Petter Vågan: Ømfintlig eksperimentell folk

Petter Vågan foto av Thor Egil Leirtrø — Foto: Thor Egil Leirtrø

– Jeg liker å lære meg nye ting og får stadig tak i nye instrumenter jeg kan uttrykke meg gjennom. På Dead Pixel er jeg ute etter distinkte lyder, og har spilt inn det jeg mestrer selv, og hentet inn forsterkning der jeg kommer til kort. Jeg elsker å synge og å utfordre meg selv gjennom tekst og vokal. forteller Petter Vågan som er aktuell med albumet Dead Pixel på Kosmos.

Dead Pixel byr på en følsom allegorisk musikalsk historiefortelling i brakvannet mellom akustisk folk, kunstpop,kammer musikk, eksperimentell musikk og friimprovisert jazz. Ganske behersket og lavmælt hele veien, og med et tydelig mørke i sinnet. Fortryllende stemningsfull og betagende. Det møysommelig gjennomtenkte, men likevel lekne og frie samspillet mellom vokal og de andre instrumentene etterlater seg sanselige inntrykk og eller varsom nødvakker ambiens hos den som tar seg tid til å lytte.

Vi diskuterer her i dette intervjuet musikalske referansepunkter som dukket opp hos intervjuer ved gjennomlytting av det særegne og finstemte albumet. Petter Vågan forteller også om hvordan musikalskskolering har skjerpet ham som musiker, nysgjerrighet i forhold til å teste og lære seg nye instrumenter, om fordelene ved å kunne mer enn et instrument, og innvier oss i gleden og inspirasjonen han har fått ved å lytte til Thom Yorke eller Radiohead og om det som han betegner som vår tids største tekstforfatter; Joni Mitchell.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Jeg har blitt fortalt at jeg hadde et eget gir da jeg var liten, og jeg har alltid vært nysgjerrig og likt å sette meg inn i og pusle med ting og utforske omgivelsene. Musikk er en veldig egenartet og tilnærmet magisk aktivitet som engasjerer, forener kropp og sinn og er en utømmelig kilde til inspirasjon og utforsking. Veldig passende for en aktiv gutt med livlig fantasi som tiltrekkes av estetiske opplevelser og aktiviteter som musikk, tegning, bøker osv. Foreldrene mine har også alltid lagt til rette for at jeg og storebroren min kunne få utfolde oss musikalsk. De har nok hørt mang en stotrende gitarsolo på marshall-ampen etter midnatt. All ære til dem for det.

Hvilken musikk var du omgitt av i oppveksten?

Jeg er nok flasket opp på det samme som de fleste andre i min generasjon, gjennom Ti i skuddet på radio og MTV. Det gikk mye i Knutsen og Ludvigsen, Kiss, Michael Jackson, Björn Afzelius og Leonard Cohen på bilturer, The Police, AC/DC, Metallica, Iron Maiden, fra rock, hip hop, via prog til fusion, til jazz og beyond.

Når begynte du selv å synge og spille og hva var det som fenget med denne måten å uttrykke seg på?

— Musikk er en veldig egenartet og tilnærmet magisk aktivitet som engasjerer, forener kropp og sinn og er en utømmelig kilde til inspirasjon og utforsking.

Jeg begynte vel å spille gitar og synge i 3.-4.klasse. Lånte Lillebjørn Nilsens store gitarbok på biblioteket og dro gjennom den. Etter det smertefulle ritualet med å herde fingertuppene så var det vel en mestringsfølelse i bunn og positiv tilbakemelding som gjorde at jeg tenkte at «hei, dette får jeg jo til», en opplevelse av at dette var noe jeg fikk til samtidig som det ga meg glede å holde på med det.

Hvorfor henholdsvis sang, gitar, synth og perkusjon?

