OverOslo 2019 – Dag 4

Der de tre første dagene mer eller mindre retter seg mot et spesielt publikum, er siste dag på OverOslo 2019 veldig allsidig.

Kakkmaddafakka

Kakkmaddafakka åpner årets siste dag på OverOslo. Som ekte bergensere bruker de Grieg til introlåt, nærmere bestemt «Dovregubbens Hall». I disse pride-tider er det populært å vifte med flagg, så bandet starter konserten med å vifte med et gigantisk Kakkmaddafakka-flagg. De spiller gode rytmer og drar med seg publikum. På grunn av mye vind høres vokalen rar ut om en sitter langt fra scenen. «Runaway» er roligere enn de fleste låtene til bandet, men ganske fengende. Et enkelt gitarriff er effektfullt og løfter låta.

De aller fleste låtene til Kakkmaddafakka er ganske fengende, men bare ganske. Arrangementene er gode og medrivende. Bandet er sprudlende og flinke med publikum. Dessverre er det bare et fåtall av melodiene som er gode nok til at jeg husker låtene når de ferdig. De funket bedre da jeg så de litt utpå kvelden, når folk hadde kommet i farta. De er festlige, men tydeligvis ikke så minneverdige. Et annet problem med bandet er at de i likhet med flere andre bergensband har noen sytende, lange toner toner i vokalen som ikke treffer helt. De er heldigvis ikke like ille som John Olav Nilsen.

Hitparade og en bedriten coverlåt

Kakkmaddafakka har en sjarme og et publikumstekke som gjør at konsertene med dem aldri blir kjedelige. De har også et knippe låter jeg virkelig liker. «Runaway Girl» fenger meg mer enn låtene tidlig i konserten, mye takket være en fjong bassgitar. Riff og refreng på «Your Girl» drar meg med.

Deres første kjente låt er «Restless», og det er fortsatt en favoritt hos meg. En tydelig bass setter en fengende rytme, men gitarriffet løfter den enda et hakk. En av deres nyeste hits, er «Best Friends». Noe roligere tempo, men en god melodi med et fengende arrangement gjør den til deres beste låt på årets nye plate, Diplomacy. Dessverre ødelegger de for seg selv med en fullstendig unødvendig cover av den grusomme «Dragosta Din Tei» før de avslutter med nok en låt der arrangementet er bedre enn melodien, «Forever In Love». I dag blir Kakkmaddafakka aldri mer enn sjarmerende.

Anna Of The North

De to første låtene er litt for generisk, lett elektronisk pop til at det gir meg noe. Heldigvis er det fint å høre på. Den nye låta «Used To Be» er bedre. En sang med tydelig rytme og gjentagende toner i refrenget. Et lett rappeaktig vers krydres med synthtoner. Det viktige er at det funker, det låter godt, og hun er god på å få med seg publikum.

Anna forteller at hun har fått noen vinger, og tar de på til «Leaning On Myself». Hun danser rundt med vingene som forblir på i store deler av konserten. Låta fungerer ikke like bra som den forrige, men er en god poplåt. Den litt seigere «Always» har ikke så mye popsnert, men et kjølig, svevende og behagelig lydbilde.

Anna Of the North har noen skikkelig gode poplåter. «Baby» er en av de, spesielt i refrenget. Folk danser foran scenen til den. «The Dreamer» er ganske rolig, men en voldsom bass drar med seg folk på låta. Den fenger meg mer enn «Thank Me Later». Den synes jeg høres litt treig ut, men kan ha potensiale som en lett radiolåt i sommervarmen. Noen synger til den, andre er mindre interesserte og prater. Poptalentet avslutter med den tropical house-inpirerte «Fire». Låta er enkel, men farlig fengende og kan fort bli årets sommerlåt.

