Øya 2023: Nydelig dynamikk og behagelige harmonier fra The Soundtrack Of Our Lives

The Soundtrack Of Our Lives er lyden av manges ungdoms- og studietid, og bandet ga jevnlig ut plater frem til 2012. I mai slapp de en nyinnspilling av singelen «Sister Surround» og er nå endelig på turné igjen.

Bandet åpner konserten med «Mantra Slider». Vi hører korklang og sitarklimpring før resten av bandet kommer på. Orgel spilles og gitar setter låta. Vokalisten Ebbot Lundberg spiller tamburin mens han synger. Klangen på «oh» er behagelig. Det klappes høyt fra scenen for mer liv og i neste vers blir musikken mer intens med høyere volum og mer bass. Vokalisten holder seg ganske rolig, mens de andre musikerne i front er ganske energiske. Her er det fullt trøkk og publikum virker fornøyd.

«Firmament Vacation» starter med et kjent gitarriff. Her er det også ganske fullt trøkk, helt fra start. Låta er fjong og har mellomspill med gitar fra Björn Olsson, samt koring. Dette er meget bra! Det både hoies og klappes. Det relativt høye tempoet fortsetter i «Galaxy Gramophone» med hele bandet rett på fra start. Dette er ingen melodi som fester seg, i motsetning til neste låt, «Grand Canaria».  Der spilles synth og bass opp og ned på to toner, noe som etter hvert utbroderes. Vokalist Lundberg åpner forsiktig og snilt før det smeller til. De er flinke til å skape en spennende dynamikk ved å gradvis gi mer utover låta. Musikken har gode harmonier. I refrenget hører vi kor og tamburin, mens i mellomspillet hører vi orgel som blir med videre i verset.

Bandet gir masse av seg selv

«Bigtime» åpner med lette trommeslag og gitarlek, endrer takt og  låta fortsetter ganske taktfast. Vokalisten tøyser ved å løfte stakken på kjortelen sin. Her er det fullt trøkk, særlig i gitaren. Gjennom det høye volumet titter det fram en kjent melodi. Trykket og tempoet holdes oppe. Her er det diverse musikkstøy, men den inneholder også noen festlige toner innimellom. Alle bandmedlemmene gir såpass mye av seg selv at jeg mistenker at de får dagens treningsdose fylt på hver konsert. I låta «Dow Jones Syndrome» starter bass og gitar med riff og synthklimpring henger seg på. Lundberg kommer inn. Dette er det første rolige partiet. Det er likevel ikke så lett å høre hva vokalisten synger. Mye interessant skjer i musikken, samt «johoo» på slutten. Det jubles fra salen.

Det går ikke an å ikke like dette!

I introen til «Second Life Replay» hører vi bare gitarspill og en naken vokal. De andre kommer lett inn med mest synth (orgel) i bakgrunnen. Det kores og vi hører gode klanger. I mellomspillet spiller Lundberg på munnspill sammen med synthorgel. Resten av bandet kjører inn på «oooh», og låta blir mer og mer intens. Musikken går fortere og det spilles med høyere volum. Jeg fikk litt westernfilm-følelse av dette. Mens vokalisten synger på «oh» blir det mer og mer av alt, og igjen svarer publikum med jubel-klapp.

Hoi! «Sister Surround» er enda en god låt. Trommer og bass spiller før gitar kommer inn. Gitaren til Olsson blir mer fremtredende, volumet øker og vokalen kommer inn. Dette er meget nynnbart. Det går ikke an å ikke like dette! Musikken har gode klanger som er deilig å høre på. Bandet består av flinke folk og demonstrerer at de kan dette!

Noen fjonge låter og noen fæle låter

I «21st Century Rip Off» åpnes låta ganske likeverdig med bass, gitar og trommer, før Lundberg kommer inn. Jeg kan se vokalistens utstråling og det virker som om noe tekst fremheves. Denne låta syns jeg virker noe flat. Gjester på saksofon og trompet spiller ubehagelige toner og det er fullt kjør med hele bandet. Musikken kommer tilbake til bare trommer og bass mens Lundberg prater og dikterer tekst. Videre hører vi fæl trompetsolo og litt sax. Kompet slutter og bandet gir på videre mot slutten med mye lyd av alt.

Orgel og bass åpner i «Broken Imaginary Time». Låta har et roligere tempo, men det blir mer volum i orgel og bass. Lundberg kommer inn med hodeklang og underveis spilles en tydelig basslinje. Det er litt kræsj i synthtoner, men plutselig kommer det noe fin klimpring. «Instant Repeater ’99» er en fjong låt med gitarspill og vokal. Etter hvert gir bandet mer på og vi hører mer koring. Her gir vokalisten tidvis kanskje mer enn han må stemmemessig. Låta har fjonge, nynnbare toner som svares med klapp og hoiing fra publikum.

God dynamikk og intensitet

I «Nevermore» starter gitar og vokal, og etter hvert kommer de andre inn, særlig tamburin, gitar og bass. Vi hører fjonge, nynnbare synthtoner og gitar. Alle synger på «ooh». Det roes noe ned i volum og spesielt i synth. Vokalen kommer tilbake med lett komp og alle gir på igjen. Her er det en deilig dynamikk i musikken! Nå også er publikum fornøyd. Bandet avslutter konserten med «The Passover». Vi hører rolige synthtoner, gitar og klapping før vokalen kommer inn. Låta er mer naken og det er lettere å høre teksten. Lundbergs sang får svar fra korist. Låta er bittelitt langdryg med koring, men har en lett avslutning med fine synthtoner, hodeklang i vokal og Ebbot Lundberg alene helt til slutt.

Konserten med The Soundtrack Of Our Lives var meget bra, særlig med tanke på dynamikk, intensitet og melodier. Det er hyggelig bandet er tilbake på veien, for de hører definitivt fortsatt hjemme på en scene.