Shoegaze-band spiller alltid høyt, men hva hvis de spiller så høyt at det går ut over lydkvaliteten? Dette paradokset møter jeg på konserten med Slowdive på Øyafestivalen på torsdag.
Vurdering
Slowdive på Øyafestivalen 2024 4 av 6
Det er en vegg av lyd som møter publikum i Sirkus under Slowdive-konserten. Bandet spiller bra, har gode låter, har en fin, psykedelisk backdrop med animerte figurer, men noe av inntrykkene druknet tidvis i lydveggen.
Det siste albumet har høstet strålende kritikker, og også vi i disharmoni satte stor pris på Everything is Alive fra de engelsk shoegazerne. Og visst er det et bra album, ingen tvil om det.
Da er det synd at lyden ødelegger noe av inntrykket. Spesielt syns jeg vokalen til Rachel Goswell forsvinner ut i en grøt i lokalet. Det melodiøse aspektet ved Slowdive blir litt borte.
Sugar For the Pill
Bassist Nick Chaplin er beingrinda i Slowdive. Han spiller sin bass med instrumentet på knærne i ren Peter Hook-stil og det er kraftfullt og stødig. De andre medlemmene gir kjøtt på beinet i form av klangfulle gitarer og svevende synthspill.
Rachel Goswell forteller at det er ti år siden sist de spilte på Øya, før de fortsetter å male sine atmosfæriske gitar- og synthstemninger.
Rachel Goswell forteller at det er ti år siden sist de spilte på Øya.
De spiller bl.a. «Souvliaki Space Station» og «Sugar For the Pill». Sistnevnte med grøtete vokal, noe som er synd, for det er en fantastisk fin låt.
Så alt i alt en grei konsert, som dessverre kunne vært så mye bedre med bedre lyd – og kanskje på en annen scene. Veteranene i Slowdive avslutter med «When the Sun Hits» og drar i land en ok konsert som står til en helt grei firer.
Fotogalleri: Willy Larsen
Vær den første til å kommentere