Turbonegro

For å få liv i publikum fra start, åpner de med en kjent låt. «Age Of Pamparius» er den tøffeste låta hittil på OverOslo. Klassikeren blir godt mottatt fra publikum. De følger på med den kontante, men kanskje ikke så koselige «Hurry Up And Die». Hovedgitarist Knut Schreiner (Euroboy) gjør et splitthopp til låta for derettter å løfte den med en gitarsolo.

Gode, gamle «Back To Dungaree High» er en livlig sak. Som de fleste andre band på Over Oslo, prøver Turbonegro seg på en coverlåt. Vi får et utdrag av Queens «Bohemian Rhapsody» der publikum synger mer enn vokalist Tony Sylvester.

Turbonegro dedikerer «City Of Satan» til Oslo. Med flerstemt vokal på scenen og allsang i amfiet blir låta heftig. Det voldsomme trøkket understrekes med et samspilt band og gromt bassriff. Refrenget reperetes mye, men publikum er med. Scenelyset skifter til blodrødt, men det er sikkert tilfeldig. En lang keyboardintro innleder «Hot For Nietsche». Låta har ikke det mest spennende refrenget, men reddes inn av en god solo fra Euroboy. Den enkle og fengende «All My Friends Are Dead» blir mottatt med allsang og hytting med nevene.

Guttekor og mye liv på scenen

Turbonegro slutter aldri å overraske, så på «Get It On» får de inn Bislett Guttekor. Det er morsomt med en gjeng livlige gutter på scenen, og de skaper litt ekstra liv i refrenget. De passer enda bedre inn når de er med på Alice Coopers «School’s Out». Koret gjør mer ut av sangen enn Tony Sylvester hadde klart alene.

Med guttekoret av scenen, går farta opp på spillinga til Turbonegro. Den raske «Selfdestructo Bust» er punkete og litt vill. «Special Education» er passende nok også enkel, men med flerstemt sang og et fengende refreng blir den en god opplevelse. Sylvester har funnet frem collegehatt for anledningen.

Ikke overraskende avslutter Turbonegro med « I Got Erection». Publikum må synge låta igang, og bandet fjaser mye på scenen. I stedet for å synge den låta, starter de med å synge det som visstnok er Oslos nasjonalsang: «Oslo jeg elsker deg, din gamle hore». Før de kjører igang låta, deler de publikum i å synge Ooohh og I Got Erection. Når de endelig er i gang, blir det topp stemning og fullt kjør fra scenen. Før bandet går av scenen, danser og fjaser bandet til Starships «We Built This City». Turbonegro viser seg fra sin beste side denne kvelden, og da er det bare å henge med.

Lemaitre

Det hele starter med et rolig vers med et plutselig pang og bass. «We Got You» har mye dynamikk og er repeterende, men ok popelektronika. I «Stepping Stone» byttes vokalist. Låta har mye bass med et enkelt og sikkert nynnbart refreng. P3-morgens Markus Neby spiller mest på keyboard i løpet av konserten, men nå står han i sentrum av scenen med gitar. Han prater med publikum og bandet spiller høye danse- og hopperytmer. Låta er instrumental og ganske støyende.

Videre serveres den kjente låta «Cut To Black» med et enkelt og nynnbart riff. I «Continuum» hører vi lette plingplongtoner og sang før det plutselig blir masse bass og trommer i et instrumentalt refreng. Vi hører også stemmer oppå musikken som nytes best med ørepropper. Johannes i bandet døde for en måned siden og «Last Night On Earth» dedikeres til ham. Låta er litt intetsigende og Neby får folk til å klappe, men bare litt. Inn på scenen kommer blåsere fra Fagernes Yacht Klubb for å understreke toner i sangen.

Lettlikt elektronika skaper liv

«Fast Lovers» er en roligere og seig låt. Med høye toner på refreng, minner de om Phoenix. Blåserne er med i bakgrunnen, og det blir mye bass etterhvert. På «Time To Realize» er blåserne fremst på scenen igjen. Litt dududu på det fengende refrenget gjør det lett å synge med. Når de drar på med mer bass og elektroniske rytmer, minner de om Ugress.

