For noen få uker siden kom Vebjørn Bråthen fra Gudbrandsdalen ut med en ny country-singel. Den fikk navnet «Sårein gror, årein går». Han synger som vanlig på «døl» som er dialekta i Gudbrandsdalen. Denne artisten planlegger å komme ut med et album, men han vet ikke helt når han får realisert den planen.
Den nye låten er ikke original i musikken, og for så vidt ikke i teksten heller, men det er likevel kvalitet i begge disse delene.
Låten har en fin instrumental åpning. Her hører vi med en gang en litt tilbaketrukket, men klar elgitar som ellers går igjen i de instrumentale partiene av sangen på en fin måte. Knut Lyshaug er her elgitaristen. Vebjørn selv kommer inn på hovedvokal i det først verset. Han starter langt nede i stemmeregisteret med en dyp og grov stemme. Mona Løkeland støtter ham på vokal ganske fort. Ellers kommer også Tom Granlund inn som backingvokalist.
Melodien fremstår som god og fengende. Det er også fin flyt i låten. Melodien kan fremelske allsang.
Og så får vi håpe på noen «streamings». Vebjørn Bråthen har litt av det i Norge og faktisk også i Sverige. Ellers er det spredt med lyttere både i Europa, USA, Brasil og Asia. Det er ikke snakk om å være «big in Japan», men litt hyggelig at det er noen sjeler som er oppmerksomme på ham.
Fornuft og følelser spiller ikke alltid på lag
Vebjørn Bråthen skriver her om det vanskelige ved samlivet i et parforhold. Temaet er at det er mye vrien psykologi inn i et samvær mellom to mennesker. Man sliter og drar i hverandre. Fornuft og følelser spiller ikke alltid på lag, og man vet ikke helt hva man skal følge. Er det et sår som ikke kan gro, eller er det noe som årene kan lege? Det er en del som ikke helt lar seg forklare. Måten Vebjørn Bråthen skriver om denne problematikken på, vil jeg si er god lyrikk.
Han skriver alltid om tema han kan gjenkjenne hos seg selv. Tekstene er ikke selvbiografiske, men de har en tematikk som står Vebjørns virkelige liv nært. Han skriver om forhold han håper kan gi en viss resonans hos lytteren, noe som kan være selvopplevd hos mange.
Synger på «døl»
Dialekta «døl» er kanskje ikke den «hotteste» rocke-dialekta i kongeriket. Dette er Vebjørn Bråthen godt klar over. Det er da viktig at noen skriver låter på nettopp denne dialekta. Synne Vo kommer fra øverst i Gudbrandsdalen, men hun er så stor som artist at hun kanskje blir oppfatta som ei som bare synger på norsk.
Personlig synes jeg nå det er litt fascinerende å høre denne dialekta i norsk country og rock. Vi må da ikke forveksle Gudbrandsdalen med hele Innlandet fylke. Det er noe annet.
Jeg stilte Vebjørn Bråthen et spørsmål angående bruken av denne dialekta. Han svarte meg blant annet med at vi trøndere har Åge Aleksandersen, mens Gudbrandsdalen har Arne Brimi. Ikke helt sammenlignbart, mente han. Jeg repliserte da fort at Brimi’n må da vel være rimelig populær. Vebjørn svarte omgående at det kanskje ikke helt gjaldt for hans to voksne unger i begynnelsen av 20-årene. Jeg måtte da innrømme at ok, Brimi’n er kanskje for oss modne, som i tillegg er begeistret for charlottløk
Vær den første til å kommentere