Out Of Time: Tidløs perioderoman fra Dublins modmiljø

– «Out Of Time» er ikke, som noen trodde det skulle være, en biografisk bok om Bubbles eller  mod-scenen i Dublin på 80-tallet. Det er en historie, et skjønnlitterært verk. For meg er lesing eskapisme, det er skrivingen min også, forteller iren Paul Davis som er aktuell med det spennende periode-dramaet «Out Of Time».

«Out Of Time» er både en spennende handlingsmettet historie om personlige vennskap, ambivalent kjærlighet, et gangster-drama og en  god introduksjon til- eller et fint gjensyn med- northern soul-miljøene og modkulturen med  møysommelig utvalgte klær, kjøretøy, musikkeksempler og karakterstudier. Fortellingen engasjerer og bringer frem både latter og medfølelse med de involverte romankarakterene. Davis forteller oss her hvordan en kort novelle vokste til å bli en lang roman, om manglende interesse for biografier og om et livslangt kjærlighetsforhold  til ska, northern soul og modmusikk.  Du finner også mange gode tips  til bra lesestoff og både kjente og mer skjulte låtperler fra den anerkjente  DJ-en og promotøren innenfor det europeiske  mod- og northern soul-miljøet.

Kan du først fortelle oss litt om forholdet ditt til The Rolling Stones og Chris Farlowe’s «Out Of Time» og valget av tittel på romanen din?

– Romanen var opprinnelig  «There Was A Time», oppkalt etter Gene Chandler-platen, men mot slutten følte jeg at «Out Of Time» var mer passende fordi det reflekterte at Jools var ute av sin egen tid og er i ferd med å gå tom for tid til å få alt gjort. Det er mer et ordspill enn en faktisk referanse til sangen. Det faktum at jeg sendte en kopi til meg selv en gang og omgjorde tittelen til et akronym, noe som resulterte i TWAT, spilte nok også inn. Jeg har vært rundt folket i dette miljøet lenge nok til å vite at du ikke gir dem slik ammunisjon. Det var ingen sjanse for at jeg skulle bruke år på å jobbe med noe for så å ende opp med at folk kalte det TWAT! (Twat kan oversettes med «tulling» eller «kødd». Journalistens anmerkning).

Når og hvordan oppdaget du musikk og når oppdaget du hva som gjorde at du ble så lidenskapelig opptatt av den?

– Jeg er den yngste av fem barn – tre søstre og to brødre – så jeg vokste opp med å høre det søstrene mine ville spille av slagere. Min bror som bare var seks år eldre enn meg, var ikke like interessert i musikk som våre eldre søstre, og når han begynte å lytte til musikk, appellerte ikke hans smak til meg.

– Det ble spilt mye T-Rex, Mud, Bay City Rollers og glamrock i huset når jeg vokste opp, og jeg husker at jeg fra jeg var rundt seks år gammel, satt ved platespilleren, spilte platene deres og lot som om jeg var en DJ. Slik startet kjærlighetsforholdet mitt til musikk. Da jeg var ti, hadde ska ankommet som en flodbølge via Two Tone, og jeg ble øyeblikkelig en liten Rude Boy. Den første plata jeg eide var singelen «Embarrassment» med Madness, som jeg fikk av søsteren min, og den første plata jeg noen gang kjøpte var «Do Nothing» av The Specials. Over 3000 plater senere samler jeg fremdeles.

Har du noen gang spilt noe instrument eller spilt i et band selv? Fortell oss i så fall litt om disse opplevelsene og hva som fikk deg til å bestemme deg for DJ-ing og skriving i stedet?

– Da jeg var liten, prøvde jeg å lære meg å spille gitar, som de fleste barn gjør, men ga opp fordi det gjorde  for vondt i fingrene. Jeg kan spille The Housemartins «The Mighty Ship» på munnspill, men det er det eneste jeg kan spille.

– Det å starte som DJ var ikke en bevisst beslutning jeg tok. Jeg var femten og hadde ganske mange plater allerede, og kjæresten min på den tiden ba meg være DJ på bursdagsfesten hennes. Flere plater ble lånt av venner, vi fikk tak i to hifi-anlegg, koblet høyttalerne opp, og jeg brukte det sammensatte anlegget til å holde musikken i gang.

