Pink i Telenor Arena

Etter sju studioalbum og over 57 millioner solgte plater trenger vel Pink ingen lang introduksjon, de fleste har et eller annet forhold til denne røffe, rosa dama med den kraftfulle og unike stemmen. Mandag kveld fylte hun Telenor Arena til randen med sitt spektakulære show Beautiful Trauma.

Storslått produksjon

Kvelden starter med et fantastisk (med vilje) surt blokkfløyte-spill av «20th Century Fox Theme» (den som vet, den vet). Pink entrer så via intet mindre enn en gedigen rosa lysekrone, imponerer med akrobatikk og gir oss «Get The Party Started» til allsang fra et stappfullt Telenor. Jeg kjenner jeg røskes rett tilbake til tenårene og føler meg rett og slett litt starstruck av å se dama med stemmen og attituden vi alle skulle ønske vi hadde da vi var fjortiser.

Den store åpningen er etterfulgt av «Beautiful Trauma». Showet har alt: en flokk dansere i en nydelig koreografi, forseggjorte fargesprakende kostymer, akrobatikk både i luften og på scenen og rekvisitter så rosa som de rosa kan bli.

Lyd til besvær

Like bra går det ikke med hiten «Just Like a Pill», det er her problemene som har ulmet virkelig kommer frem, nemlig lyden på Telenor Arena. Pinks kjente, kraftfulle stemme drukner i alt mulig annet, det går nesten ikke an å høre hva som blir sunget.

Det samme skjer også dessverre med de neste låtene. Her kunne jeg skrevet en lang rant om hvor utrolig trist det er at atter en fantastisk konsert blir ødelagt av at det er nesten umulig å skru lyd i denne arenaen, men det får bli en annen gang. I det animasjonsfilmen «Revengeland» blir etterfulgt av den mer rocka «Fun House» har lydmannen endelig knekt koden på Telenor. Det låter hardt, tøft og riktig! Pink gjør en artig vri på låten og slår den sammen med No Doubt sin I’m Just a Girl og det funker så sykt bra!

Den soul-inspirerte «Hustle» starter bra. Lyden på bandet og vokalen er god, og danseren shower. Men så kommer refrenget, hvor det meste av lyden blir grøt, og dansen virker forhastet og rotete.

Ektefølt og nydelig

Lydbildet holder seg heldigvis stabilt bra gjennom resten av kvelden. Under den mektige fremføringen av «Try» får vi virkelig se hva denne dama og gjengen hennes kan levere. Settingen på scenen er mørk, dyster og melankolsk. Det er som om Tim Burton møter «Pan’s Labyrinth» – en fantastisk teaterdans og flotte rekvisitter med perfekt lys og lyd. Her får Pink virkelig vist både hva hun kan av dans og vokal. Hun følger sterkt opp med hitten «Just Give Me a Reason» fra 2013, Bishop Brigg sin «The River» og sin egen «Just Like Fire».

Halvveis i showet tas alt flere hakk ned. Vi får en flott fremføring av «90 Days» sammen med gjesteartist Wrabel etterfulgt av en gåsehud-fremkallende akustisk versjon av Cindy Laupers «Time after Time». Her fylles arenaen av allsang og lys fra publikum, og selv om det er 25 000 opppmøtte føles det ut som en bitteliten intimkonsert.

Siste del av showet begynner i kjent Pink-stil, med en historie om å være deg selv, stå opp for deg selv og at du er flott uansett utseende, kropp eller bakgrunn. Disse motiverende ord er passende nok etterfulgt av sangene «Raise Your Glass», «Blow Me (One Last Kiss)» og «Can We Pretend».

«So what I’m still a rock star»

Vi har nådd kveldens ende og Pink avslutter med 2008-hiten «So What». Akkurat når man ikke trodde det hele kunne bli noe større, skytes Pink opp fra scenen av fire vaiere fra taket og rett og slett flyr over hele publikumet på Telenor. Det er piruetter og stup ned mot publikum, det er så spenstig og så vakkert!

Jeg kjenner haka dette ned i fanget og blir bare sittende med det største smilet fra øre til øre. «So what I’m still a rock star» synger hun med sin glitrende grønne trikot, mens hun svever i full fart frem og tilbake over arenaen. Jeg kunne ikke vært mer enig, Pink er og forblir «A rock star».