Mai måneds beste og mest etterlengtede eventyr av en langspiller: Janelle Monáes tredje album.
Tekst: Magne Fonn Hafskor (Bergensmagasinet)
«I used to cry for Tracy ‘cause I wanted to see him again» skrev jeg i Facebook-statusen min da dette albumet endelig ble sluppet; mest fordi singelen Make Me Feel høres ut som en ny Prince-klassiker – like fra pausene og den enkle beaten til måten hun uttaler refrenget på og det Kiss-aktige gitarriffet. Så er det avdøde supertalentet også høyst til stede, faktisk over hele albumet.
Ny Prince-klassiker
Prince was actually working on the album with me before he passed on to another frequency.
«Prince was actually working on the album with me before he passed on to another frequency, and helped me come up with some sounds. (…) I do miss him, and his spirit will never leave me» fortalte Janelle til BBC Radio 1, etter at flere hadde kommentert likheten.
Janelle Monáe deler en annen likhet med Prince, i og med at hun ennå har til gode å bli oppdaget av et bredere og mer hitlisteorientert publikum.
Jeg regner med at det vil snu nå, med et album som virker breddfullt av singler. Tre av dem er allerede ute, med praktfulle, påkostede og, i tråd med forbildet, småfrekke videoer – i tillegg til en lengre futuristisk spillefilm (se under), der alle videoene er med.
Hva med hovedretten?
Dagens publikum er mer opptatt av enkeltlåter enn av hele album.
Kanskje det også er noe av problemet; dagens publikum er mer opptatt av enkeltlåter enn av hele album. Da går man egentlig rett på desserten, uten å smake på hovedretten.
For det er mye å glede seg over her, i tillegg til åpenbare publikumsfrierier som de vittige vagina-buksene i videoen til Pynk – for øvrig en helt praktfull, kvinnefrigjørende, fingerknipsende og allsangvennlig elektrobeatlåt, med det kanadiske elektropop-fenomenet Claire Elise «Grimes» Boucher med på koret (og sannsynligvis noen knotter).
I Like That er vel så fantastisk – med den dypeste bassen (den smeller i gulvet) denne våren siden bergenske Kjærleik/Rachels Dangerous.
Tekst der Monáe virkelig sier fra til alle dem som tror at verden drives av testosteron alene.
Denne singelen har i tillegg en tekst der Monáe virkelig sier fra til alle dem som tror at verden drives av testosteron alene. «Inspired by wack ass fuckboys everywhere (from the traphouse to the White House) who make the lives of little brown girls so damn hard» forklarer hun selv på hjemmesiden, der hun kommenterer alle albumets låter).
Prince-inspirert partybanger
Så gjør hun den følsomme sakkarin-balladen Don’t Judge Me, der hun, akkompagnert av strykere, akustisk gitar, bølgeskvulp og en tung beat, synger om noe som nok har lagt henne på hjertet en stund (dette er klart hennes mest personlig utleverende album):
I consider myself to be a free-ass motherfucker».
«If I’m gon’ sin, it’s with you / Tattoo your love on my heart, let the rumors be true» går teksten, ord som blir lettere å forstå etter at hun i et Rolling Stones-intervju fortalte at «being a queer black woman in America, someone who has been in relationships with both men and women – I consider myself to be a free-ass motherfucker».
På albumet gir hun så ordet til Stevie Wonder. «Don’t let your expressions, even of anger, be confused or misconstrued. Turn them into words of expression that can be understood by using words of love» råder den aldrende soulkongen. På en måte oppsummerer han hele albumet her.
Det passer å avslutte denne anmeldelsen der platen slutter – med Americans. Denne er nok en åpenbar Prince-inspirert partybanger, med Let’s Go Crazy / Little Red Corvette-beat – og nok en tekst med klar adresse: «Don’t try to take my country, I will defend my land» synger hun, før hun halvveis inn avløses av Sean McMillan; predikant i den John Coltrane-inspirerte Giant Steps-kirken i New York.
«Dette er ikke mitt Amerika» sier McMillan – og forklarer at det ikke kan bli det før «women can get equal pay for equal work, same-gender loving people can be who they are, black people can come home from a police stop without being shot in the head, poor whites can get a shot at being successful».
Mer tydelig enn det kan det knapt sies. For Janelle Monáe gjenstår det bare å be oss om å signere på den prikkete linjen.
[iframe width=»560″ height=»315″ src=»https://www.youtube.com/embed/jdH2Sy-BlNE» frameborder=»0″ allow=»autoplay; encrypted-media» allowfullscreen></iframe]
Janelle Monáe – Dirty Computer: 10/10
Denne anmeldelsen stod først på trykk i Bergensmagasinet.
Vær den første til å kommentere