Øyvind Holm: paradoksal latter og kjærlighet for melodier

— Melodien er det første jeg jakter etter når jeg skal skrive en ny sang selv. Det starter alltid med at jeg sitter og leker litt på gitaren til jeg finner noe melodisk jeg liker og som jeg føler jeg kan jobbe videre med. Da hører jeg som regel alltid steder i melodien der jeg tenker det ville vært fint med flerstemt sang, forteller Øyvind Holm som med Paradox Of Laughter på Crispin Glover Records slapp nok en bemerkelsesverdig god poplate i slutten av 2023.

Paradox  of Laughter kombinerer folkrock og sekstitallspop på fornemt vis. Det låter solfylt og lett psykedelisk, veldig melodisk og låtfokusert. I dette intervjuet med disharmoni kan du lese om hvordan låtsnekkeren klarer å fornye seg, hvor viktig musikk er både til hverdags og fest, men også som inspirasjon for egen kreativitet.

Hvilken funksjon og rolle har musikk i livet ditt i dag?

— Musikken fyller mange funksjoner i mitt liv, men først og fremst er den en slags mental bensin. En god plate gir meg ro og mulighet til å lade batteriene. Noe jeg kan forsvinne inn i. Jeg kan også få den samme følelsen av en god bok, men det krever mer tid og overskudd fra min side. Vet det er mange som vil ha det helt stille rundt seg når de skal slappe av. Jeg setter alltid på en plate.

— I tillegg er musikken også viktig for inspirasjon i mine egne kreative prosesser. En god låt gir meg alltid lyst til å skrive egne låter. I tillegg til at det rent soniske ved ei skive, produksjonsestetikken, ofte kan trekke meg i ulike retninger når jeg selv skal i studio. Da jeg skrev og spilte inn The Unreliable Narrator, var jeg for eksempel veldig inne i en sånn Eno/Berlin-boble. Uten at det har tatt over plata, kan man finne spor av dette på flere av låtene.

— Til sist, er det kanskje også relevant å nevne at musikken er den arenaen der jeg får utløp for samleren i meg. Alltid når jeg hører en plate jeg liker godt, ønsker jeg å eie den fysisk. Så det har blitt noen hyllemeter med vinyl opp gjennom.

Fortell om bakgrunnen for albumtittelen Paradox Of Laughing.

— Jeg leste et sted at begrepet “paradoxical laughter” er en tilstand der man ler i situasjoner der det slettes ikke passer seg å le; at kroppen kanskje går i et slags forsvarsmodus eller noe. Man kan få en skikkelig dårlig nyhet, så ler man istedenfor å gråte. Det første som slo meg da, var at det passet godt til slik jeg ofte kan kjenne på i mange situasjoner i min egen tilværelse. Nyhetsbildet er proppet av fryktelige hendelser hver eneste dag, allikevel er vi heldige nok til å leve på et sted på kloden der man til tross for dette kan le, kose seg og leve tilsynelatende lykkelige liv. Så det kan ofte murre litt i samvittigheten.

Hvilket forhold har du selv til paradokser og latter?

— Med paradokser vet jeg ikke helt. Det må kanskje bli litt som beskrevet i forrige spørsmål. Men latter er viktig. Det tulles og tøyses mye om det meste i de fleste sosiale settinger jeg er en del av.

Hvilken rolle spiller humor og latter som overlevelsesmekanismer?

— Jeg tror nok latter og humor er en viktig mental ventil. Det å kunne spøke med ting selv om det er alvorlig og trist.

Bjørn Klakegg er med som gjest på albumet. Si litt om ditt forhold til ham som musiker, hvorfor du ville ha ham med, og hva han har bidratt med her.

— Jeg oppdaget han da Needlepoint ga ut albumet Aimless Mary i 2015. I tillegg til det rent melodiske og det flotte tekstuniverset ble jeg ganske så betatt av gitarspillet og tonen i gitaren til Bjørn. Det kommer blant annet av at han har en egen teknikk der han spiller med noen slags fingerbøler laget av glass på fingertuppene. Det er få gitarister jeg vet om som har en så flott og tydelig signatur. Dette er også kvaliteter som i aller høyeste grad er like tilstede i skivene han har gjort med Local Store.

— Da vi spilte inn tittelsporet til Paradox of Laughing, så starter den med et litt sånn jazza/progga instrumentaltema. Alltid, da jeg lukket øynene og lyttet til den råmiksen vi først hadde av låten, så hørte jeg gitaren til Bjørn spille med. Til slutt følte jeg ikke at jeg hadde annet valg enn å sende han en melding og spørre om han kunne tenke seg å spille litt på låten. Han spilte da inn et flott gitartema på introen, i tillegg til en aldeles nydelig gitarsolo på selve hovedlåten.

— Da vi nå hadde releasekonserter på Moskus i Trondheim, var han med oss begge kveldene. Det var en godt over snittet herlig opplevelse.

Kan du si litt om ditt forhold til melodi og harmoni, og hvordan de påvirker deg som komponist og musiker?

