Powerwolf og Gloryhammer på Rockefeller

Jeg må si det var overraskende at tyske Powerwolf klarte å selge ut Rockefeller. Men desto mer gledelig er det for en gammel power-metal fan å se at sjangeren lever i beste velgående, og at det dukker opp nye band som ikke bare har livets rett, men som også oppnår suksess.

Jeg ble først introdusert for bandet for en ti års tid siden, og syntes det var bra uten at det tok helt av. Men etter å ha sett livestream fra Wacken i sommer og sjekket ut deres siste skive, The Sacrament Of Sin, ble jeg mer overbevist.

Ettersom jeg ikke fikk sett dem på Tons Of Rock i sommer var det ingen tvil om at jeg måtte få med meg dette, når sjansen bød seg igjen og ulvene fra Saarbrücken inviterte til messe.

Ikke helt parodisk

Gloryhammer, som er aktuelle med sitt tredje album, Legends From Beyond The Galactic Terrorvortex, er kveldens special guests. De inntar scenen og serverer oss symfonisk power-metal, eller «intergalactic space-metal», som de selv kaller det. De er iført rustning og kostymer, med en gigantisk hammer og en goblin som en del av sceneshowet. Låtene har pretensiøse, endeløse titler, og det kan på overflaten nesten mistenkes å være en parodi.

Men takket være at de fremstår passelig uhøytidelige, men samtidig passelig seriøse, så bikker det ikke over til å bli parodisk. Mye takket være at de leverer såpass overbevisende musikalsk og, selvfølgelig. Så får man heller mene hva man vil om deres image. Stilmessig minner de aller mest om Rhapsody, eller Rhapsody Of Fire om du vil. Men til å være en skotsk-sveitsisk konstellasjon gjør de italiensk symfonisk power-metal bra.

Et artig innslag er når vokalist Thomas Winkler, eller Angus McFife XIII som han kaller seg, ber en på første rad om å crowdsurfe bort til baren og hente en øl til bassist James Cartwright, aka Hootsman. Som sagt, så gjort. Det er sjelden man opplever at et oppvarmingsband får såpass bra respons, og til tross for at Gloryhammer er relativt ukjente, er det tydelig at en del av de oppmøtte kjenner godt til de og var der for å se dem også. I tillegg vil jeg tro de vervet en del nye fans denne kvelden. Jeg ble iallefall nysgjerrig på å stifte nærmere bekjentskap med denne anglo-sveitsiske gjengen på skive. Da slipper man i tillegg unna det visuelle Spinal Tap-uttrykket. 

I tjukkeste Transylvania

Scenen til Powerwolf er dekorert med backdrop fra deres syvende og foreløpig siste album, The Sacrament Of Sin. Kulissene forestiller ruiner av et slott, med et trappeplatå i midten og på hver side av scenen. Med en såpass teatralsk tematikk og image er det nærmest påkrevd med et sceneshow i samme ånd. Man får nesten følelsen av å befinne seg midt i Transylvania, i det man venter på at varulvene og vampyrene skal dukke opp.

Powerwolf åpner som på sisteskiva med «Fire & Forgive», og fra første stund er det moshpit midt i salen foran scenen. Denne skal vise seg å vedvare gjennom hele konserten. Det er uvant å oppleve på en powermetal-konsert, men jeg vil tro det skyldes at de appellerer til et litt yngre publikum. Jeg har sjelden opplevd så bra lyd på Rockefeller. Lyden er krystallklar og alt kommer tydelig frem i lydbildet.

Før «Incense & Iron« oppfordrer de publikum til å hoppe. Menigheten trenger ikke be to ganger, og hele salen gynger så man nesten venter på at gulvet skal gi etter. Vokalist Attila Dorn har en kraftfull stemme som kler musikken godt. Han har også en fremtoning som kan minne om Hank Von Helvete med varulv/vampyr-sminke, og han er flink til å få med seg publikum på allsang. Gitaristene Matthew og Charles Greywolf bytter ofte plass på scenen, og leverer bra soloarbeid, uten at det er helt Wolf Hoffman-nivå over det, for å sammenligne med en annen tysker med v-gitar.

Alle blir fornøyde

Bandet er tydelig overveldet over responsen fra Oslo-publikummet denne fredagskvelden, og viser takknemlighet tilbake. Keyboardist Falk Maria Schlegel skulle nok egentlig ønske han var frontmann, da han stadig er fremme i front og får med seg publikum. Før «Armata Strigoi» faller backdropen og et nytt ulvemotiv kommer til syne.

Noen av høydepunktene i settet for min del er låter som «Killers With The Cross», «Demons Are A Girl’s Best Friend» og «Stossgebet». Ved et par anledninger under konserten, blant annet under sistnevnte låt, blir det satt fyr langs scenekanten på hver side, og langs kanten på trappepodiet i midten.

Det kan virke som at power-metal har fått et oppsving i det siste, når et band som Powerwolf selger ut Rockefeller, og Sabaton skal spille i Oslo Spektrum. Og jeg tror nettopp suksessen til sjangerfrendene i Sabaton har banet vei for et band som Powerwolf, som vel kan beskrives som Sabaton med en bedre vokalist og selvfølgelig en litt annen tematikk. Powerwolf har allikevel funnet sin egen nisje innen sjangeren, mye takket være sitt varulv/vampyr-image og et litt mer gotisk og teatralsk preg.

De avslutter med «Werewolves Of Armenia» før de takker for seg, og både band og publikum virker tydelig fornøyd.