Omvendt gospel med Zeal & Ardor

Mildt sagt eklektiske var sveitserne i Zeal & Ardor på Rockefeller i Oslo onsdag 23. april der de blandet sort metal, blues, en slags spirituals, industri og funk metall og litt av hvert annet gjerne i en og samme låt. De tilstedeværende responderte med nevehoiting og mye begeistring.

Hovedvokalist og bassist Manuel Gagneux leder det hele og har komponert låtene og laget konseptet.

«The Bird, The Lion & The Wildkin» får frem ovasjoner og er et av øyeblikkene som gir sterkest inntrykk, også på anmelder, i et sett som er konsentrert om det siste albumene Grief , men er innom de andre albumene også. «Row Row» får også svært god mottakelse og møtes ned allsang.

Tre stemmer, én kraft

Tiziano Volanto trakterer gitar og utøver poser over en lav sko om han ikke bare digger og synger med til sitt eget band, uten vokal mikrofon vel å merke. Eventuelt beveger han seg over til motsatt scenekant så publikum der også kan se trekantgitaren og de innøvde bevegelsene hans.

Det får kanskje rekke med troikaen Gagneux selv har sammen med vokalistene Marc Obrist og Denis Wagner. I dette tresset ligger også mye av bandets appell til gruppen. Hvordan de tre ulike stemmene fyller ut hverandre og gir mer tyngde og mangfold er fint å være med om. Marco Von Allmen fyller på med virtuos tromming.

Omvendt gospel med rake pucker

Musikken er ukomplisert uten for mye staffasje eller ornamentering selv om vi også får noe elektroniske samples her og der for å fylle ut lydbildet. Det er korte, konsise riff og rake pucker.

Vokalene er det drivende elementet i fokus og sentrum. Musikken er på et vis omvendt gospel der djevelen opphøyes.

«The Devil is Fine» fra 2016-platen med samme navn med sin a capellakarakter er muligens kveldens klimaks og oppsummerer essensen i bandet.

Død, frykt og fortvilelse er noe av det vi er innom.

Hissig, ondskapsfullt og eksplosivt

Gjentatte ganger viser de takknemlighet for den overveldende gode responsen.
— Det er sjelden band fra Sveits får mulighet til å reise rundt og spille musikken sin live utenlands, melder Gagneux.

Frontmannen unnskylder seg samtidig med at han ikke er god med ord og derfor ikke kan levere mer spennende mellomsnakk.

Lydbildet er hissig, ondskapsfullt, eksplosivt og gjenbomborrende. Feberhet og rastløst veksler de i tempo og intensitet eller atmosfære.

Kløktig levert

Det er lite å utsette på bandets innlevelse eller sceneshowing med mindre man synes det blir for harry iblant. På en av de siste låtene løper den ene vokalisten rundt trommesettet i forrykende tempo før han igjen inntar plass foran «micken».

Likevel når de aldri helt inn i hjertet til tilstedeværende anmelder. Vi kan like elementer både her og der, men ikke nødvendigvis sammen selv om det er kløktig levert. Det står nemlig ikke på verken tekniske ferdigheter eller utøvelse. Det er dyktige instrumentalister og vokalister vi har med å gjøre.

Det er friskt at de vil utforske genrekonvensjoner fremprovosert av 4-chan kanaler eller ei, og de er ikke en novelity av den grunn. Zeal & Ardor fornyer seg og får nye aspekter, og virker å oppriktig digge det som de holder på med.

Jeg blir bare aldri riktig berørt eller involvert i det jeg fikk høre denne kvelden.

Settlisten virket noe tilfeldig og manglet en klar og tydelig oppbygning og dynamikk. Da var det godt at flertallet ellers – med noen unntak – virket rimelig fornøyde. Noen var ekstremt fornøyde.

Alle foto: Sadan Ekdemir.