?
– Håpet er å drive plateselskapet på en måte som oppfattes som ryddig og oversiktlig for alle samarbeidspartnerne mine.
Hvilken profil kommer dere til å ha?
– Det er utrolig vanskelig å si allerede nå. Håpet er å drive plateselskapet på en måte som oppfattes som ryddig og oversiktlig for alle samarbeidspartnerne mine. Dette har vært min store drøm lenge, og jeg skal ikke kaste den bort på å gjøre en halvveis jobb.
Hvordan finner du ut hvilke artister du vil slippe og hvordan har du tenkt å jobbe med utgivelsene?
– I første omgang har jeg signert artister jeg kjenner godt til fra før. Jeg holder alltid ørene åpne for hva som beveger seg av ny og spennende musikk, og i skrivende stund, to dager etter jeg annonserte plateselskapet, har jeg allerede fått en del henvendelser. Det viktigste med tanke på utgivelsene blir å bruke skjønn når det kommer til ambisjonsnivå og gjennomføringsevne hos hver enkelt artist. Om en artist har ambisjoner, kan vi godt trykke vinyl, jobbe mot presse i utlandet osv.. Hvis en artist bare har musikk som en gøy hobby, finner vi en strategi som passer bedre til det. Jeg trenger ikke å bare jobbe med artister som vil spille på Øya og selge 1000 LPer, så lenge musikken er bra. Resten finner vi ut av sammen.
Hvilke artister har dere signert hittil? Fortell litt om de ulike artistene og de planlagte slippene så langt.
– Det første bandet jeg tok kontakt med var Gutt (20), som er et emoband fra Oslo. Vokalisten, Jakob Skogli, sang i Arctique da jeg spilte der. Jeg har vært fan siden første gang jeg så dem spille live, og tror kanskje jeg sa allerede den kvelden at jeg ville gi dem ut når jeg en gang startet plateselskap. Bandet har to nye låter klare, som gis ut som digitale singler i løpet av året.
– Dumpster Divas er et folk-rock-band med to veldig miljøengasjerte damer i spissen. Jeg har sett dem live tre eller fire ganger, og de er en utrolig god live-opplevelse. De slapp A-siden av debut-albumet sitt i fjor. Albumet heter No, og har dobbel betydning ettersom A-siden er på norsk og B-siden er på engelsk. B-siden slippes i år, og begge sidene samles til en LP, som selvsagt gis ut på miljøvennlig materiale.
– Delvoid er det siste bandet jeg har signert i skrivende stund. Jeg jobbet med distribusjonen av andrealbumet deres, Serene, i 2015. De sammenligner seg med A Perfect Circle og Sigur Rós, og det er gode sammenligninger. Låtene er lange og stemningsfulle og kan være innom flere sjangre i løpet av en og samme låt. Vi slipper det tredje albumet deres, Swarmlife, til høsten, og det skal også trykkes en dobbel LP.
– Mitt eget band, Boomerang Rapido, skal også slippe et par låter mot slutten av året. Der holder jeg kortene litt tett mot brystet rundt detaljene enn så lenge.
Hvilke andre plateselskap ser du som forbilder som dere har hentet inspirasjon fra? Har du noen samarbeidspartnere eller mentorer som du henter hjelp og støttet hos? I såfall hvem og hvilken rolle ser du for deg at de skal ha?
– Etter å ha jobbet på Tiger, har jeg selvfølgelig lært veldig mye av Fysisk Format. Det blir likevel vanskelig å prøve å følge i deres fotspor, ettersom de er et team som jobber med plateselskapet på fulltid. Alexander Lindbäck og hans Safe & Sound har vært en av mine store inspirasjoner. Alex har jobbet hardt og på en veldig profesjonell måte med plateselskapet sitt, i tillegg til å ha full jobb ved siden av og spille i utallige band. Jeg har også spurt han om litt hjelp i starten, og han har vært veldig hjelpsom.
– Distribusjon gjør jeg naturlig nok gjennom Diger Distro, og jeg har fått mange gode tips derfra allerede. Ellers håper jeg å kunne ha et godt forhold direkte til platebutikkene rundt omkring i landet, som jeg har jobbet tett med de siste årene.
Hvordan opplever du kvaliteten i norsk musikkscene her og nå?
– Det er ikke akkurat noe som blomstrer i kulturlivet i Norge under denne pandemien, og musikken lider jo veldig av det. Jeg har vært på én konsert det siste året, og jeg har spilt én konsert selv. Det er jo veldig stusselig. Det virker som at de som klarer seg best nå er de som allerede har etablert seg litt, og Death By Unga Bunga ga jo nylig ut et beist av et album. Kvaliteten er nok der hos mange, men den har ikke en scene å utfolde seg på akkurat nå.
Hva er bra med musikkscenen i Norge og hva kunne vært bedre?
– Musikkscenen i Norge slår meg som veldig inkluderende. Artister, plateselskap og andre aktører vil spille hverandre gode. Det virker som at man åpner seg mer og ikke prøver å holde på de gode hemmelighetene, men heller deler med hverandre om man får noe nytt til å funke. Det finnes en ukultur om at norske artister bare kan funke i Norge. Utlandet er liksom umulig å erobre med mindre du er på et stort plateselskap. Flere burde satse utover. Det finnes ingen grunn til at vi nordmenn skal ha bedre kjennskap til svensk musikk enn omvendt.
Hvilke utfordringer står plateselskapene,bandene og spillestedene overfor post-korona?
