Nytt album fra Nine Inch Nails

Industrial-ikonet Trent Reznors nyeste «fullengder» er både innovativ og interessant, men langt fra uten ankepunkter.

Foto: Corinne Schiavone

«Bad Witch» er Nine Inch Nails’ første studioalbum siden den overraskende og overbevisende «Hesitation Marks» fra 2013. Plata var i utgangspunktet ment å være nummer to i rekken av en EP-trilogi. Et sted i prosessen ble det dog gjort en beslutning om å slippe verket som et studioalbum. Jeg kan ikke si at jeg helhjertet støtter denne avgjørelsen.

Samtidens spøkelse

«Bad Witch» viser en ny og interessant side av NIN, skjønt det ikke nødvendigvis virker sånn helt innledningsvis. Åpningssporet Shit Mirror og til en viss grad også påfølgende Ahead of Ourselves kunne gjerne vært låter fra «Year Zero». Førstnevnte er en energisk og kul start på plata, mens sistnevnte kan indikere at Reznor ikke omgir seg med så mange «Nei»-personer. Det som kunne vært en minneverdig låt blir overskygget av en totalt unødvendig effekt på vokalsporet, som gjør det stikk motsatte av å tilføye verdi.

Fra og med tredjesporet Play the Goddamned Part går plata inn i nytt territorium. Denne instrumentelle låten er ambient, utfordrende og speisa. Sett bort fra det industrielle avtrykket høres det ut som noe en ville kunne hørt på Ultima-festivalen eller fra en artist i stallen til Hubro Music. Låta gjør god nytte av en saksofon, eller i det minste noe som høres veldig ut som en. Særheten tas videre på God Break Down The Door, en låt som lykkes i å fusjonere energien fra åpningssporet med eksperimenteringsånden fra sist spor. Reznor leverer også albumets beste vokalprestasjoner så langt.

En annen instrumentallåt er spor fem, I’m Not From This World. Her har gamle Trent åpenbart oppholdt seg i laboratoriets mørkeste avkroker. Som navnet indikererer det en ganske utenomjordisk affære, og assosiasjonene til samtidsmusikken er nærmest uunngåelige. Til å være en såpass lang låt på et såpass kort album skjer det dog altfor lite.

Over og ut

Sistespor Over and Out er trolig min favoritt på albumet. Den har en kul intro med sprø skalaer spilt på Xylofon, som i tur akkompagneres med sampler som sender tankene i retning sykehusmaskineri. Når Reznors sang kommer på banen, er det med en viss smak av hans erklærte muse David Bowie. Det er alt annet enn utenkelig at låta har hentet inspirasjon fra I Can’t Give Everything Away, som er sistesporet fra hans avskjedsbrev «Blackstar».

Og dermed, etter seks låter og 30 minutter, er det hele ferdig. Man sitter igjen med en opplevelse av at «Bad Witch» er en slags musikalsk notatblokk fra et laboratorium. Det er SVÆRT mange kule ideer og lydbilder her,  men samtidig er det som om Reznors karakteristiske pertentlighet overfor helhet og struktur er noe fraværende.

Selv om albumet ikke har noen umiddelbare klassikere eller ustoppelige earworms, er samtlige låter interessante på minst én måte. Dette gjelder til og med den selv-saboterende Ahead of Ourselves. Når det kommer til retningen til et NIN post-«Hesitation Marks», oppleves denne skiva som et spennende og riktig valg. Vi skulle bare så gjerne fått mer.

Nine Inch Nails – Bad Witch: 6 / 10

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/0Q2o6ioxIOlKPvRdG1K5da» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]