Ormskrik – S/T

Solid debutskive fra lovende Sandnes-thrashere. Ormskrik ble gitt ut den 5. juni via Fysisk Format.

Vurdering

Ormskrik – Ormskrik: 4/6

Sandnes-baserte Ormskrik består av fem unge herremenn som fant hverandre musikalsk på videregående. Bandet ble formet i 2015, og har manet frem metallisk musikk fra sitt selvbygde øvingslokale i en nedlagt garnfabrikk siden da.

Ormskriks sound kombinerer den ikoniske Bay Area-thrashen med skandinaviske metaltradisjoner. I februar kom nyheten om at de hadde signert med prestisjelabelet Fysisk Format, og for en halvannen ukes tid siden var debutalbumet endelig ute.

Noe bra på gang

En skal aldri undervurdere kraften av en god åpningslåt, og det har heller ikke Ormskrik gjort. Førstesporet «Occultness» gir lytteren en lyninnføring i bandets mange styrker; beksvarte og høyenergiske thrashriff, en fet vokal som smaker av hardcore og dødsmetall, samt en bunnsolid produksjon som gir alle rom til å skinne. Det hersker ingen tvil om at disse gutta har noe bra på gang.

Første halvdel av skiva er vertskap for plenty med høydepunkter. Både den (presumptivt) Oppenheimer-refererende «Destroyer Of Worlds» og den tidvis Testament-lignende shreddefesten «March Of The Dead» er heftige bangere. I begge låtene noterer man seg bassgitarens heftige tilstedeværelse, hvilket er en gjenganger på skiva og nok et bevis på en gjennomført produksjon. Lite slår dog femtesporet og førstesingelen «Descend To Madness», en gromlåt som har «alt» inklusivt et nakkebrekkende avslutningsriff.

Lovende debut

Ormskrik gjør ikke veldig mange eksperimentelle krumspring, men krydrer enkelte av låtene med akustiske gitarer. Det er litt «hit or miss» med dette; på «Destroyer Of Worlds» oppnår det ikke helt sitt fulle potensial (mer Dark Medieval Times, takk!), mens på den spansk-klassiske intermezzoen «Vegen til» er det både stemningsskapende og smått eksotisk.

Generelt treffer dessverre ikke siste halvdel av skiva like godt som den første, og som lytter mister i hvert fall undertegnede litt fokus etter «Descend To Madness». Det betyr ikke at det ikke er oppturer å fremheve. Den tidligere omtalte «Helheim» er en vellagd krysning mellom Agenda og et sentralstimulert Iron Maiden, mens sistesporet «Eye for an Eye» har et smått storslagent avslutningsparti som – av alle ting – sender tankene i retning Pink Floyds «Dogs».

En noe mer anonym andreakt til tross: Ormskriks selvtitulerte førsteskive er i høyeste grad et solid debutalbum. Bandets sound sitter som et skudd; litt mer variasjon i låtmaterialet og litt mer overraskelser så har man fort en klassiker i boks. Hvor mye jeg enn prøver klarer jeg ikke la være å trekke (cringy) paralleller til sjangerfrendene i Metallica. Ormskrik har gitt oss deres Kill ‘Em All, og alt ligger til rette for at de kan følge opp med sin egen Ride The Lightning.