PJ Harvey – I Inside the Old Year Dying

Sju år siden forrige album-utgivelse, The Hope Six Demolition Project, er PJ Harvey tilbake med nytt album, I Inside the Old Year Dying. Det er bare å slå fast at hun er tilbake med et smell.

Noen forbinder nok PJ Harvey først og fremst med den intense artisten med elgitar som dukket opp på første halvdel av 90-tallet gjennom sterke album som Dry, Rid Of Me og To Bring You My Love. Med relativt enkle, men effektfulle, rå og inderlige virkemidler, sto hun fram som en sterk låtskriver og en artist som du vanskelig kunne overse.

Så tok hun en liten musikalsk avstikker med det fine, pianobaserte albumet White Chalk i 2007. Albumet viste at PJ Harvey også hadde andre musikalske sider ved seg enn de rått tilhugde gitarlåtene.

Basert på diktsamlingen Orlam

I 2011 ga hun ut det som etter min mening var årets beste album, Let England Shake. I rike og gode arrangement, og ikke minst med et sett av fabelaktige låter skildret hun krigens grusomheter under 1.verdenskrig i låter som «The Words That Maketh Murder» og «On Battleship Hill».

Etter hennes forrige album The Hope Six Demolition Project i 2016 var PJ Harvey desillusjonert og slett ikke sikker på hvor veien gikk videre. Var det dette hun ville gjøre resten av livet? Tanken på å gjøre noe helt annet enn å lage musikk slo hun heldigvis fra seg.

De tolv låtene på I Inside the Old Year Dying er basert på diktsamlingen Orlam som Harvey ga ut i fjor. Her følger vi ei niårig jente gjennom årets tolv måneder. Språket er basert på Dorset-dialekt (PJ Harvey er fra Dorset) og til en viss grad modellert etter andre engelske poeter i Shakespeares ånd. Hovedpersonen befinner seg i landlige områder, og bruken av natur, både metaforisk og i direkte forstand, gjennomsyrer albumet.

Eventyraktig persongalleri

Det er et høyst fascinerende univers PJ Harvey beveger seg i, og gjennom til dels mørke og foruroligende stemninger dras vi inn i verdenen til den lille jenta. Godt hjulpet av mangeårig samarbeidspartner John Parish og produsenten Flood har hun kastet ball og utformet det musikalske bildet i studio. Mottoet var å ikke gjenta seg selv, unngå å ligne for mye på det hun har gjort før.

Det syns jeg hun har lykkes særdeles godt med. Åpningslåten «Prayer at the Gate» introduserer oss for hovedpersonen og det eventyraktige persongalleriet i dette universet. Med en stemme som beveger seg i de høye registrene og med et detaljrikt og effektfullt lydbilde tar hun oss med inn i album-universet.

Hun har også vært bevisst på stemmebruken på albumet. Det skulle heller ikke ligne for mye på den typiske PJ Harvey-måten å synge på. Det kan kanskje føles uvant for svorne og puristiske PJ Harvey-tilhengere, men det funker godt hele albumet gjennom.

Utforskende lydbilde

Noen av låtene er gitarbaserte, mens andre har et mer utforskende lydbilde, som «Nether-Edge» og «All Souls» f.eks. De har et elektronika-teppe i bakgrunnen, med Harveys lyse stemme på toppen. De mer folkaktige og gitarbaserte låtene finner vi bl.a. i tittellåten, og i «Lwonesome Tonight».

Ellers er det drysset et fint teppe med såkalte «field recordings» over hele plata. Sauebreking, bekker som klukker og annet lydkrydder gjør den landlige stemningen enda sterkere.

Det er et sterkt og gjennomarbeidet album PJ Harvey har gitt oss i I Inside the Old Year Dying. Hun bare understreker enda sterkere sin solide artistiske integritet og sin evne til å fascinere lytterne. Det fortjener hun en sekser for.