– Etter det hadde broren til kompisen min som var fest-DJ en spillejobb som han ikke kunne stille opp på, så han hørte om vi ville gjøre det. Det ga meg opplevelsen av å se folk danse etter det jeg spilte, og etter noen år med mer platesamling startet jeg en northern soul-klubb (juli 1987), og etter det har jeg jobbet mye som DJ og også bidratt på promoterte eventer.

 

Hva gir det deg å være DJ?

– Det jeg får ut av det er å vite at det jeg spiller kan påvirke en annen persons humør, få dem til å danse, gi dem en god kveld ute og sende dem hjem med et smil om munnen. Jeg har aldri forstått DJ-er som spiller et sett med fullstendige ukjente låter for et tomt dansegulv. Som DJ har du en jobb: få folk til å danse. Hvis du ikke gjør det, er du ikke en DJ, du er bare en samler som spiller plater for sin egen fornøyelse.

Hvorfor soul, mod og ska?

– Da jeg oppdaget ska i tiårsalderen, var dette noe jeg og alle kameratene mine var med på. I det vesentlige lyttet vi til hitliste-musikk, fordi Two Tone hadde overtatt hitlistene i 79/80, og jeg elsket lyden av det som de slapp. Også klesstilen, som, selv om det ikke var kjent for oss, var veldig mod.

– Da ska-scenen begynte å falme, fikk jeg Snap! – Jam-samlingen, og det var min andre musikalske åpenbaring, (Dance Craze, Two Tone live-albumet var den første), og jeg begynte å høre på mod-musikk, men klesstilen var praktisk talt likens som den jeg hadde som rude boy.

– Jeg begynte å lytte til The Style Council, Small Faces, The Animals, The Who og band som Makin ’Time og elsket det, men forlot aldri ska-musikken.

Fortell litt om klubben Bubbles som også utgjør rammen for romanen din «Out of Time».

– Hvis du var en mod eller en skinhead på 80-tallet var Bubbles stedet å dra ut. Stedet du hørte plater som du ikke kunne høre noen andre steder. Jeg var seksten da jeg gikk ned trappene og hørte «The Joker» for første gang. Lyden av northern soul slo meg fullstendig i bakken, men hele stemningen på stedet var fantastisk.

 

– Her var en klubb hvor jeg kunne møte likesinnede, som digget akkurat det samme som jeg gjorde og høre mod, ska og northern soul på ett sted. Det hadde en slik enorm effekt på meg at jeg arrangerte en gjenforeningskveld i 2010 (Bubbles stengt i 87) og fylte da et rom med 300 personer. Joe Moran  (Professor og foreleser i engelsk og kulturhistorie ved Liverpool John Moores University, journalist blant andre i The Guardian og forfatter) anmeldte boka og mente at den var som en kjærlighetserklæring til Bubbles, og det antar jeg stemmer. Bubbles var alltid mitt lykkelige sted. Det var som et hjem da jeg var tenåring, og de vanlige Bubbles-nettene – med original Bubbles DJ, Noel Synnott – var også mitt lykkelige sted til Covid satte en stopper for det. Men vi kommer tilbake.

Når og hvordan oppdaget du litteratur og hva som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den

– Jeg kan ikke huske at det var en tid hvor jeg ikke leste bøker, selv om den største lesepåvirkningen min trolig kommer fra min søster Tena som fikk meg til å begynne å lese Stephen King da jeg var tolv år gammel. Han er nok min favorittforfatter og en hvis verk jeg har lest mer enn noen annen. Jeg har henne å takke for det. Det som gjør meg så lidenskapelig opptatt av det er måten bøker åpner for at du kan du fordype deg helt i en annen verden eller reise gjennom tiden eller lære om livet til noen du ellers aldri ville hatt kontakt med? Fjernsyn er greit, men en bok, det er ren virkelighetsflukt.

Når begynte du å skrive selv og hva får du ut av denne måten å uttrykke deg på?

– Jeg skrev litt på skolen – produserte et par mod-fanzines, skrev noen artikler til skoleavisen – men det var ikke før jeg var i tjueårene at jeg begynte å skrive artikler til andre fanzines og produserte et magasin for klubben. Jeg drev den gang, The Dublin Soul Club. Jeg tok et kreativt skrivekurs, og veilederen ba oss skrive om noe vi elsket. Folk skrev om kjæledyrene sine eller barna sine, jeg hadde ingen av delene på den tiden, så jeg skrev om et sted jeg elsket, Bubbles. Den historien, «Wade In The Water», om min første natt på Bubbles var frøet som Out Of Time vokste fra.