Jeg liker å lære meg nye ting og får stadig tak i nye instrumenter jeg kan uttrykke meg gjennom. På Dead Pixel er jeg ute etter distinkte lyder, og har spilt inn det jeg mestrer selv, og hentet inn forsterkning der jeg kommer til kort. Jeg elsker å synge og å utfordre meg selv gjennom tekst og vokal. Gitar har hele tiden vært hovedinstrumentet mitt. Og gjennom synth har jeg utviklet en dypere forståelse for lydbølger, klang og sound. Synth kan være så enkelt eller avansert som man ønsker, og det er et veldig dypt kaninhull å ramle nedi. Perkusjonen på Dead Pixel for min del består av dempet tamspilling og i hovedsak lyden av stein som gnisser mot hverandre, så det er ganske spesifikke lydlandskap jeg søkte.

Har du noe favorittgitar, synth, forsterker, pedal eller mikrofon. I så fall hvilken og hvorfor?

Ja jøss! Hovedgitaren min har lenge vært en John Page-gitar, en gitar som legger seg ganske nærme en Fender Telecaster. John Page drev Fender Custom Shop i en årrekke før han konsentrerte seg om å bygge sine egne gitarer. Den er 100% håndbygd av ham og er et helt fantastisk instrument. Det gir meg alle de soniske kvalitetene jeg er ute etter, så jeg har etter hvert ingen andre el-gitarer. Har alltid heller kjøpt andre bi-instrument, mikrofoner eller effekter i stedet for å kjøpe en til el-gitar. Mulig det blir flere etter hvert da. Ellers bruker jeg en Dave Smith Prophet-6 til synth-ting. Utrolig bra og allsidig synth, bra og musikalsk live-instrument og låter fantastisk. Har også en Soma Lyra-8 som jeg bruker en del på Dead Pixel, fantastisk fin dronesynth og også veldig musikalsk lagt opp.

Jeg har brukt sjukt mye tid på å kjøpe og teste pedaler, og pedalbrettet har alltid hatt mye gjennomfart. De siste årene har det stoppet mer opp, jeg velger å tro det er fordi de pedalene fortjener plassen de tar opp. Jeg er veldig glad i Chase Bliss Tonal Recall, en analog delay som låter som smør. Strymon Big Sky dekker hele klang-behovet mitt og en Pete Cornish vreng har vært på brettet i sikkert 20 år snart.

På mikrofon-siden har jeg en Flea 47, en Neumann U47-klone. Den låter absolutt helt fantastisk og brukes over hele Dead Pixel-skiva.

Hvor opptatt er du av det tekniske utstyret?

Jeg er veldig opptatt av det tekniske utstyret og på denne skiva er jeg veldig opptatt av at ting skal låte helt ferdig fra kilden, og at det skal være så god og autentisk lyd som mulig på ting. De tre kjøpene som har spart meg mest tid og hevet kvaliteten mest er el-gitaren, prophet-synthen og U47-mikken. Med de låter ting bra fra kilden, man får opptak som høres menneskelig, men ikke uflatterende ut, og man trenger ikke bruke tid på å sminke de etterpå.

Fortell litt om valget å gå solo og fronte prosjektet under eget navn kontra det å være del av et band

Etter å ha blitt såpass gammel at jeg har rukket å treffe litt kvist både på jobb og privat, så hadde jeg et behov for å ha et kompromissløst og kunstnerisk prosjekt som dro sammen de sidene av meg selv som jeg har disponert ut i forskjellige prosjekter frem til nå. Jeg elsker å spille i band, og kjenner at det er mye mer som står og faller på meg i soloprosjektet, men det er også veldig godt å kunne lage musikken og la låtene lede veien selv og heller invitere musikere inn etter at de soniske destinasjonene er satt.

Hvordan vil du si at soloprosjektet skiller seg med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming i forhold til andre prosjekter hvor du er eller har vært aktive i som Phy, Erik Nylanders Orkester, Eyewaterlillies, Juxtaposed, Marianne Halmrast Kvintett, Marvel Machine, Peloton , Petter O Hanna, Samuel Tramp, Scent Of Soil, Trondheim Jazz Orchestra, Vertex,The Fjords og hva har du tatt med fra de andre prosjektene og hit?

