Ósk – Grå

Vurdering

Ósk – Grå: 5/6

Han heter Oskar Yazan Mellemsether, men Ósk er artistnavnet. Selv sier han at han er en «byramp fra Trondheim som har flyttet til Bodø». For snart 8 år siden ga han ut en selvtitulert EP, og nå er han ute med en fullengder. Det har blitt et nært og vart album som har fått tittelen Grå.

Ro og ettertanke

«We drove for hours to find refuge from the chaos of the world», synger Ósk i åpningslinja på åpningslåten «Silver Lining Serenade». Å finne ly for kaos kan gjøres på mange måter. En måte er å søke ly i musikken og finne ro og ettertanke der.

For det er ro og ettertanke som preger musikken på Grå. Jeg tolker også tekstene hans som et ønske om å oppnå en slags balanse i livet. Artistnavnet Ósk er forresten islandsk og betyr nettopp «ønske».

Akustisk gitar som basis

Basisen i låtene er vart og fint akustisk gitarspill. Ósk bruker fingerspillteknikk på en neddempet og økonomisk måte, og innimellom drysser han fint krydder over i form av varmt og klangfullt el-gitarspill. Vokalen hans er heller aldri påtrengende, men balanserer fint i musikken.

Så har han fått med seg dyktige folk til å hjelpe til med instrumenteringen: Håkon Brunborg Kjenstad på tangenter, Alexander Riris på bass, Torstein Lavik Larsen på trompet, Natalia Samborska på klarinett, Magnus Wiik på banjo og Oddbjørn Sponås på trommer.

Han har også med seg Ingeborg Oktober på den nydelige singelen «Flickering». Hun bidrar på sedvanlig vakkert vis, og man skjønner umiddelbart hvorfor denne låten ble valgt ut som første singel fra plata.

«My blood runs to the edge of my skin. It’s a family thing»

Johnny Cash-referanse

Det er flere flotte låter på Grå. «Flower in the Shade» utmerker seg med usedvanlig vakkert trompetspill i en mollstemt låt. En av de sterkeste låtene på albumet er «Bastard Son». Den åpner med gitar, fint klarinettspill (Natalia Samborska) og strålende banjospill (Magnus Wiik). Låten har også en tekstlig Johnny Cash-referanse, men det overlater jeg til lytterne sjøl å finne ut av.

Tittelsangen «Grå» er sunget av datteren til Oskar, og den er supersjarmerende. Ellers har han en låt om katten sin. Låten er artig arrangert, men framstår som noe malplassert. Det er ellers det eneste jeg har å pirke på, for den godeste Ósk har brukt tiden godt og laget et vakkert album.

Elliott Smith og Nick Drake som inspirasjonskilder

Ósk sier han har en intuitiv innfallsvinkel til musikk, og at Elliott Smith og Nick Drake er blant inspirasjonskildene. Det går det fint an å høre, men samtidig har mannen sitt høyst originale uttrykk. Han har for øvrig lagd coverbildet til plata, pluss at han har laget videoen til «Flickering». Han lover oss flere videoer etter hvert, så det er bare å følge med.

Nå får man bare håpe at denne plata får den oppmerksomheten den fortjener, selv om Ósk ydmykt hevder at «I’m not gonna tell you my story if you don’t want to hear». Vi vil veldig gjerne høre flere historier fra mannen, og håper virkelig at det ikke går like lenge til neste album fra den selvutnevnte byrampen fra Trondheim.

Facebooksiden til Ósk