– Jeg ser det egentlig ikke som en måte å uttrykke meg på, jeg skriver bare fordi jeg liker det og håper de som leser det som jeg som skriver også liker det.

Har du hatt noen mentorer eller forbilder for skrivingen din som har vært viktig for din utvikling som forfatter og kanskje til og med for denne romanen spesielt. I så fall; hvem og hva hentet du fra dem?

– Ikke noen som jeg kan komme på eller i det minste, ingen som jeg kjenner personlig. «Out Of Time» er ikke, som noen trodde det skulle være, en biografisk bok om Bubbles eller Dublin Mod-scenen på 80-tallet. Det er en historie, et skjønnlitterært verk. Hvem som helst kunne ha skrevet en biografi, slik jeg også kunne ha gjort med denne, men jeg antar at når det gjelder mentor, bør jeg nevne Stephen King igjen. Han er sitert: «Jeg skriver ‘hva om?'» Det var det OOT var, det var, «Hva om dette skjedde?» Alle de biografiske detaljene er der, jeg forholder meg til ting som var eller kunne ha skjedd – hendelsen med han fyren som hoppet av balkongen skjedde, jeg endret bare navnet hans, den mindreårige drikking på pubene skjedde, jeg endret bare pubnavnene – men tidsreisen, vel, hva om det kunne ha skjedd? Jeg leser ikke så mange biografier, jeg foretrekker at når jeg leser en bok så transporteres jeg til et annet sted eller et sted med «Hva om?» For meg er lesing eskapisme, så på grunn av det er skrivingen min det også.

Hva fikk deg til å bestemme deg for å skrive en roman?

– Jeg hadde skrevet «Wade In The Water», som fikk god mottakelse, og jeg hadde en ide til en annen historie, men det viste seg å være betydelig lengre, og så begynte jeg bare å skrive. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg passert ordtellingen av «Wade In The Water», doblet det, tredoblet det og så googlet jeg hvor mange ord som var i en gjennomsnittsroman? Resultatet var omtrent 90 000, så det var det magiske tallet jeg satte meg selv som mål. Jeg kom til 92,5k, som dessverre gjorde det ekstremt dyrt å skrive ut. Men jeg hadde et mål og fortsatte til jeg kom dit.

Fortell oss litt om veien fra «Wade In The Water,» til «Out Of Time »

– Det skjedde bare på et vis. For meg var «Wade In The Water» som et gammelt, behagelig par med joggesko. De har blitt slitt så mange ganger, til et punkt at de nesten er utslitt, men de er så jævla behagelige at du bare må fortsette å ha dem på og fortsatt elsker følelsen du får når du har de på.

– Jeg tok meg selv i å lese WITW om og om igjen og bare gjenoppleve den tiden og opplevelsen av å være ung og være tilbake på Bubbles. Så ideen ble dannet for å skrive en historie om å være tilbake der, men uten meg som den sentrale figuren.

Hvorfor sjangeren realisme?

– Å skrive om en tid, et sted og en scene som folk husker som det var i går, kan være vanskelig. Folk vil påpeke om noe ikke stemmer. Ingen av hovedpersonene er basert på faktiske mennesker, men jeg måtte kle dem med stilene og egenskapene til mennesker som var ekte og var der. Folk som dro til Bubbles eller var på en hvilken som helst mod-klubb hvor som helst på 80-tallet, måtte kunne forholde seg til karakterene, for å kunne se seg selv iført de samme klærne og gjøre det som karakterene mine gjorde. Det var veldig viktig.

– OOT er et periodedrama. Det er satt til en bestemt tid og et sted som eksisterte. Selv ned til dialogen. I disse dager er det å si eller skrive noe som kan anses som ikke politisk korrekt, selvmord, men det er en scene der en karakter spør om Robbo er queer/skeiv? I 1985 kalte en arbeiderklasse-tenåring ingen for homofil/homse. Den gangen, hvis noen var homofile, ble de kalt skeive. Å ha skrevet det på en annen måte ville ikke ha vært tro mot karakteren eller tiden. Heldigvis har jeg ikke fått noen klager. Jeg vil tro at dette skyldes at det var slik. De får med seg at dette henviser til en tid og et sted som var ekte.

Hva er modkultur og modmusikk for deg?