I soloprosjektet er kassegitaren og sangen kjernen i låtene. Gitaren driver låtene fremover, gir akkorder, grunntone og rytme, mens trommer, bass, synther og alle andre står friere til å utfolde seg. I tillegg har du strykekvartetten som pusher harmonikken og stryker både medhårs og mothårs. Dead Pixel forener visetradisjonen, konseptuelle tekster, friimprovisasjon, jazz, ambient og droner på en måte som likestiller dem. Jeg synes det har blitt en spennende miks!

Du er noe av en multiinstrumentalist. Hvilke fordeler gir det deg i arbeidet med komponering og med de andre musikerne og hvilke utfordringer kan det eventuelt by på? Hvordna påvirker det deg som musiker og låtskriver?

For meg har det vært en fordel å kunne variere hvilke instrument jeg komponerer på. Instrumentene legger mange føringer for hvordan komposisjonene ender opp. Det kan ha mye å si for hvordan låten blir bare om den er komponert på en nylonstrengs-gitar, en stålstrenger, en halvakustisk el-gitar eller en telecaster. Hvis man i tillegg drar inn piano, synth, trøorgel, zither osv, så er det helt forskjellige soniske verdener som ber om forskjellige løsninger. Det er veldig spennende! På Dead Pixel har jeg komponert på nylon-strenger, stålstrenger og el-gitar.

Du har tatt en mastergrad i elektroakustisk frimprovisasjon på jazzlinja i Trondheim. Hvordan har miljøet der og den teoretiske bakgrunnen påvirket den musikeren du er i dag?

— Jazzlinja i Trondheim har vært veldig viktig for meg!

Jazzlinja i Trondheim har vært veldig viktig for meg! Lærerne, studentene og miljøet der er helt unikt. Det var et privilegium å få gå der og i en periode av livet virkelig få dykke dypt inn i materien og la 2-5-1 være det viktigste i verden. Jeg gjorde absolutt noen kvantesprang i min musikkforståelse mens jeg var der. Ennå er jeg langt fra utlært og skulle nesten ønske de kalte meg inn på rep. Tror teoritimene til nestor Erling Aksdal ville trengt dypere inn i nøtta i dag.

Kan du si litt om musikerne dine musikeres musikalske styrke, hvorfor du har valgt å hente de inn og deres rolle på Dead Pixel?

Eirik Hegdal, saksofon

Eirik har vært viktig for min musikalske utvikling gjennom å være et forbilde siden jeg startet på jazzlinja, han er en fantastisk komponist og arrangør, og har en veldig personlig tone i saksofonen samtidig som han har finstilt gehør, form og smakssans. Vi har spilt mye sammen i forskjellige prosjekter og han er uten tvil en av vår generasjons beste saksofonister og musikere.

Eivind Lønning, trompet

Eivind spilte i to av mine første band på jazzlinja, vi gikk i samme kull på jazzlinja og har spilt mye sammen. Han besitter landets vakreste trompettone og har en musikalsk forståelse og en måte å spille på som alltid klarer å overraske meg på en veldig positiv måte.

Ole Morten Vågan, kontrabass

Ole Morten er min storebror og også landets beste bassist. Han har et gehør som overgår det meste man møter på i løpet av et liv, og en musikalitet som alltid forbløffer. Vi har, som man lett kan forstå, samme musikalske referanser i bunn, og har hatt en temmelig lik utvikling og bruker hverandre som sparringspartnere i hverandres prosjekter og har spilt mye sammen oppigjennom.

Tor Haugerud, trommer, perkusjon

Tor startet som læreren min på jazzlinja, og i løpet av studiene startet vi en improduo som reiste land og strand rundt i inn- og utland, så vi har sett mye av verden sammen og vært på mangt et eventyr i lag. Tor har et uttrykk som drar sammen jazz, rock, impro og performance på en unik og særegen måte, som passet perfekt til dette prosjektet her. Han er en uredd og oppfinnsom musiker og har en fingerspitzengefühl for den nøysomme sjangerblandingen som foregår i Dead Pixel-bandet.

Tomas Järmyr, cymbal droner

Tomas er en fantastisk musiker som ble hentet inn for sitt unike cymbal-spill. Han har et prosjekt der han får cymbaler til å oscillere ved hjelp av klubber og lokker frem helt fantastiske klanger og mørke droner fra cymbalene sine.

