Øl, øs og repetisjoner med Fontaines D.C. på Vulkan Arena

Foran et musikkhungrig publikum på Vulkan Arena skulle irene i Fontaines D.C. prøve å sette fyr på forventningsfulle konsertgjengere med sin miks av punk og postpunk.

Vurdering

Fontaines D.C på Vulkan Arena 01.04.22: 5/6

Det var stappfullt i lokalet og ølkranene gikk varme i en forventningsfull atmosfære av øldunst og folk i bevegelse. Antagelig var mange ute på konsert for første gang på veldig lenge, og hadde dermed skrudd forventningene i taket.

For noen år siden spilte Fontaines D.C. på Øyafestivalen. Det ble en konsert som fikk blandet mottagelse. Bandet virket energiløse og umotiverte, og når de i tillegg måtte avbryte konserten på grunn av tekniske problemer, ble det hele en temmelig middelmådig forestilling.

Godt da at bandet, med vokalist Grian Chatten i spissen, går ut i hundre fra start. De åpner ballet med den kanskje beste låten fra det forrige albumet, «A Lucid Dream». Chatten henger på mikrofonstativet så langt ut på scenekanten som han kommer. De melodiøse bassgangene ligger under økonomisk og lekkert gitarspill, heftig tromming og koring. Klimakset i låten er når Chatten snakkesynger omtrent sånn midt i låten. Da kryper gåsehuden oppover ryggen.

«I was there/When the rain changed direction/And fled to play tricks with your hair»

Klangfullt og skittent

De fortsetter i fin stil med «Televised Mind» fra samme album. Traktorbassen innleder, før de to gitaristene begynner å spille ball med hverandre. Det er klangfullt og skittent på samme tid. «Televised Mind» er basert på gjentakelser både i form av at tittelen gjentas ofte og at det samme meloditemaet nærmest går i loop.

Dette med gjentagelser og å bruke repetitive mønster er en del av Fontaines D.C.-bildet. Noen ganger er det effektfullt, andre ganger, og kanskje særlig i live-sammenheng, kan det virke monotont.

Og det er her noe av paradokset ligger, for midtveis i konserten går bandet inn i en litt anmassende periode hvor låtene gikk i ett. Låter som «Sha Sha Sha» og «A Hero’s Death» funker grisebra på plate, men kan føles kjedelige på konsert.

Øs og energi

Rundt låten «Big» løsner det imidlertid skikkelig. Bandet øser på og når «Big» smeller i gang og Chatten synger det som må være noe av det beste som er servert av åpningslinjer på et debutalbum, tar både publikum og bandet av: «Dublin in the rain is mine/A pregnant city with a catholic mind.»

Derfra og ut, med låter som «Hurricane Laughter» og «Too Real», er det bare velstand. Med øs og energi får bandet publikum i bevegelse igjen. Chatten veiver med armene mot publikum, noe som signaliserer noe sånt som «hold dere i gang!». Bortsett fra vokalist Chatten, er ikke Fontaines D.C. et band som gjør så mye ut av seg sånn rent visuelt. De jobber bare steinhardt, og det er mer enn nok. Grian Chatten sier omtrent ingenting mellom låtene, men det er helt greit å la låtene snakke, ikke alle kan være Bruce Springsteen.

«Is it too real for you», messer Chatten, og publikum synger med. Gitarist Carlos O’Connor bruker ei ølflaske som bottleneck og lager fin støy over det som er mer punk enn postpunk. Her funker det repetitive helt optimalt.

To ekstranummer

Etter å ha spilt «Boys In the Better Land», går bandet av scenen. Som ekstranummer spiller de «The Lotts», som er en herlig miks mellom lyden av Joy Division og The Cure i sin gotheste periode. De avslutter ekstranumrene med den nye låten «Nabokov». De spilte for øvrig også alle tre singlene fra det kommende albumet. Låter som lover ekstremt bra for Skinty Fia, som det nye albumet heter.

Fontaines D.C. har gitt ut to av de beste albumene de siste årene i Dogrel og A Hero’s Death, men på konserten på Vulkan Arena manglet det litt på dynamikk og variasjon. Det tok seg imidlertid voldsomt opp mot slutten, og vi lar derfor tvilen komme bandet til gode og gir konserten en litt svak femmer på terningen.

Settliste

Fotogalleri fra Fontaines D.C. på Vulkan Arena 01.04.22. Fotograf: Richard Ashton.