– Det er en klisje, men det er virkelig en livsstil. Jeg har vært en mod siden jeg var tretten. Alltid opptatt av det i en eller annen form. En gutt jeg vokste opp med som også var en mod, men, «ga alt opp da han vokste opp,» baksnakket meg i lang tid, det ene var, «Se på Paulie, som fremdeles tror at han er en mod i hans alder.»

– Jeg har tenkt at jeg var en mod siden jeg var tretten, jeg vet ikke noen annen måte å tenke på. Jeg hører fortsatt mye av den samme musikken som jeg gjorde da jeg var seksten, bruker samme klesstil og ser de fleste av de samme menneskene. Det er et bånd som holder oss sammen.

– Jeg hørte noen si en gang: «Hvis du sier at du var en Mod, så var du ikke.» Og det oppsummerer det. Gutten som snakket om meg og så gjerne måtte sees på som veldig voksen, fortalte meg at mod var for barn, det var noe han gjorde da han var liten, og deretter siterte han CS Lewis feilaktig til meg og sa: «Når jeg vokste opp, jeg la bort barnslige ting. ” Jeg fortalte ham at han feilsiterte Lewis, at det han faktisk sa var: «Da jeg ble en mann, la jeg bort barne ting, inkludert frykten for barnslighet og ønsket om å bli veldig voksen. Ironien i det hele er, jeg vil satse huset mitt på at han aldri har lest noe av C.S. Lewis i løpet av hele sitt liv!

Hva fikk deg til å skrive om Dublin, narkotika, kriminalitet og stedets mods; revival mods og Northern Soul-scenen i 1985?

– Det er en historie, som trengte en ramme. «De dro hit, danset til dette, hadde på seg det,» ville ikke ha fungert. «Out Of Time» er ikke en bok om Mods, det er en bok om vennskap og hvor langt vi er villige til å gå, for å beskytte dem vi elsker. Karakterene er tilfeldigvis Mods, og det er satt til Mod-scenen. Alle Mod-ting og relaterte detaljer måtte være nøyaktige, men det krevdes også en virkelig hendelse for å bringe det hele sammen. Jeg ønsket å skrive om den tiden, dele den tiden med andre, men siden det også er en roman, måtte det være en historie, og Jools som prøvde å redde Lainey var ikke nok alene. Det måtte også være elementer som kunne hindre henne i å gjøre det, og en truende gangster som prøvde å ta livet av dem var den perfekte settingen. Så tilbake til Stephen King (han var virkelig min mentor, eller hva?) I sin roman 11.22.63 der en mann går tilbake i tid for å prøve å forhindre attentatet av Kennedy, skriver King at, “Fortiden er sta/satt. Fortiden vil ikke endre seg. » Det måtte være hindringer underveis som fortiden stelte i stand fordi den ikke ønsket å bli endret, og med hvert trinn Jools tok, skapte hun uvitende krusninger.

– Hvorfor det ble satt i Dublin og om Mods og Northern Soul, vel, de sier skriv om det du vet. Når det gjelder narkotika var det gjetning, jeg drev aldri med det den gang, men jeg visste at det foregikk.

Romanen har også en annen tidssetting satt til den da scenen gjenoppsto i 2008/2010-tallet. Det har blitt en viktig del av handlingen. Hva fikk deg til å inkludere to forskjellige tidsperioder på denne måten, og hva ser du på som den viktigste forskjellen mellom de to scenene / tidsperiodene?

– Romanen trengte et utgangspunkt for å vise at båndet som jeg snakket om tidligere fortsatt var der. Folk som har vært venner i 30 år møtes fortsatt og har det gøy. Livsstilselementet, at det fortsatt er like viktig for oss nå som det var den gang, og selvfølgelig muligheten for å gå tilbake og fikse ting som ikke kunne ha skjedd hadde det hele blitt satt i 1985, eller i 2015.

– Det det ga meg, som forfatter og ga leseren, spesielt de som faktisk var der, var sjansen til å gå tilbake og gjenoppleve ungdommen vår. Folk har sagt at når de leste beskrivelsen av Bubbles, var det som å være tilbake der igjen. Og folk som aldri var der, sa at de skulle ønske at de hadde vært  det. 

– Den eneste forskjellen mellom mod-scenen på 80-tallet og nå, som jeg kan se, er at vi ikke tar oss selv så alvorlig lenger.