Erik Nylander, trommer

Erik har jeg spilt veldig mye med gjennom årenes løp. En fantastisk trommis som har utviklet et personlig sound, en veldig lydhør musiker som leker med time og taktstreker samtidig som han alltid sørger for driv og backer deg opp når du trenger det. En subtil balansekunstner. Han har en utrolig kul måte å frasere på som skaper mye spenning. Perfekt for tension/release-aspektet i Dead Pixel-låta.

Egil Kalman, modulær synth

Egil er en trollmann på modulærsynth. Etter noen helhjertede men ufruktbare forsøk på å spille inn modulærsynth-konseptet jeg hørte for meg innså jeg at jeg måtte hente inn en fagmann. Egil var på toppen av den lista der og skjønte med én gang hva jeg var ute etter, og overgikk forventningene med god margin. En utrolig moden og spennende musiker med god kontroll over nyansene.

strykekvartett:

Ola Lindseth, fiolin

Oliver Leonhard Bailey Dyb,fiolin

Mathieu Roussel,bratsj

Joakim Munkner, cello

Jeg har jobbet med Ola Lindseth tidligere gjennom The Fjords, og denne strykekvartetten bestående av en nydelig gjeng strykere hentet fra Trondheim Symfoniorkester og Trondheimsolistene leverer så til de grader et nyansert og følelsesrikt utrykk til skiva.

Kyrre Laastad

Kyrre har jeg jobbet med og delt øverom med i en årrekke. Han er en utrolig grundig og velfundert musiker og, i senere år, tekniker. Han har en veldig godt utviklet estetisk sans, gode betraktninger om sjanger, metode og uttrykk – og har respekt for råmaterialet, er tålmodig, tar slitesterke estetiske valg og er en god samtalepartner. Alt man trenger når man skal få mikset skiva si med andre ord.

Fortell litt om albumtittelen Dead Pixel

Dead Pixel er en allegorisk tekst som bruker en død piksel i kamerasensoren til et digitalkamera som et bilde på depresjon. Får man en død piksel i kamerasensoren, så ender man opp med en sort prikk på alle bildene man tar. Sangen går gjennom en rekke personlige øyeblikk i et liv og beskriver hvor den døde pikselen befinner seg. Det er en betraktning som setter fingeren på at linsen man ser med kan vri det man oppfatter.

Jeg har nå laget noen stikkord som jeg vil at du skal si litt om forholdet til og hvordan de har påvirket Petter Vågan og «Dead Pixel»

Alternativ Folk

Enhver artist vegrer seg for å sette seg selv i bås og jeg er intet unntak. Når jeg likevel satte meg ned for å gjøre det, så ble det kjapt klart at låtstrukturene og akkordprogresjonene hadde mest til felles med visetradisjonen, men at jeg gjør en del grep med form og tekstur som drar det i en alternativ retning.

Kammermusikk

Til dette prosjektet, som har en klar personlig og intim karakter, lite store klanger og svulstige passasjer, så passer et lite ensemble veldig godt. Jeg har for eksempel alltid likt lyden av en strykekvartett kontra et orkester. Det er oversiktlig, nært, intimt, men har en følelsesmessig innvirkning som slår over sin vektklasse for å si det sånn.

Elektroakustisk musikk

Elektroakustisk musikk utnytter teknologi som verktøy og åpner for en rekke muligheter man ellers ikke ville kunne ta i bruk. Det gir muligheten til å manipulere lydene ytterligere og skape abstrakte assosiasjoner og veldig nøye kuraterte lydkulisser. På mange måter kan det sammenlignes med molekylær gastronomi i sitt øye for detaljer.

Jazz

— Jeg har viet store deler av mitt voksne liv til jazz og elsker den frie tilnærmingen til musikk som jazz representerer.

Jeg har viet store deler av mitt voksne liv til jazz og elsker den frie tilnærmingen til musikk som jazz representerer. På Dead Pixel er ikke jazzen så nærværende idiomatisk, men mer brukt som tilnærming og metode for å fritt nærme seg musikken.

