Pineapple Thief på Rockefeller

Progrocklegender uten dødpunkter.

Rockefeller er kanskje halvfullt etter at konserten ble oppskalert fra John Dee. De fremmøtte får en oppvisning i melodisk progrock, der hele bandet viser seg fra sin beste side. Spesielt trommisen Gavin Harrison, kjent fra Porcupine Tree og King Crimson briljerer.

Pineapple Thief starter rolig med Far Below, en melodiøs låt med klare progressive elementer fra deres kritikerroste siste plate «Dissolution». Vokalist og frontfigur Bruce Soord har en behagelig stemme som passer til musikken. De fortsetter med nytt materiale og drar godt på under In Exile. Låta har et voldsomt driv og bassen er herlig. Det låter som en litt snillere versjon av progmetalgruppa Katatonia. Uansett hva de spiller, låter det pent. De har et godt driv når de gir på og trommis Gavin Harrison spiller enormt. Selv om Kenneth Kapstad spilte meget godt med Spidergawd samme sted for omtrent en uke siden, spiller Harrison fletta av han.

Stilrent, men variert

Med den nydelige Threatening War tangerer Pineapple Thief det andre store britiske moderne progrockbandet Porcupine Tree. Etter en rolig start, gir de på med et godt trøkk. Mye dynamikk, en nydelig melodi og meningsfull tekst gjør låta til et høydepunkt. Trøkk er det mye av på Try As I Might. Med den befester de også at «Dissolution» var en av fjorårets beste plater. Lydbildet til Pineapple Thief har vært lekkert siden starten, og på de siste platene har låtskrivingen tatt seg kraftig opp. 3000 Days er en av de eldre låtene som virkelig rocker. De starter låta med at Soord har en hvinende gitarsolo. Bandet drar skikkelig på med ypperlig progmetall og får med seg publikum når frontfiguren runder av låta der den startet, dvs. med en gitarsolo.

Shed A Light har et stort sprik i lydbildet. Lydbildet strekker seg fra kassegitar og sang til hvinende gitar. Det er nesten som Opeth, der de veksler frem og tilbake mellom rolig og fullt trøkk. Det er ganske mye trøkk i Part Zero, men tidvis blir kompet litt kjedelig. Innimellom er det et problem på de tidlige platene deres. I kveld redder de imidlertid låta inn ved at gitaristen gjør en glitrende jobb. White Mist er svevende, og flott. Denne lange proglåta avløses av en voldsom avslutning med Nothing At Best. Progmetallåta er en skikkelig utblåsning

Pent lydbilde og gode melodier hele kvelden

De kommer veldig fort på igjen, men da har keyboardist Steve Kitch problemer med macen. Det løser de med at Soord spiller en låt alene på kassegitar, kun hjulpet av bassist Jon Sykes på vokal. Etter noen minutter kommer resten av bandet med. Passende nok, heter kveldens siste låt The Final Thing On My Mind. Låta er lekker og behagelig. Bandet er samspilt og proft til fingerspissene, slik de har vært hele kvelden. Når de også krydrer lydbildet med små, finurlige detaljer, låter det enda bedre.

Det er ikke ofte jeg er på en konsert uten dødpunkter, en middelmådig låt, en stemme som svikter litt her og der, eller andre småfeil. The Pineapple Thief klarer dette. Likevel er det slik at ikke alle låtene er like gode, og stemningen er sjelden elektrisk, slik som på de aller beste konsertene. Derfor blir det bare nesten toppkarakter fra meg

The Pineapple Thief @ Rockefeller: 9/10