Noen av karakterene i romanen din er også virkelige mennesker som DJ og overkikkador for Bubbles Noel Synnott, Linda Doran og Eamon Flavin. Noe som i det minste for meg som leser gjør det både mer realistisk og lettere å identifisere seg med. Fortell oss litt om det valget?

– Det var et nikk til menneskene som var med på å forme scenen. Bubbles hadde ikke fortsatt i dag hvis jeg ikke hadde fått Noel med på det. Han er nøkkelen. Natten fungerer fordi folk kommer for å se Noel. Det er umiddelbar nostalgi.

Linda og Flavo var begge DJ-er på Bubbles på 80-tallet, så jeg syntes det var viktig å ha dem der  også i forbindelse med allnighteren. Linda var den eneste kvinnelige DJ-en som fikk plass på Bubbles og en av få kvinnelige DJ-er på den tiden. Det var det viktig å vise.

I hvilken grad det er et poeng for deg å skildre og gi noe av en introduksjon til hele aspektet av mod-kulturen gjennom romanen som scooterisme, dans, narkotika, platesamling og klær?

– Jeg visste at noen som leste den ikke ville være like innsatt i noen aspekter av scenen som vi er. Jeg kunne ikke ta det for gitt at alle som leste det ville være det. Jeg kunne heller ikke gjøre det for detaljert, ellers hadde det bare blitt en faktabok.

– Folkene som er mods sa at jeg fikk detaljene i orden, og de fleste som ikke er det sa at de elsket detaljene og nå ønsket at de var det. Det hele handlet om å male et bilde. Med å  være bevisst at ikke Mods leser det, så kunne jeg ikke overlate mye til fantasien deres, jeg måtte i mange tilfeller spille scenen ut som på film. Det kunne ikke være noen tvil i deres sinn om hva som foregikk eller hvordan visse mennesker så ut, fordi de rett og slett ikke hadde forstått det.

– Ble noen lei av detaljene? Ja. Men generelt omfavnet de fleste det og falt inn i historien. Noen fortalte meg at de følte at de var mods hele veien under lesingen.

På hvilke måter skiller den lokale scenen i Dublin seg fra northern soul-scenen i Storbritannia?

– Den lokale scenen var fortsatt ganske mye Mod med Northern lagt til. På den tiden i Storbritannia var scenene ganske separate. Ok, steder som 100 Club med 6Ts allnighters ble fremdeles besøkt av mange Mods, men i Nord-England var det ganske mye Northern Soul-fans og Mod-elementet var mye mindre.

– Rundt 87, ikke lenge etter at Bubbles stengte, helte klubbene som dukket opp mer mot NS-slutten av ting, og Mod-melodiene døde raskt ut, selv om det fremdeles var en ganske sterk Skinhead-scene som gjerne spilte og danset til Ska og Reggae mens vi bare spilte Northern.

– Fra slutten av 80-, 90- og tidlig til midten av 00-tallet var Dublin nesten utelukkende en NS-scene. Først på slutten av 00-tallet kom Mod tilbake med stor lidenskap, og nå er det tilbake til å være mer av en Mod enn en Northern Soul scene. Noen ting går full sirkel.

What is the northern soul?

Hva er bra og dårlig med den nåværende mod and northern soul-scenen i Dublin?

– Fordelene er at de fleste ser ut til å dra ute for å ha det bra og ha det gøy, elitismen er borte. Ulempene er at noen mennesker fremdeles ikke fungerer bra med andre, og events kolliderer, som på en liten scene som vi vår, kan være katastrofal for begge kveldene. Vi har en befolkning på 4,5 millioner mennesker i hele dette landet. Bare London har en befolkning på 13m, så etter denne beregningen ville London ha en større soulscene enn Irland. To events kolliderer i London, det har innvirkning på begge deler, men bare en gjenopprettelig skade. Om to klubbkvelder kolliderer i Dublin, kommer ingen godt ut av det.

Hvordan har du, mods og northern soulere og klubbscenen blitt påvirket av lockdown og Covid-19-begrensningene?

– Det stoppet alt. Covid har ikke bare frarøvet oss det vi gjør , det handler like mye om hvem vi er. Vi lever for å gå til disse sosiale tilstelningene og danse og ha det bra sammen med andre fra stammen vår. Det  savner vi så mye at det gjør vondt.

Hva skjer med spillesteder, barer og klubber etter Covid-19?

– Forhåpentligvis vil det være nok folk vaksinert til at Covid ikke lenger vil være et problem, og at de kan åpne igjen. Men noen har vært stengt så lenge at de kanskje ikke klarer seg. Jeg håper på et godt resultat.