Friimprovisasjon

Friimprovisasjon for meg er på mange måter grunnforskning. Det er eksperimenter med rammesett og variabler som gir forskjellige utfall, og for min del krever det en viss type oppmerksomhet å lytte til friimprovisasjon. På Dead Pixel lever vise-elementene side om side med friimprovisasjon, ambient og drone-elementene. Kontekst er alfa omega for all meningsutveksling, og jeg opplever at disse to verdenene belyser hverandre på en veldig spennende måte og gir hverandre både energi og perspektiv.

Minimalisme

Minimalisme handler for meg om presis og effektiv kommunikasjon av mening, å forklare og overbringe mening på en renskåret måte.

Eksperimentell

Dead Pixel er et kompromissløst stykke musikk og det følger min egen nysgjerrighet og ønske om å alltid dykke litt dypere. Dead Pixel utforsker forskjellige lydmiljø og tema, og lager en slags musikalsk tablå som strekker seg i fire forskjellige retninger.

Scott Walker

En visjonær, uredd og egenartet artist som blandet sjangre med den største selvfølgelighet, og bygde en bro mellom sjangre som ellers vanskelig kunne blitt slått sammen. Modernisme, crooning og avantgarde på samme tid. En stor inspirasjon for noen av vokaluttrykkene på Dead Pixel, og generelt i kunsten.

David Sylvian

David Sylvian har mye av de samme markørene som Scott Walker, men er kanskje hakket mer avrundet enn Walker. Også en inspirasjon for DP.

Antony & The Johnsons

Har ikke hørt noe særlig på A&TJ egentlig, hørte litt på I am a bird now når den kom ut, og på Anohni-skiva når den kom.

Nick Drake

Elsker uttrykket til Nick Drake og er veldig inspirert av sounden hans. Fantastisk gitarist, vokalist og låtskriver.

Jim O`Rourke

Elsker uttrykket til Jim O’Rourke også. En veldig allsidig, utforskende og spennende gitarist. Mye av ambient og drone-inspirasjonene på DP kan tilskrives ham. Lowercase, utsøkt og subtile soundscapes.

Droner

Liker veldig godt hva en drone gjør med et musikalsk forløp, fyller et rom og skaper en stemning uten å gi for mye direksjon. Den rette dronen kan senke pulsen, gi tid til en saktere musikalsk progresjon og skape et rom for refleksjon og perspektiv.

Analoge synther

Fantastisk verktøy for lydforming. Total kontroll over lydbølgene. Det er veldig next level, samtidig som det er mer basalt enn akustiske instrumenter som er proppfulle av overtoner og timbre. Det er på sett og vis lydskulpturer i et vakuum.

Musikalsk lekenhet

Det menneskelige aspektet, lekenhet og naturlige musikalske progresjoner har vært veldig viktige på DP. Musikk er lek. Lek med form, følelser, narrativ. Musikk er en tilsynelatende meningsløs aktivitet sett i et slags blodfattig mekanistisk verdenssyn, men få ville opplevd høy livskvalitet uten dimensjonen kunst og kultur gir til livet. Vi er som Arne Næss reaktualiserte i sin tid, Homo ludens. Det lekende mennesket.

Lange låter

Når man nøye har skapt et musikalsk univers er det fint å kunne være der og utforske det en stund. Låtene har fått lengden sin i tråd med tematikk og narrativ.

Behersket

Har i voksen alder alltid vært en noe lavmælt og behersket type, påstår jeg selv i alle fall – mulig andre vil være uenig, så musikken tar karakteren sin fra de kurvene som er naturlig for meg å følge.

Kamerasensorer

Det er en av metaforene jeg benytter på DP. Jeg er veldig glad i å utforske metaforer, både som en intellektuell lek og på grunn av forståelsen det gir når man kaster lys på en sak gjennom en annen linse.

Depresjon

Som mange på min alder har jeg som sagt rukket å treffe litt kvist, og som en forhenværende ung og lovende, ambisiøs og greit illusjonert kunstnerspire så ligger skuffelsene og realiseringene strødd langs stien man skal tråkke opp. Det er lett å utvikle negative tankemønstre og bli offer for sin egen overaktive og giftige selvkritikk. Har forsert noen slike selvkonstruerte hindre etter hvert, og da blir det en naturlig tematikk å takle.

