Øya 2023: Ujevn konsert fra Susanne Sundfør

Susanne Sundfør har lagd mye god popelektronika, men ikke alt det nye materialet passer på en stor utescene.

Konserten på Øya åpner mektig med “Leikara Ljód». Alle de fjorten bandmedlemmene danner et kor og klapper til sangen. Videre spilles den rolige låta “Turkish Delight», som tross sin enkelhet har et klart lydbilde, samt kor og saksofon. “Kamikaze” preges av mye synth og vokal, men pga lydproblemer forsvinner Sundførs stemme. Publikum hjelper til med å synge allerede fra start.

“Runa” åpner med synthlek. Låta er noe treg med rolig synging, gitarklimpring og gode klanger. Nytolkningen av låta “I Resign» er også rolig, men har noe mer fart. Koret bidrar med halleluja, hvilket jeg synes rett og slett ble for mye.

Publikum er med

Det klimpres på piano. “Blomi” er en rolig låt med dyp, tydelig bass. Teksten “Nobody told you» gjentas i sangen der Sundfør og saksofon er i fokus. Etter hvert kommer koret til med en lengre avslutning av låta. Kordama Rohey Taalah trer fram og synger så lekende og flott på  “Nobody told you” at publikum hoier og klapper for hennes sangprestasjon. Hele bandet trøkker til helt på slutten og de får konsertens første store klapp.

Perkusjon og trommer setter takt og alle på scenen – samt publikum – klapper til “Fade Away”. Låta er mektig og bygger seg gradvis opp. I mellomspillet lekes det med pjoingsynth. Her viser Sundfør en meget god stayerevne. Folk klapper selvfølgelig med på slutten. Videre hører vi fløytespill. «Alyosha» fremføres rolig med gitar og piano. Bassen kommer inn og volumet høynes noe. Låta er behagelig svevende og har høy harmonifaktor med piano og kor i mellomspillet.

Savner superlåtene

I “Delirious” høres en taktfast vokal pluss kor. I andre vers får de selskap av en lekende bass. Sundfør hoier på publikum etter klapping mens gitaren leker seg. Alle trøkker mer på mot slutten.

Sundfør avslutter med “Fare thee well”. «- Takk for oss og for et fantastisk band», sier hun. Her er både Ingrid Olava og Jonas Alaska. Dette er en rolig låt som fremføres sittende med vokal, piano og bass. Koret kommer dempet inn etter en stund. I tillegg til synging fra Sundfør får vi høre høy korklang og tydelige pianotoner. Saksofonen krydrer fint på toppen. Alle gir på mot slutten, men det ender opp i en slitsom kakafoni.

Alle i bandet bukker før de går av scenen. For meg ble konsertopplevelsen noe ujevn, og jeg savnet et par flere superlåter i settlisten.