Jeg har laget noen stikkord som jeg vil at du skal si litt om forholdet ditt til og hva de kan si om deg eller “Out of Time».

Cover up

– Elitistisk. Del musikken eller ikke. Bare spill plata. Hvis en annen DJ vil spille det et annet sted, la dem. Det handler om å dele musikken.

Original vinyl versus nyopptrykninger

– Den er vrien. Som samler vil jeg ha originalplaten, men det  beror  litt på anledningen. På Bubbles bryr jeg meg ikke om hva DJ-en spiller låten på, så lenge den er på vinyl og folk danser. Med ett unntak. Hvis du DJer og har en repress på noe du vet at en annen DJ i serien har en original av, spiller du ikke den. Når det er sagt, ville jeg absolutt ikke spille nyopptrykninger på 100 Club eller Cleethorpes.

– Det er også tilfeller med ting som The Magnetics, «I Have A Girl», å vurdere. På original er den verdt omtrent £ 7 000, og jeg kjenner bare et par DJ-er som eier den, begge er i Storbritannia.

– Jeg har en nytrykt vinyl og liker å lytte til den hjemme. Skal jeg da spille den på et spilleoppdrag i Dublin når jeg vet at ingen andre i landet har en original eller ikke og dermed også nekte publikum sjansen til å danse til den fantastiske platen? OVO er vel og bra, men det kan under visse omstendigheter begrense danserens evne til å nyte god musikk.

Skreddersydde dresser

– Jeg vil gjerne ha en, men jeg har ikke råd. Sånn som vekten min svinger, er det sannsynligvis ikke en god ide for meg å bruke så mye penger på en.

Michael J Fox og Robert Zemeckis «Back To The Future» (1985)

– Definitivt en av favorittfilmene mine gjennom tidene, og jeg vet hvorfor du spurte om den. Den påvirket ikke Out Of Time, selv om tittelen ligner Docs lisensplate på DeLorean, men jeg følte for å ha det litt gøy med å gjøre visse sammenligninger. I sluttenden var de to historiene fullstendig ulike.

Paul Weller / The Jam / Style Council

– En stor innflytelse på dagens scene, bare se på hårklippene! Elitistene vil si at dette skulle vært begrenset til «Comedy Mod» -bingen, jeg hater det begrepet, men mange, mange mennesker på scenen, til og med de som vil fortelle deg at de ikke var det, vokste opp med musikken hans  (nok et eksempel på  mangel på bra norsk oversettelse av begrep, noen ide?) . Like mye en hjørnestein for dagens scene som The Action eller Motown.

The Blades

– I 1985 gjorde jeg et intervju med Paul Cleary for et fanzine jeg lagde på den tiden, og han fortalte meg at The Blades ikke var et Mod-band, men Mods likte dem. De ble påvirket av Motown og jamaicansk Ska og Reggae, to av deres faste låter på settlisten er My Girl og To Be Young, Gifted And Black, så Mods fant de og de hadde det som Mods likte. Like mye en hjørnestein i den irske Mod-scenen som The Jam var for den britiske.

The Strypes

– Dessverre oppløst, men de var et fantastisk band. Jeg hadde dem på Bubbles veldig tidlig i karrieren, og de blåste taket av stedet. Disse guttene, til tross for sin unge alder, hadde det. 

Cuba Libre/ Rom og cola

– Ikke min  kopp te.

Modkulturens tilbakekomst

– Forsvant den noen gang? Det er akkurat som med folk som sier at vinyl gjør comeback, for de fleste av oss forsvant den aldri, og akkurat som vinyl, jeg liker ikke hvordan folk hopper på Mod-vognen. Det er folk som gjør det fordi det er hip og på moten, men de vil også være borte så snart det neste store kommer. Det er ingen tilbakekomst. Du er enten opptatt av det på lang sikt, eller ikke, men at yngre mennesker kommer inn i det, det er flott så lenge de holder fast ved det.

Vespa versus Lambretta

– Jeg kjørte Vespa, så jeg foretrekker dem.

Capri versus Cortina

– Helt klart Capri.

