Øredøvende jakt på den brune tonen

Drithøyt volum, enorme crescendoer og jakten på den brune tonen i drøye nitti minutter oppsummerer Glasgow-livekvintetten (på papiret ellers en kvartett) Mogwais opptreden foran et utsolgt Rockefeller søndag 9. februar. Det er like mye en fysisk opplevelse som melankolsk jagende postrock hvor dynamikken gikk fra høyt til lavt både i volum og styrke.

«Young Team»-melodien «Yes! I am a long way from Home» dundrer det hele i gang etter fin piano-oppvarming fra ivrig, humoristisk og smånervøst bablende singer/songwriter Kathryn Joseph.

Fra første stund de gikk i gang var det et massivt trøkk og store følelser i omløp. Nesten i like stor grad som en lytteopplevelse føles dette som et fysisk slag i brystet og mot trommehinnene, og det er faktisk meningen også.

Det er mye smil og lutter glede å se blant et ivrig filmende og diskuterende publikum, hvor godt voksne menn var i flertall, som også benytter sjansen til å sende tekstmeldinger og lydklipp til de som ikke hadde anledning å komme.

Bredt sett, men flere savnede låter

«Hammer Room» skiller seg positivt ut blant låtene fra bandets ferske album The Bad Fire – bandets ellevte – som står i fokus i et sett som favner bredt og mye fra historien til skottene. Likevel kan det nok diskuteres om hvorvidt alt det beste og de personlige favorittene er med. «My Father, My Kingdom», «Christmas Steps», «I am Jim Morrison, I’m Dead» er alle utelatt i Oslo.

Stuart Braithwaite er alt annet enn snakkesalig, men takker flere ganger det norske publikummet for å trofast møte opp på konsertene deres. Han forteller også i en anekdote om hvordan han har latt seg imponere over å se badene mennesker i denne temperaturen på en rusletur tidligere på dagen – uvitende om noen av disse er i salen.

Også vokalbruken er sparsommelig i de for det meste instrumentale låtene deres. Braithwaites stemme har sine begrensninger og er litt nedtonet, makkeren Barry Burns synger både renere og mer variert.

Gitaren hans matches av det assosierte livemedlemmet Alex Mackay på andre flanke. Mackay spiller i blant heller keyboard. Ellers betjenes keyboard av Barry Burns.

Bassist Dominic Aitchison har grodd frem et imponerende skjegg og spiller så det buldrer. Presist og slagkraftig som den staute figuren han utgjør, men også med et melodisk tilsnitt. Martin Bullochs trommestil har hentet et og annet fra krautrocken.

Brutalt, vakkert og alt imellom

Like mye som de er et av de største postrockbandene så er de et rockeband. Mogwai liker å bråke og lydnivået står ikke tilbake fra slik vi kan minnes Mötorhead. Riffene er mange ganger straffende og hardtslående.

Når det tar av er det som en fryktinngytende sonisk berg-og-dal-bane. Men de kan også være moody, melankolske eller melodramatiske i neste nu.

Dystre, rolige tonelandskap aller mest inspirert av Louisville, Kentucky-bandet Slint. Mens også Low Rodan, Arab Strap og også lyduttrykkene til Magazine, Neu!, Kraftwerk, My Bloody Valentine, Flying Saucer Attack, Sonic Youth og Joy Division veves inn i et stadig evolverende sound av hvit støy og hamrende gitarriff med tyngden til Black Sabbath.

Elektroniske impulser fra artister som Broadcast og noe av stemningene og atmosfærene til Radiohead og Talk Talk kan skimtes i de vakreste mest harmoniske delene. Og det er en grunn til at bandleder Braithwaite bærer en Spacemen 3 t-skjorte.

Lys, lyd og lag av kontraster

Noen ganger blir det vel utdratt og strengt. Undertegnede savner da mer bevegelse og nyanser. Sånn er det også i passasjer både på denne konserten og det nye albumet. Det er mye distortion og effekter i bruk.

Cineastisk, storslagent men også spartansk og minimalistisk musikk som også innbefatter space rock.

Høyt-lavt dynamikken råder grunnen.

Vokalen på «Ritchie Sacramento» fra Mercury Prize- nominerte As the Love Continues gir befriende avbrekk fra de oftest instrumentelle langstrekkene.

Gjennom farger og former støper lysteknikeren et univers som svinger fra det mørke til en regnbue av strålende stjerner og utstrakte buer av klart lyst eller farget lyssetting.

Iblant er diskanten så skarp at det skjærer i ørene av et slags villet ubehag og følelse av eksistens.

Men så tar de det ned til mer fredfulle, varme klanger.

En episk reise med for mange transportetapper

Det absolutte høydepunktet var nok når de gikk helt tilbake til 1996 i den etterhvert ganske rikholdige katalogen og fant fram «New Paths to Helicon Pt 1». En tidlig singel som også finnes på samlingen Ten Rapid Collected Recordings 1996-1997″ ( blant annet gitt ut av norske Voice of Wonder utover bandets eget Rock Action Records og amerikanske Jetset Records).

Det føles som en episk reise med flere lag og dybde. Et eventyrlig glimt av en svunnen tid og So What-kjelleren i lokalene til Jaeger i Grensen.

Iblant blir det noe enstoning og monotont. For mange transportetapper i musikken.

Sjeldent utfordres vi ordentlig. Det er trygt og beroligende musikk tross svært spenstige og dramatiske låttitler.

Men faktisk har det etterhvert blitt en del variasjon i den forholdsvis enkle, ukompliserte musikken. Den høylytte veggen av lyd som slår i mot oss oppleves ihvertfall tidvis som både vakker og variert.

Øresus og soniske lydbølger

På bandets nyeste singel «Fanzine made of Flesh» får bruken av vocoder det til å minne sterkt om Grandaddy.

Bandet nøyer seg ikke med å sørge for at du hører musikken, du må også kjenne de soniske lydbølgene på kroppen. Når det smeller skikkelig til mot slutten av hovedsettet, er det så kraftig så det sprer seg som en sjokkbølge gjennom lokalet. Var ikke lydnivået høyt nok i utgangspunktet, eksploderte det nå mot oss. Bombardementet gjorde både vondt i øregangene og kilet følelsesnervene våre på fortryllende vis.

«Mogwai Fear Satan» fra debutalbumet » Young Team» vekker både minner og jubel der den virvler opp og åpenbarer sterke emosjoner og følelser. Låten spenner mellom forsiktig bris og rullende tordenskrall av støy. Etterhvert utarter det i et voldsomt smell og et støycrescendo uten like. Det er som å være inne i og del av musikken.

Formodentlig har mange av de tilstedeværende, ihvertfall i de fremre rekker øresus nå i etterkant. De musikalske sensasjonene og konturene av noe slik herstammer fra det fysiske lydnærværet i like stor grad som melodiene i seg selv.

Helt henrykt ble nok ikke denne anmelderen, men rimelig godt fornøyd tross noe stillstand og statiske partier underveis.