— Melodi og harmonier har alltid vært viktig for meg når jeg skriver og arrangerer. Det kommer nok av at jeg helt fra jeg var rundt 12 år har vært forholdsvis besatt av The Beatles, dere vokalharmonier var tidvis en viktig del av soundet. Denne interessen brakte meg også etter hvert til andre ting som The Everly Brothers, Simon & Garfunkel, The Byrds, CSN&Y osv.

— Melodien er også det første jeg jakter etter når jeg skal skrive en ny sang selv. Det starter alltid med at jeg sitter og leker litt på gitaren til jeg finner noe melodisk jeg liker og som jeg føler jeg kan jobbe videre med. Da hører jeg som regel alltid steder i melodien der jeg tenker det ville vært fint med flerstemt sang.

Hvordan klarer du hele tiden å fornye deg og finne ny inspirasjon?

— Det handler kanskje mest om at jeg fremdeles er nysgjerrig på ny musikk. Jeg lytter som sagt til mye musikk i løpet av et år, og i mange ulike sjangre. Så tror jeg at jeg er veldig lite fastlåst når vi er i studio. Det er viktig å være åpen for innspill og det som der og da kan virke som ville ideer. Jeg liker at ting tar nye retninger og kanskje ikke blir slik jeg hadde sett det for meg. Det er viktig for meg at jeg også er i stand til å overraske meg selv, for i bunn og grunn så lager jeg jo disse platene for meg selv. Om jeg ikke kan like dem selv er mye av vitsen borte.

Kan du til slutt velge dine ti favorittlåter fra 2023 og si litt om hva du likte ved de?

— Her er 10 låter fra skiver jeg har lyttet mye til i 2023. Jeg har ikke gjort noe forsøk på å rangere dem her.

Still Around – Pelicat

— Fjærlett, uimotståelig og utrolig catchy popmusikk. Vi snakket om harmonier for litt siden. Her er et godt eksempel på hvordan de løfter refrenget til himmels, i skjønn forening med et meget smakfullt strykearr.

Wasted and Tired – Large Plants

— Jeg elsket Wolf People og ble veldig glad da dette prosjektet fra vokalisten dukket opp. Det låter umiskjennelig Wolf Mothersk både i vokal, melodiføring og gitarlinjer, men et flott sted å være.

Not Strong Enough – Boygenius

— Dette er nok kanskje den plata jeg lyttet mest til i 2023. Jeg så dem også live på Way out West i fjor høst. Det var en meget sterk opplevelse. Igjen er det de flotte melodiene og harmoniene som trekker meg inn. I min bok er det ikke mange som synger flottere enn Phoebe Bridgers.

In My Head – Lemon Twigs

— Lemon Heads i toppslag. Dette er en gjeng som kjenner sin musikkhistorie og spiller skamløst på den. Uansett, så syns jeg de har mer enn nok å fare med på egen hånd. Kanskje spesielt på denne skiva. Denne gir meg litt XTC-vibber. Så what’s not to like?

Wings – Cory Hanson

— Denne dukket opp som en virkelig godbit. Jeg likte også den forrige skiva veldig godt. Der var kanskje uttrykket noe americana. Nå er det lett fuzza powepop-perler på rekke og rad. Doble gitarlinjer som ofte er like catchy som selve låten. Denne låten er et godt eksempel på akkurat dette. Lett Dinosaur jr. bare destillert, slik at man står tilbake med popkonsentratet.

Last Rays of a Dying Sun – The Rain Parade

— Også en meget gledelig overraskelse i 2023. Dette er et band jeg digget veldig på slutten av 80-tallet, og da særlig skiva Emergency Third Rail Power Trip. I tillegg til 60s psychen var nok Rain Parade for meg viktig for dannelsen av Dipsomaniacs.Her er de tilbake flere tiår etterpå og det er som om tiden har stått stille. Virkelig flott skive.

The Narcissist – Blur

— Popmannen i meg likte nok alltid Blur bedre enn Oasis. Denne nye er av godt gammelt merke. Gode melodier og flott vokal. Og den flotteste av dem alle er nok «The Narcissist».

Becky Lou – Cobra Kraft

— Hadde jeg ikke visst bedre, kunne jeg godt vært med på at denne skiva var en godt gjemt jazz-skatt fra de gode gamle dager. Det låter varmt og klassisk. Nydelig framført av tipp topp musikere. På “Becky Lou” får i tillegg Roar Øien skinne på pedal steel.

Before Tomorrow – Hollow Hand

— Igjen er det nok 60-tallsinsuttrykket som fanget min oppmerksomhet. Andre fullengder fra dette flotte bandet fra Brighton. Jeg får ofte litt lo-fi Ray Davies-vibber når jeg spiller denne skiva.

Gamma Rays – The Temples

— Dette er en skikkelig vitamininnsprøytning. Kanskje noe av det mest fengende jeg hørte i fjor. Den drivende synth-bassen gjør nok sitt. Masser av sekstitallsestitikk blandet med i et mer moderne lydbilde. Et slags futuristisk psychband på mange vis. Og nydelig produsert av Sean Lennon.