Rare soul, snobberi og elitisme versus å spille det folk vil ha

– Det kommer an på hvor du går. Hvis jeg er på Bubbles, vil de ha kjente plater. Hvis jeg drar til 100 Club, vil jeg høre sjeldne ting. Hvis jeg DJer i hovedrommet på Cleethorpes, spiller jeg sjeldne Northern låter. Hvis jeg DJer i det moderne rommet på Cleethorpes, spiller jeg en blanding av sjeldne moderne og £ 5 70-talls klassikere. Du må lese rommet og publikum og se hva de vil ha. Hvis du spiller en 100 Club-plate på Bubbles, er det stor sjanse for at gulvet tømmes. Hvis du spiller en Bubbles-plate på 100 Club, vil folk danse, men det er ikke det de kom for, og du vil ikke være DJ der igjen. En god DJ skal kunne tilpasse seg til hvor han eller hun spiller.

Overgangen fra mod rock til northern soul

– En god blanding av musikk i livet ditt er nøkkelen til lykke. Noen dager vil jeg spille «In The City» høyt. Noen dager vil jeg høre Malcolm Hayes synge “I Gotta Be With You”, som er en sublim Northern Soul Beat Ballad. Det avhenger av stemningen, så omfavn forskjellige typer musikk. Unntatt Country. Det er forferdelig og får meg til å bli fysisk syk

Når skal man ikke danse

– Det fins ikke en anledning hvor man ikke kan danse. Med mindre det er til temaet til Match of the Day, da skal man definitivt la være å danse.

De rolige settene

– De var flotte og ga guttene en sjanse til å be jenter om å danse og bli kjent med dem, slik at de sannsynligvis ikke hadde klart å gjøre ellers. Når de fleste i klubben nå er i femtiårene og gift, er det ganske meningsløst.

Marty McAllister and Adam Cooper: «To Be Someone»

– Flott bok, full av flotte historier og anekdoter om den irske scenen. Anbefaler den på det sterkeste.

Til slutt, kan du velge fem romaner, ti northern soulfavoritter og ti Mod-favoritter og fortell oss hvilke egenskaper du ser i disse eller hva du har lært av disse?

Romaner

– Jeg leser ikke mye mod-fiksjon, mye av det pleier å være Quadrophenia-gjendiktninger og de som var sånn, har jeg glemt forfatterne og titlene til.

– Jason Brummels bøker “All About My Girl” og “All Or Nothing” er de beste jeg har lest da han ikke bare skrev om Mods og hva de gjorde, han la historiene sine inn i virkelige hendelser, og det ga dem en touch av realisme, som hjalp meg med det jeg gjør.

– Når det gjelder andre romaner, er favoritten min som jeg leser hvert annet år, Harper Lee`s «To Kill A Mocking Bird» («Drep ikke en sangfugl»). Det er bare en så fantastisk bok, og jeg elsker hvordan hun forteller historien gjennom øynene til et barn som ser på svarte barn, ikke som svarte barn, men som barn. Hun ser ikke farge, hun ser bare mennesker. Hvis bare verden var slik.

– En annen bok som er utrolig er John Irving’s A Prayer For Owen Meany (En Bønn for Owen Meany). Det er ikke bare en underholdende bok, men en med en leksjon om at alle har et formål i livet, og den bygger og bygger til bare i de siste par avsnittene i siste kapittel, faller alle delene av puslespillet på plass og leseren forstår hvorfor visse ting ble gjort på en bestemt måte i boka. Fabelaktig skrevet.

– Som før nevnt er jeg en stor tilhenger av Stephen King. Måten han håndterte både tidsreiser-aspektet og konsekvensene av å endre fortiden og hvordan det kunne påvirke fremtiden var utrolig. Men jeg kunne velge hvilken som helst av bøkene hans og snakke i timevis om dem.

Northern Soul

1. Marvin Gaye & Tammi Terrell – Ain’t No Mountain High Enough.

– Jeg vet at det er Motown og ikke northern soul, men spill det på et NS-arrangement hvor som helst, så får du fullt dansegulv. Det er Motown på sitt fineste og min favorittplate. Alle som kjenner meg, vet dette, og jeg får ofte en tekst fra noen som sier at de nettopp har hørt den på radioen og tenkt på meg. Hvis du kan gjøre et slikt inntrykk på noen gjennom musikk, gjør du noe riktig.

2. Melba Moore – The Magic Touch

– 6Ts Rhythm & Soul Society jubileumssingle og en fantastisk danselåt. Hvis du vil fortelle noen hva NS er, er det bare å spille denne for dem.

