Øya 2018 – Torsdag

Øyafestivalens andre dag er vel overstått.

Foto: Johannes Andersen

Bokassa

Bokassa er Lars Ulrich sine nye, norske yndlinger. De forrige var Kvelertak, så jeg ser et mønster her. Musikalsk er ikke de to banda så langt unna hverandre. Bokassa spiller en blanding av hardrock og hardcore, med innslag av doom og punk. «Stonerpunk» er en merkelapp som går igjen.

Vokalen til Bokassa er typisk hardcore skrikevokal. Jeg får stort sett ikke med meg et eneste ord. Det er ikke nødvendigvis så trist. Vokalen bygger oppunder både rytme og melodi. Selv om det er ganske hardt og brutalt, er Bokassa mer melodiøse enn for eksempel Kvelertak. De har også et litt mindre aggresivt trøkk.

Når vokalisten prater mellom låtene, er det underholdende. Gjerne ispedd litt selvskryt eller publikumsfrieri holder de livet oppe mellom låtene. Selv om de er på vei opp og frem, er selvsikkerheten på plass og de fremstår som mer erfarne enn de er. Jeg liker både folka og musikken, så dette bør testes ut selv om en ikke spiller i Metallica

Bokassa @ Øya 2018: 8/10

King Gizzard & The Lizard Wizard

Fjorårets mest produktive band ga ut fire skiver til tildels stormende jubel fra anmeldere. Skryten er ikke uten grunn. De er en energisk gjeng australiere med et godt knippe gode låter.

De spiller fengende rock med en dæsj prog og en god dæsj mystikk fra østen. Skulle nesten tro de har hørt på Kula Shaker. En energisk rytmeseksjon med to trommiser driver musikken fremover. Til tider går de litt bananas på scenen, men aldri mer enn at de fortsatt spiler godt. Med den hastigheten de slipper ny musikk, er det ikke så rart at låtmateriellet er noe ujevnt. Låtene er aldri dårlige, men det er ikke så mange potensielle listetoppere heller. Jevnt over er det ganske høy kvalitetsrock, men de overbeviser kanskje enda mer som liveband enn låtskrivere

En blir i godt humør av King Gizzard & The Lizard Wizard. De er en sprudlende gjeng på scenen, og energien smitter over på publikum. De viser allsidige talenter når flere av de trakterer ulike instrumenter gjennom konserter, og minst tre i bandet har hovedvokal på en låt. Dette gjør også at lydbildet blir variert, slik at en ikke kjeder seg et sekund. Håper de kommer tilbake til Norge snart. Jeg vil ha mer!

King Gizzard & The Lizard Wizard @ Øya 2018: 9/10

Wolf Alice

På plate er Wolf Alice smart pop med gode, lett rocka arrangementer. I amfiet er bassgitaren så fremtredende at det er vanskelig å høre popen inni der.

Låtene er fengende nok, men at pop skal høres ut som Paramore overrasker litt. Det hjelper ikke at vokalen er spinkel og at vokalisten prøver å kompensere for dette med å synge anstrengt. Det låter ikke spesielt bra. Lyden er også tidvis lukket, som inne i en boks. Heldigvis fungerer bandet litt bedre når de roer seg ned og spiller en hit. Selv overdreven bass ødelegger ikke de gode låtene som Don’t Delete The Kisses og Bros.

Det ender med at jeg gir opp å følge med. Når gode poplåter drukner i uinspirert gitarspill blir helheten labre greier. Jeg har hørt mange eksempler på at popmusikk tåler en hardere innpakning, men da må de beholde noe av den opprinnelige sjarmen samtidig som de gir på med litt ekstra trøkk. Her er det bare høy lyd fra bass, gitar og trommer. Keyboard og rytmer, samt vokal sliter med å komme frem i lydbildet. Det låter anstrengt og slitsomt. Hold dere i studio!

Wolf Alice @ Øya 2018: 2/10

I tillegg til overnevnte band spilte også blant annet Fieh, High on Fire, Behemoth, Fever Ray, og 6lack på Øya denne torsdagen. Se bilder av dem under!