«Smoke» er en sang med lett pianokomp og mye bass. Midt i låta, snubler Markus Neby i seg selv og faller bakover. Det er bare liv i låta under refrenget, men ellers er den mindre interessant. Kanskje det er sånn blåserelektronikapop skal være. «Rocket Girl» er rett på med fart og fylde. Her har de fått inn en ny, kvinnelig gjestevokalist. Det er mer fart i denne. Gitaristen hopper, og det blir bevegelse også i publikum. Publikum jubler.

Den radiovennlige «Big» har en tydelig bass og samplelyd. Blåserne gir låta det lille ekstra. Lemaitre avslutter med det som kanskje er deres største hit. «Closer» starter med trommer, før en og en blås kommer inn. Den siste gjestevokalisten er tilbake, og gjør en solid innsats. Selv med rolige vers, blir det mye lyd med en hul lyd, mye bass og fullt blås fra blåserne. De topper låta med en gitarsolo i støyen på slutten. Det blir vanskelig å avslutte konserten på en bedre måte enn dette. Hadde bandet hatt flere godlåter, kunne de glatt stått på en større scene.

Klovner I Kamp

Konserten starter med at menn i korpsuniform spiller på trommer foran et forheng. Når forhenget forsvinner, kommer gutta i Klovner I Kamp på og gjør noe jeg tror er en freestyle. Trommene er fortsatt med. Den fengende gladhiphoplåta «Kaninkoker» handler om en gal dame. Finger’n kler seg ut som dama og har på seg en regnbueparykk.

«Varsko» skaper mye veiving med armene blant publikum. «Nattens Sønner» er den norske raplåta med best tekst. Den er som en novelle i sangform. En god beat og et meget fengende refreng gjør også låta god, i tillegg scratcher Finger’n et par hakk bedre enn meg.

«Vi vil ha kake, vi vil ha pakke», synger Klovner I Kamp som er 25 år i år. De får en stor pakke på scenen, og ut av den kommer Dr. S. De spiller «Dr. S», en sang om en tvilsom doktor. Dansken simulerer fødsel. Det er mye fjas på scenen, men det viktige er at låta er god. En spektralsteinfarkost á la Brødrene Dal brukes som tidsmaskinen og musikken spilles kronologisk. Når alarmen går, springer de inn i farkosten kalt «Stjernegris» og kommer fram i tid.

Fjas, fedreland og flow

«Oslo» er litt masete, men ganske bra. I «Fritt Vilt» er det en god flow på rappinga og et fengende refreng. Har de lånt beaten av Dr. Dre? Etter en ny tur i tidsmaskinen kommer den fjasete «Valsen». Aslak holder seg blant publikum. På scenen spiller de ganske eksplisitt på sex og finner fram en kanon. Den føres mellom beina og strimler skytes ut med et pang. Videre får vi servert «Late Dager» om vestkantgutter. Tullepenger skytes opp i været og det blir allsang på slutten.

Hiten «Syng», som de hadde sammen med Odd Nordstogas spilles fengende, dog uten Nordstoga og hans klare Vinje-dialekt. Rosa røyk fyller scenen såpass at klovnene forsvinner. «MILF» spilles kjapt og har et høyt trykk i refrenget. Det plystres i takt og noe konsentrert røyk kommer fram. Seks trommeslagere fra Kampen Janitsjar piffer opp låta «Ja, vi elsker». Videre hører vi låta fra NRK-serien Heimebane med et fengende sample og god flow på rap.

Den fjasete låta «Langt Å Gå» spilles før beaten fra Liquidos «Narcotic» fyller amfiet. Klovner I Kamp ønsker seg så gjerne ei kake i 25-årsgave, og får til slutt en oppblåsbar kake på scenen. Røykkanonene settes på og konserten avsluttes med fyrverkeri.