Ane Brun kom på scenen dansende med teatralske bevegelser. I regntunge forhold var hun en solstråle av energi og spilleglede i Borggården.
Vurdering
Ane Brun i Borggården – 5/6
Hun åpnet med tittelsporet fra ett av sine to album i 2020, After the great storm. Dette er en sang med tunge elektroniske rytmer. Hun kjørte på med taktfaste bevegelser til musikken. På vokal fikk hun hjelp av den kvinnelige cellisten som kom inn med høye toner.
De litt tunge og taktfaste rytmene og det elektroniske lydbildet dominerte på de 5-6 første låtene. Disse var med ett unntak hentet fra det sistnevnte albumet til Ane Brun. Sangen «Directions» er fra hennes fullengder fra 2015, When I’m free. For å få frem denne markante rytmikken i sangene, brukte hun to slagverk. Disse to musikerne vekslet på å slå slagverk sammen og å ta noe perkusjon. Den mykeste og mest iørefallende sangen av disse seks, var nok «Crumbs.» Her fløt rytmikken mykere bak det instrumentale.
Ane Bruns to siste album
Jeg må nå stoppe litt opp ved de to siste albumene til Ane Brun. De kom med én måneds mellomrom i 2020. Da var det syv år siden hun hadde gitt ut noe nytt egenskrevet stoff. Hun hadde gått på en smell emosjonelt sett, og dette medførte en skrivesperre. Hun brukte likevel tida godt og ga ut et album med coverlåter og et live-album sammen med Swedish Radio Symphony Orchestra.
Faren hennes hadde gått bort mens hun var i slutten av trettiårene, og hun trengte tid til å ta dette innover seg både psykologisk og følelsesmessig
Faren hennes hadde gått bort mens hun var i slutten av trettiårene, og hun trengte tid til å ta dette innover seg både psykologisk og følelsesmessig. I tillegg begynte hun å stille noen fundamentale spørsmål ved sitt eget liv og samfunnet rundt. Dette er et kulturelt og sannsynligvis sensitivt menneske som tar inn mange inntrykk.
Da hun hadde lagt denne tiden mer bak seg, fikk hun en periode med stor kreativitet. Det ble så mange sanger at det ga grunnlag for to hele album. Det første av dem spilte hun mest fra søndag kveld, tror det var hele syv sanger. Det synes jeg også var riktig ut ifra sted, scene og værforhold. Her er det de taktfaste trommene og elektronikalydbildet som dominerer. Det andre albumet, How The Beauty Holds The Hand Of Sorrow, er et langt mer stillferdig og sart album hvor det instrumentale danner et mykt og følsomt underlag for stemmen hennes. Begge platene er vel i tematikk noenlunde like. Det er bearbeidelse av sorg, kjærlighet, vår avhengighet av tillit og hennes bekymring for samfunnet og naturforholdene.
Håp og tillit
Dette med tillit ble det en sang ut av. Den heter «Trust», er på How The Beauty Holds The Hand Of Sorrow og ble fremført i Borggården. Ane Brun sa selv at dette var noe selvopplevd for noen år siden hvor hun ville kaste seg ut i det fri. Hun henviste også til temaet for dette årets Olavsfest, håp, og sa at uten tillit er det vanskelig å ha håp. Her var både bassisten og cellisten med på koringene, og Ane Brun selv oppfordret til allsang.
Jeg vil litt tilbake til gangen i konserten. Etter de seks første låtene, kom nå kveldens første rolige og mer avdempete sang, «To let myself go.» Her kom også den akustiske gitaren til Ane Brun frem. Dette ga en fin berikelse av og variasjon i lydbildet. Den andre gitaristen leverte også her kveldens første gitarsolo.
Eminente musikere
I det hele tatt var dette musikere på et høyt nivå, seks i alt på scenen. De spilte på flere instrumenter gjennom konserten samtidig som noen av dem var med og koret. Hun bruker utelukkende svenske musikere, og hvor kanskje keyboardist Martin Hederos er den som er mest inne i produksjonen. Dette går på at han både er med som produsent, er ansvarlig for strykearrangementene og er medkomponist på noen sanger. Ane Brun fremhevet musikerne sine ved flere anledninger, og det hadde hun god grunn til. Celloen er også et viktig instrument i dette ensemblet. Cellisten lå noen ganger bak som akkompagnement, og andre ganger spilte hun soloer. Koringen hennes var fremragende.
Hun bruker stemmen sin som et fintfølende instrument med stor spennvidde
Det samme må en kunne si om Ane Bruns vokal. Hun bruker stemmen sin som et fintfølende instrument med stor spennvidde. Det er noe fløyelsmykt og inderlig over stemmen, og den er egnet til alt fra acapella til å samkjøre seg med et større symfoniorkester. Hun er også en dyktig akustisk gitarist.
Totalt sett i musikken til Ane Brun er det en stor detaljrikdom i lydbildet. Det kan være vanskelig å avbalansere dette slik at det passer til helheten, men jeg synes ikke at det ender opp i noen form for overarrangering.
Ekstranummer og storfornøyde tilhørere
Da vi kom frem til ekstranumrene, fikk vil kveldens første norskspråklige sang, «Å våge å elske.» Det ble en rolig sang med Anes fintfølende stemme sammen med hennes akustiske gitar, noe perkusjon, cello og koring. Dette ble stemningsfullt. Ane Brun har gitt ut noen av sangene sine med norskspråklig tekst nå, og jeg leste i forhåndsomtalen av konserten at hun planlegger et norskspråklig album på sikt.
De to siste ekstranumrene ble av det mer rytmiske og elektroniske slaget, «These Days» og «Do you remember», begge fra albumet It all starts with one fra 2011. Her var begge slagverkene i sving, og vi fikk i tillegg et fyldig syntharrangement, gitarsolo, orgelsolo og et temmelig luftig lydbilde med romklang så det holdt. Det var så fengende og suggererende at folk begynte å danse sammen med musikerne på scena, og dette var damer godt over tenåringsalder for å si det sånn.
Folk smilte bredt under regnponchoene. Ane var i storform og fikk med seg hele arenaen på taktfast veiving med armene. Da hadde hun tidligere på kvelden rost oss for å ha gitt henne årets morsomste konsert, og hun hadde på bred nordmøredialekt fortalt oss hvor vidunderlig det var å være tilbake hos tilhengerne sine. Humøret og spøken hennes gikk hjem hos publikum som forlot Borggården med fete glis.
Bildegalleri: Frank Valde
Vær den første til å kommentere