Albumet ble spilt inn i Amber sound Studio i Trondheim og strykekvartetten i Sørgården Studio av Håvard Soknes. Fortell litt om de valgene og hvordan de ulike lokalitetene, atmosfæren og rommene har påvirket det vi kan høre på albumet Dead Pixel.

Amber Sound Studio er rett og slett øverommet og studioet jeg deler med Kristoffer Lo. Det er hjemme for meg, og gir stor ro til å ta opp, lytte og sørge for en god prosess. Sørgården Studio har et veldig fint og stort rom som gir luft til strykekvartetten når de skal spille sammen.

Gard Aukrust har tatt det flotte bildet av en skogbrann som preger albumomslaget og Håvard Gjelseth står for cover design. Fortell litt om de to kunstnerne og om forholdet mellom illustrasjon og musikken på albumet.

Når jeg skulle lage cover til denne skiva så ønsket jeg å utvide konseptet med coverbildet. Jeg spurte en venn av meg som har god oversikt over kunstmiljøet i Trondheim om tips til unge kunstnere som kunne være aktuelle og Gard var øverst på den lista der. Han har et veldig, veldig godt øye for form og utsnitt. Jeg falt for bildet som preger omslaget og fikk heldigvis lov til å bruke det. Jeg har med vilje ikke spurt om omstendighetene og historien rundt dette bildet, men vil heller la det snakke for seg selv og gi de inntrykkene og følelsene det gir i forhold til musikken det nå deler skjebne med.

Håvard Gjelseth er en fantastisk designer som har gjort et utall album, og som leverer gjennomtenkte og helstøpte konsept og klarer å forene uttrykk og sound på en veldig god måte. Han har tatt tak i dead pixel-metaforen og stanset ut en sort prikk på fremsiden av vinylen. Det er taktilt, subtilt og veldig virkningsfullt. Elsker det!

Fortell litt om forskjellen mellom Petter Vågan live og i studio. Hva kan vi vente oss på vinterenes konserter?

Live er jo noe helt annet enn studio. Der studio og innspilling kan sammenlignes med film – man kan zoome inn og hviske, være veldig subtil og elegant i gestene – så er live sammenlignbart med teater. Det er helt andre parametre i spill. Dead Pixel-konseptet baserer seg på gitar, vokal og låter som anker og grunnkonsept. Bandet står mye friere, og både bass trommer og blås kan utfolde seg temmelig fritt over store deler av konserten. De er den hemmelige ingrediensen, som balanserer og kontrasterer det som leveres fra gitar og vokal. Strykekvartetten drar inn den europeiske tradisjonen, englestøv og spenning og avspenning.

For tre år siden gjorde du en cover av Frank Oceans «Bad Relgion». En låt som nå også har blitt tolket av den amerikanske artisten Cat Power (Chan Marshall) til hennes tredje cover album «Covers» som kommer på nyåret. Fortell litt om forholdet til denne låten og din versjon.

Frank Ocean er vår tids The Beatles. Det er en helt klar før og etter Franks Ocean. Han har egenhendig endret retningen av populærmusikk, og får frem store emosjonelle spenn med få virkemidler. Nytenkning i sjanger, struktur og sound. Tilsynelatende totalt fryktløs som komponist. Bad Religion har en sterk og personlig tekst, kjemisk renset for klisjeer og en, i populærmusikalsk sammenheng, dytter grensene for melodi og akkordprogresjon. Jeg lærte meg låta på gitar for å komme under huden på låta og se hemmelighetene dens, og synes versjonen jeg lagde funket så fint at jeg lasta den opp på Youtube.

Du jobber også i plateselskapet Gigafon. Fortell litt om rollen din der og plateselskapets virksomhet i dag under og etter pandemien.

