Panopticon – The Scars Of Man On The Once Nameless Wilderness (I and II)

Mektige Panopticon slipper et monster av et dobbeltalbum. The Scars of Man on the Once Nameless Wilderness (I and II) er ute nå fra Nordvis.

Foto: Promobilde (Nordvis.com)

En av årets mest etterlengtede Black Metal utgivelser er endelig her. Panopticon klinker likesågodt til med ett dobbeltalbum med to times spilletid.  «The Scars of Man … 1» er metal mens «The Scars of Man … 2» er folk/americana. Det er dermed ikke bare tittelen som er en munnfull. Her er det mye å fordøye, kanskje litt for mye?

Black Metal + Bluegrass

Panopticon fra Minnesota regnes for å være en legende innen atmosfærisk black metal, og er på mange måter et enmannsband. Mannen bak det hele heter Austin Lunn. Han spiller alle instrumenter på «The Scars of Man …» selv, bortsett fra fiolin. I tillegg har han med et par gjestevokalister her og der.  Panopticon markerte seg med «Kentucky» fra 2012 hvor Lunn lot seg inspirere av bluegrassmusikken fra sine hjemtrakter. På papiret høres det å blande sortmetal med bluegrass ut som en meget dårlig ide, men når man hører på Panopticon får man mange bevis på det motsatte.

 

 

Del 1: Metal

«The Scars of Man … 1» følger i samme løype om Panopticon tråkket opp med «Roads To The North» og «Autumn Eternal». Beinhard black metal med frenetiske gitarer, en vegg av trommer og snærende vokal, men med innslag av mer atmosfæriske elementer som fiolin og sakral koring, som på mektige En Hvit Ravns Død. Det som dessverre fort slår en er at vokalen drukner fullstendig i miksen. Tre av låtene har norske titler – En Hvit Ravns Død, Blåtimen og En Generell Avsky – det er ikke før på et rolig parti på sistnevnte at jeg faktiske klarer å høre at han faktisk synger på norsk.

Når produksjonen blir så tett og diffus, blir enkelte par av låtene slitsomme å høre på. Spesielt gjelder dette for Sheep In Wolves Clothing. Den tjener heller ikke på at den etterfølger Blåtimen – en låt som er veldig lik. Blåtimen preges av noen herlige gitarmelodier og en helt fantastisk gitarsolo. Sheep In Wolves Clothing preges ikke av noe spesielt. Den blir bare en vegg av uoppfinnsom  black metal og er det svakeste sporet på «The Scars of Man … 1»

Panopticon fungerer best når tempoknappen skrues ned et lite knepp. Dermed blir låtene mer varierte – de får rom til å puste. Riffene blir mer distinkte og gitarmelodiene mer oppfinnsomme. De to avslutningssangene The Singing Wilderness og Snow Burdened Branches er eksempler på dette, og sørger for at man til slitter igjen med et positivt inntrykk av «The Scars of Man … 1».

 

 

Del 2: Folk

«The Scars of Man … 2» er en stort sett akustisk plate i grenseland mellom folk, americana og country. Lydmessig er denne delen langt mer behagelig på ørene, og man kan faktisk få med seg tekstene. Mange av dem er naturlyrikk inspirert av Sigurd Olson, en svenskættet forfatter og viktig miljøforkjemper i USA på 60- og 70-tallet. De beste tekstene derimot er de mer sosialrealistiske som The Wandering Ghost og Echoes In The Snow. På de låtene føler jeg at Austin Lunn henter fram sin indre Nebraska-æra Bruce Springsteen. Høyere skussmål kan jeg nesten ikke gi. Ellers er den Trump-kritiske The Itch ganske artig.

Fantastisk start, sidrumpa midte og fantastisk slutt.

«The Scars of Man … 2» åpner med episke The Moss Beneath The Snow – en låt som bygger seg opp lag for lag. Med sine 12 minutter føles den aldri lang, da den hele tiden makter å fornye seg og kontinuerlig introdusere nye elementer.

Problemet med «The Scars of Man … 2»  er lengden. I løpet av timen den varer er det for mange lavtempo bluesy countrylåter som Four Walls Of Bone, A Cross Abandoned og Beast Rider. Låtene fungerer greit for seg selv – spesielt A Cross Abandoned er ekstremt bra – men når de kommer på rekke og rad i midten av plata, blir det for ensformig. Heldigvis brytes noe av monotonien opp av mer reinspikka bluegrass, som The Wandering Ghost og Echos In The Snow. Her er «The Scars Of Man …2» på sitt mest sjarmerende og morsomme. Jeg skulle gjerne hatt flere slike låter.

«The Scars of Man … 2» henter seg voldsomt inn mot slutten, med unntak av det unødvendige avslutningssporet The Devil Walked These Woods. (Cowering) at the Foot of the Mountain starter rolig, og akkurat i det man føler at sangen blir for lang skifter den karakter. En ekstra stemme kommer inn på vokal, og sangen bygger seg opp og ender til ett fantastisk crescendo av metalgitarer. Dette kunne gjerne vært punktumet på plata.

For mye av det gode

Austen Lunn skriver på Bandcamp at lytteren bør høre på hele «The Scars Of Man on the Once Nameless Wilderness (I and II)» i ett. Det blir nok litt for krevende. Del 1 og Del 2 er så distinkte og inspirerte på hvert sitt vis, at de står støtt på egne ben. «The Scars of Man …» er et ambisiøst monster av en plate, men plages av en slitsom produksjon og av at den er for lang. Hadde produksjonen på metal-delen vært litt bedre mikset, og om americana-delen hadde vært litt kortere, ville vi snakket om en kandidat til både årets metalalbum og årets countryalbum.

The Scars of Man on the Once Nameless Wilderness: 7 / 10

Anbefalte låter – Del I: En Hvit Ravns Død, The Singing Wilderness & Blåtimen

Anbefalte låter – Del II: The Moss Beneath The Snow, The Wandering Ghost & (Cowering) At The Foot Of The Mountain.

Panopticon på Facebook