– Jeg håper og tror at plateselskapene og spillestedene opplever flere muligheter enn utfordringer når verden fungerer mer som vi er vant med igjen. Det vil være et større spillerom enn det er nå, og det tror jeg vil føre med seg mye bra. Mindre band og artister kan stå i fare for å drukne litt i hverandre når alle skal slippe ny musikk og alle skal spille konsert samtidig. Det er fint at folk vil på konsert igjen, men jeg tror det kommer til å bli en overflod som det blir vanskelig å ha oversikt over. Jeg er også litt bekymret for at økt interesse for konserter kan øke break-even hos spillestedene, og at mindre band ikke får noen scene å vise seg fram på.
Hva er god musikk for deg?
– Hjertet mitt tilhører først og fremst musikk i rocke-verden, med noen få unntak. Så lenge det vekker en følelse i meg, så er det bra.
Hvordan skal dere sørge for at denne musikken når ut til folket?
– Etter å ha jobbet på Tiger så lenge, vet jeg hvor mye en god anbefaling kan bety
Hvordan finansierer du dette?
– Med mine egne sparepenger. Selv om det fort har gått opp for meg at det er tidsbruken som blir utfordrende, ikke det økonomiske. Jeg har ingen forestillinger om å gå i pluss med det første, og det er viktigere at artistene føler seg ivaretatt. Dette er som sagt en lidenskap, ikke noe jeg tror jeg skal leve av.
Hvordan vil du forholde deg til de ulike formatene for avspilling og nytelse av musikk?
– Her tror jeg også at hver enkelt utgivelse må jobbes med ulikt. Noe funker på vinyl, noe på bandcamp, noe på Spotify osv.. De aller fleste ønsker å ha musikken sin over alt, sånn at den er tilgjengelig til alle, samme hva deres foretrukne musikkformat er. Så får vi heller prøve å satse hardere på visse formater enn andre, basert på artisten.
Kan du til slutt velge ti låter som har gjort spesielt inntrykk på deg og si hva du liker med disse låtene.
– Dette var et forferdelig vanskelig spørsmål. Førsteutkastet mitt hadde 22 låter av like mange band. Jeg kommer til å hate meg selv i årevis framover når jeg sikkert stadig kommer på låter jeg ikke husker å inkludere akkurat nå, men:
- The Lawrence Arms – Turnstiles (versjonen fra Coctails & Dreams):
– Denne låta gjør meg både melankolsk, glad og engstelig på en gang. Det er rett og slett verdens beste punkelåt. Vokalframføringen gir meg frysninger hver eneste gang.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/431QXtHKHj2IU0wEmlh7wW» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe] - …And You Will Know Us By The Trail of Dead – The Dragonfly Queen:
– Jepp, jeg vet at folk kommer til å hate at jeg ikke valgte noe fra Source Tags & Codes, men oppbyggingen i denne låta er helt enorm. Utrolig undervurdert skive også, fra et av verdens beste band.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/3AQCOtTxdZtKigOXe8Abeb» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe] - Afghan Wigs – Demon In Profile
– En av de best produserte låtene jeg vet om, og dynamikken i låta er så utrolig bra. Jeg er vanligvis ikke veldig glad i gitarsoloer, men når den gitaren kicker inn skjer det et eller annet jeg ikke kan beskrive.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/2S7CsAeP1zR2gDTDTaUqDv» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe] - Kidcrash – Hypothetical Basking Shark:
– Låta som gjorde meg interessert i mer bråkete og kaotisk musikk. Jeg kan virkelig ikke skryte nok av dette bandet, som lager en helt egen blanding av emo, hardcore og math rock.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/0VItlwIrKnzlzsWChru9Lj» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe] - Modern Love – Hold Meg:
– At dette ikke er en låt hele Norge kan, det skjønner jeg ikke. Det er verdens beste refreng på norsk, og den tar også for seg kynismen i dagens samfunn. Får du muligheten, så se dette bandet live!
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/4deJTjNIyFSKvh6XfTPtCc» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe] - Two Gallants – All Your Faithless Loyalties:
– En utrolig vakker og følelsesladd ballade av blues-rockerne fra San Fransisco. Det er vel det utenlandske bandet jeg har sett flest ganger og snakket mest med etter konserter.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/3n0F7k7giUnwBNtQaLCeUZ» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe] - Hot Nuns – I love You Still, Always Will:
– Dette er oppskriften på hvordan man lager catchy rock. Yngve gjør Blood Command til et av Norges beste band, men i sideprosjektet Hot Nuns nailer han ett eller annet spesielt med denne låta.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/4CRgZte5XuLGoeKqYqqX11″ width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe] - The Mars Volta – Son Et Lumiere & Intertiatic E.S.P.
– Ryktene sier at dette egentlig var én låt, men at plateselskapet insisterte på å dele den opp. Et perfekt åpningsspor på en av mine favorittskiver.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/5uikWCu7t5az8urph4UCuv» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe][iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/16Elz7HJPLZPMylp13ewxv» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe] - Delta Spirit – Bushwick Blues:
– Bandet som gikk fra americana til indierock, slapp en utrolig solid skive midt i transformasjonen. Denne låta viser det beste bandet har å by på.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/0xV0YnO4o2D6vsj4OrFuxY» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe] - The Growlers – Humdrum Blues:
– Teksten på denne låta burde bli brukt som eksempel på låtskriverkurs. Den beste låta som er skrevet om å være udugelig og ikke bra nok for sin utkårede.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/4THhBhS0iobDI4Pjmavve6″ width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Her kan du sjekke ut artistene som har signert på Banditt Media:
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/playlist/3l4oQScR1V9erAF2cibcXY» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Vær den første til å kommentere