Gigafon er et plateselskap jeg og Gard Nilssen stiftet mens vi gikk på jazzlinja for å gi ut musikk som fortjente å bli gitt ut, men ellers kanskje ikke ville blitt det. Rent idealistisk prosjekt som har kostet oss mer enn vi har tjent å det, men vel verdt innsatsen. Vi har gitt ut veldig mange flotte skiver der. Etter hvert som tiden har blitt et knapphetsgode som skal fordeles utover jobb, familie, hobby og fritid har ikke tiden strukket til, så Gigafon har blitt liggende brakk. Både jeg og Gard har så mange jern i ilden at labelet har havnet nedi bunken dessverre. Vi ønsker å ta opp tråden, men vi rekker jo ikke å ta en pils en gang, så tidene må skifte litt før den ballen blir tatt opp igjen.

Hvilke planer har du ellers fremover?

Jeg skal gjøre ferdig den neste Fjords-skiva, sammen med bandet og Lars Horntveth som er produsent. Ellers så lager jeg musikk til en kortfilm, og har litt gigs her og der. I tillegg er jeg festivalsjef for en barnefestival (Juba Juba festivalen https://www.facebook.com/BarnefestivalenJubaJuba , red anmerkning) som endelig skal få arrangeres igjen etter to lange pandemi-år. Den tiden som er til overs etter jobb og familie fordeles utover hytte-renovering og ski.

Kan du til slutt velge fem låter som har inspirert deg som sanger, fem som musiker og fem som komponist og si litt om hva du har tatt med deg eller likt fra disse låtene

Som alltid er dette en stadig skiftende liste, så det blir alltid bare et uttrykk for hva som er langt fremme i pannebrasken nå om tid. Et bilde av meg akkurat nå. Men here we go:

Sanger

Radiohead – how to disappear completely

Thom Yorke synger så naturlig og uanstrengt. Mye, mye vanskeligere enn det høres ut som.

Jeff Buckley – Grace

Hørte denne låta første gang på en biltur med en kompis. Ble blåst vekk av tonen, frasene og klangen til Buckley. Og harmonikken, styggfint. Den ultimate sadboy. Ung kjærlighet er eksplosiv, men brenner fort opp!

Frank Sinatra – In the wee small hours of the night

Elsker hvordan han synger så snakkete hvis man kan si det. Frasene henger alltid på greip. Det er en kunst å få tekstene til å passe med stemning, frasering og dramaturgi. Det er også maskulint på en verdig og elegant måte. Kunne vært Johnny Hartman eller Scott Walker også.

Elvis Costello/Burt Bacharach – Toledo

Elvis Costello synger veldig særegent, men med så mye autoritet at det trumfer at han gjerne er litt lav i pitch. Det er liksom bare stilen hans. Elsker at hele denne skiva består av låter for voksne. Voksen kjærlighet, i all sin kompleksitet. Toledo-metaforen er også veldig, veldig god. Gammel kjælighet ulmer og holder deg varm hele natta.

Nick Drake – Pink Moon

Varsom og fløyelsmyk vokal som smekter seg inn i øregangen.

Musiker

Radiohead – Kid A

Da jeg hørte på denne skiva i platebutikken, synes jeg den var litt rar. Tok den med meg hjem og falt hodestups for alt på denne skiva. Den utvidet horisonten min.

Glenn Gould – Goldberg variations (1981)

Grensesprengende musikalitet og virtuositet.

John Scofield – Blue Matter (live)

Den første jazz/fusion-låta jeg plukka på gitar, sendte meg i kaninhullet.

John Coltrane – The night has a thousand eyes

Første Coltrane-låta jeg plukka. Mye gull å hente her!

Charlie Haden, Paul Bley, Paul Motian – Ida Lupino, 1994 – Live in Montreal

De spiller sammen men sklir frem og tilbake fra hverandre, helt fantastisk å høre på. Strekker tid og harmonikk. Full frihet. Går til slutt helt i oppløsning.

Komponist

Dingobats/Eirik Hegdal – Song

Grusomt vakker låt med tematikk som passer nordisk tungsinn perfekt. Eirik lager de vakreste låtene. Og motivutviklingen her fortjener et studium i seg selv. Fy flate!

Aphex Twin – flim