3. The Magnetics – I Have A Girl

– En fantastisk plate, akkurat en så flott dansbar en. Jeg skulle ønske jeg hadde en original av denne.

4. The Excuses – Trick Bag

– En stor plate på 100 Club for Ian Clark da jeg dro dit på slutten av 80-tallet. Jeg har aldri klarte å få tak i en selv, verken original eller gjenopptrykk. En plate som alltid vil minne meg om 100 Club og alltid dra meg ut på gulvet.

5. Lawrence & The Arabians – I’ll Try Harder

– På 80-tallet, da jeg først ble opptatt av  northern soul, fikk en kompis en kassett fra broren sin, som hadde fått den av noen andre og så videre. Da dette sporet kom på, trodde jeg først at noen hadde lurt inn et barnerim, men da det sparket i gang, var det northern soul. Jeg fikk meg endelig en kopi etter nesten 30 år.

6. Vince Apollo – I Bear Witness

– Enestående northern soul og nok en fra 80-tallets 100 Club-dager. Når jeg DJ-er på Cleethorpes, blir den alltid spilt.

7. Benny Troy – I Wanna Give You Tomorrow

– Utrolig bra 70-talls northern soul som, merkelig nok ikke blir spilt så ofte i Storbritannia, men fortsatt gjør det i Irland. Ingen anelse om hvorfor, det er egentlig flott.

8. The San Franciscan TKO’s – Make Up Your Mind

 

– Nok en 6Ts jubileumssingle (jeg har dem alle) og den er ganske enkelt et vakkert stykke crossover. Elsker den.

9. Chuck Jackson – What’s With This Loneliness

– Igjen en 6Ts jubileumssingle som betyr noe spesielt for meg, da den var den siste jeg behøvde for å komplettere samlingen, og min kone kjøpte den av Ady Croasdell til 50-årsdagen min. Så det er den han brukte å spille på 100 Club.

10. Malcolm Hayes – I Gotta Be With You

– Jeg kjøpte denne opprinnelig på grunn av andresiden, «Put Your Love To The Test», etter å ha hørt den på CDen til Rimini Soul Club, men da jeg snudde den, wow! Hvis det finns en bedre Beat ballad der ute, har jeg ikke hørt den. Alle som har hørt låten, blir slått ut av den.

Mod

1. The Action – Shadows And Reflections

– En melodi fra det ultimate mod-bandet som bare oser av atmosfære. Jeg har bare fått skaffet denne på LP, singelen er for dyr.

2. Makin’ Time – Rhythm & Soul

– Sannsynligvis det beste bandet som har kommet ut av the mod revival med en LP som bare er utrolig, fra start til mål. Ikke én dårlig låt på den.

3. The Quik – Bert’s Apple Crumble

– For en danselåt! Storslagen låt for å få publikum i gang.

4. Small Faces – All Or Nothing

– Akkurat som The Action, er dette så stemningsfullt og treffer deg virkelig. Marriots vokal på denne er bare enestående.

5. The Shadows – Scotch On The Socks

– Ja, de The Shadows, Cliff Richards backingband med en flott mod-instrumental. Heldigvis ble Cliff hjemme den dagen.

6. Elvis Presley – Hi Heel Sneakers

– Det finnes mange versjoner av denne sangen som har vært en mod dancefloor-standard hele tiden, men denne versjonen av Elvis er for meg den absolutte.

7. The Jam – Beat Surrender

– Deres siste singel samlet alt de hadde i en låt: Angsten, dansbarheten og  den sjelfulle innflytelsen. Jam blir ikke mye bedre enn dette.

8. The Style Council Featuring Tracy Thorne – The Paris Match – Café Bleu

– Albumversjonen slår singelen med Wellers vokal ned i støvlene. Hele albumet er fantastisk, og for de fleste sporene kan du forestille deg å være i en parisisk jazzklubb, helt ned til fiolinen på «Here’s One Got Got Away», som høres ut som Stephane Grapelli, men Tracy’s vokal på «The Paris Match» høres ut som en fakkelsanger. Gåsehudfremkallende.

9. Georgie Fame – Somebody Stole My Thunder

– Så nært som du noen gang kommer til  å høre denne store mannen krysse over i Northern Soul. En klassisk danselåt.

10. Them – Baby Please  Don`t Go

– Bubbles-standard, og når jeg spiller den, hensettes jeg til 80-tallet. Den fyller alltid dansegulvet.