Porridge Radio på Øya 2022

Brighton-kvartetten Porridge Radio leverte besnærende taktil lofi og god gammeldags indie på Sirkus-scene på Øyafestivalen torsdag 11.august. Terapeutisk hissig og besettende kraftfullt.

Det er noe egensindig og enerådende ved Porridge Radio. Høylytt og stolt henter de frem igjen minner fra den inspirerende britiske DIY-scenen og post punk. At Margolin oppildnet kan fortelle at de også var på festivalen dagen før og lot seg inspirere av Bikini Kill overrasker få. De er også selv modige og et interessant konsertskue som også henter inspirasjon i call and response harmoniene til The Cure.

Sist var de å se på norsk jord undet bransjefestivalen by:Larm i 2020 like før pandemien raste i gang for alvor.

Angstfullt, angrende og intenst.

Senteret for det hele er kortklippede Dana Margolin med så sterk tekstfokus, men også de andre bandmedlemmene lever og ånder musikken og nytes nok aller best live.

De har en punka edge og spennende oppbygning av låtene som gir kraft og nerve. Fra stillferdig til frenetisk, men ofte hektende og dansbart. De formidler rå smerte, kjærlighet og melankoli med overbevisning. Angstfullt, angrende og intenst.

Repitisjon er et nøkkelgrep i Dana Margolins låtkomposisjon. Ihvertfall på det store gjennombruddsalbumet Every Bad fra 2020. Tekstlinjene i refrengene; enkeltordene gjentas så mange ganger at de klistrer seg til hjernen, slik at meningsinnholdet blir åpenbart eller uunngåelig. Og i denne suggererende besettelsen ligger også mye av sjarmen og det inntrengende.

Nygjerrigheten er vekket

Låten «Long» skinner ekstra sterkt denne hete sommerdagen og blir sammen med «Sweet» klimaks for undertegnende. «And it’s a waste of my time/It’s a waste of my time/Leaves a sad taste in your mouth/Makes you forget why you came here/Makes you forget what you wanted/Makes you forget all your choices/Makes you feel like you’re wasting/Makes you sweat out of every pore/And my bitterness/Every bitter breath.»

Margolins fremtreden er krampaktig, keitete, men også kul og kroppslig. Hun angriper instrument og vokal med en slags behersket kokende raseri som står til de opprivende, selvransakende tekstene – ofte om hjertesmerte. Hvisk og skrik om hverandre, tander og eksplosiv.

Vi ble såpass forført og dradd inn at vår tiltagende skepsis til det tredje albumet Ladder to the Sky ble snudd til spent nysgjerrighet.

Alle foto: Johannes Andersen