Øya 2023: Blur med både gamle slagere og nytt materiale

Det er rimelig å tro at flere av publikummerne møter opp på Øya for et gjenhør av Blur fra ungdomstida på 90-tallet, og mange har nok de nostalgiske brillene på da når de ankommer Amfiet. Men bandet er ikke bare nostalgiske, de spiller også låter fra det ferske albumet.

Blur innleder konserten med to nye låter fra siste album, The Ballad of Darren. I låta «The Ballad» kommer hele bandet rett på i starten. Det er mest vokal og piano, samt trommer. Vi hører lange vokalpartier og etter hvert øker volumet og intensiteten.  «St. Charles Square» har en støyende gitarintro. Resten av bandet følger på og Damon Albarn kommer inn. Inni lydbildet kan man høre synthlek i en låt som avslutter ganske plutselig.

Velkjente toner spilles med gitarlek og trommer, og etter hvert hører vi synth pluss bass. Dette åpner «There’s No Other Way» før vokalen kommer inn. Låta har gode klanger, men her syns jeg det er noe støy i lydbildet. Kanskje det er skravlingen fra folk i publikum? Kanskje låta spilles litt for lite lekent fra bandets side? «Popscene» åpner med gitarspill og trommer, samt bassriff. Vokalisten synger med åpne vokaler og drar på. Låta holder et relativt høyt tempo med rytmeskift. Likevel føles den noe monoton og det blir ikke bedre av det litt rufsete lydbildet.

Tøff gitar starter «Beetlebum» og låta bygger seg rolig opp. Her får Albarn mer ut av stemmen sin, og det er mange gode harmonier i samspillet mellom vokalen til Damon Albarn og gitaren til Graham Coxon. I den nye låta «Goodbye Albert»  starter bandet rett på med relativt rolig synging, samt høyere volum med piano og ulike instrumenter. Jeg syns låta er ganske kjedelig og tam.

Lite snert

«Trimm Trabb» åpner med trillende toner fra piano pluss sang og bongoaktige trommer. I mellomspillet spiller alle, samt at bongotrommene er svært fremtredende. Trillende toner avslutter låta. «Villa Rosie» har mest gitar, bass, trommer og det synges «johoo» flere ganger.

Videre hører vi en traust versjon av «Coffee & TV». Lyden er slørete og jeg mistenker at de ikke gir alt. «Coffee & TV» skal jo være en forfriskende låt, men her finnes det dessverre for lite snert. Jeg savner bedre formidling, samt mer av pianospillet som vanligvis spilles mot slutten av låta.

Under “Country House” er det endelig litt fart på scenen og i publikum. Det blir allsang og Damon står på gjerdet og skuer utover. Dette er en låt som har et klarere lydbilde. Armene går i været og det synges med. Jeg får en følelse av at låta plutselig går noe saktere. Kanskje vokalisten trenger bedre kondis? Blur har jo en del låter som trenger god pust i vokalen. Allsangen fortsetter helt fra starten i «Parklife», selv om låta begynner litt rart og usikkert. Dette låter ganske bra. Etter hvert går tempoet bittelitt ned her også. Kanskje det er en måte å skape dynamikk på?

Fjongt musikalsk krydder

Med «To The End» roer Blur det ned med synthtoner, lange vokaltoner og dertil fjongt musikalsk krydder. Innimellom høres lyden av noe som ligner barokkpiano. I den nye låta «Barbaric» sitter Damon Albarn ved pianoet. Denne låta er en noe lavmælt låt der Damon får selskap i koringen.

“Girls & Boys” viser at bandet kler litt mer fart og tydelige toner. Publikum synger litt med og i denne låta høres også den nevnte sakkingen i tempo. Greier de rett og slett ikke å holde tempo? Det blir uansett mer allsang etter hvert, men for meg føles det som låta utvikler seg til å bli litt grøtete og seig. Alarmen går i “Advert” og Damon Albarn synger i en megafon. Alle starter rett på, men det er lite spennende som skjer i låta. Gitar- og bassriffene er like og det er en litt platt låt og et litt platt lydbilde.

Det blir mer livlig med «Song 2». Her er det tydelig gitar og trøkk på refrenget, hvor publikum synger med på «juhuu!». Låta avslutter plutselig og videre hører vi en rolig, litt balladeaktig låt. I “This Is A Low” er det også et klarere lydbilde og gode klanger. Her kommer Albarn sin stemme til sin rett. Låta avslutter med gitar og gjentakelser av refrenget.

Blur holder fortsatt koken

“Tender” har tydelig vokal, tamburin og gitar. Bandet jobber seg videre i sangen med taktskifte, men får ikke helt med seg publikum på denne. Det er mulig bandet syns det er vanskelig å holde tempo og konsentrerer seg mest om det. Her virker det som de sliter med formidlingen mot publikum, men ganske seint i låta blir det noe mer trøkk.

Blurskiltet fires litt ned og det ser ut til å nærme seg slutten av konserten. Gitarriff på to toner innleder den nye låta «The Narcissist» og resten av bandet følger på. Damon Albarn får selskap i kor som svarer. Vi hører synth i mellomspill og ellers ganske mye bass. «The Narcissist» er blant de bedre nye låtene og det er flott at de ikke bare spiller gammelt materiale.

«The Universal” har en god, behagelig start. Den innspilte versjonen av låta er naturligvis noe annerledes enn under konsert, men bandet får likevel fram orkesterfølelsen med tydelige instrumenter og stemme. For meg høres det ut som vokalen er sliten, og bandet gir for lite av seg selv. Det mangler den siste lille snerten. Det hadde vært så kult om Blur hadde tatt med seg blåsere og strykere på denne. Låten er likevel deilig harmonisk.

Blur holder fortsatt koken, men jeg må innrømme at jeg er noe skuffet med tanke på fremførelse og formidling av visse låter.  Det er mulig bandet helt bevisst vil låte litt rufsete og uslipt. Uansett var det mye fint å høre på innimellom.