Queensrÿche på Vulkan Arena

Seattles store sønner Queensrÿche gjorde et godt inntrykk under sitt besøk på Vulkan Arena!

Sist Queensrÿche spilte i hovedstaden var vel tilbake i 2006 på Rockefeller. Siden den gang har vi vært vitne til en såpeopera og offentlig skittentøysvask av dimensjoner da de skilte lag med Geoff Tate og fikk med Todd La Torre i 2012. Siden den gang har de rukket å gi ut tre album med ny mann bak mikken.

Nå er også trommis Scott Rockenfield tilsynelatende ute av bandet, da han har hatt pappapermisjon siden 2017. Og det ser ikke ut til at han har noen umiddelbare planer om å vende tilbake. I mellomtiden er det eks-Kamelot trommis Casey Grillo som har turnert med bandet. Queensrÿche returnerte til den mer klassiske stilen når de skilte lag med Geoff Tate og fikk med Todd La Torre, og den følelsen forsterkes også av at La Torre høres ut som Tate gjorde i sine yngre dager. Og nå skulle man omsider få se det revitaliserte bandet live.

Godt og gammelt

Etter at Dark Sky Choir og Firewind (og et defekt ventilasjonsanlegg) har gjort publikum tilstrekkelig svette, så er det tid for et fullsatt Vulkan Arena å ta imot Seattle’s stolthet Queensrÿche. De åpner med «Blood Of The Levant», som er åpningslåta fra deres siste album, The Verdict. Det eneste sceneshowet er skjermen de har bak seg, uten at man tar så mye notis av hva som vises der. Det låter ihvertfall bra, og de fortsetter med «I Am I», fra min personlige Queensrÿche favoritt-skive, Promised Land.

Jeg bivåner konserten med ex-vokalisten i et annet amerikansk band, som i likhet med Queensrÿche også har funnet en imitator som arvtaker. Han er forøvrig der for å se sin gamle ekskollega piske skinn for Seattle’s store sønner også.

Settlisten er som forventet basert på de seks første platene, og noe fra de to siste. Så vi får nytt og gammelt om hverandre, som «NM 156», «Man The Machine», «Walk In The Shadows» og «Condition Hüman». Sistnevnte er vel forøvrig den eneste låta de godt kunne byttet ut for min del.

To gjenværende originalmedlemmer

Med bare gitarist Michael Wilton og bassist Eddie Jackson igjen fra originalbesetningen kan det kanskje se ganske utvannet ut, ettersom de kun er de to igjen fra besetningen som opprinnelig gjorde disse klassikerne i sin tid. Heldigvis låter det fortsatt klassisk Queensrÿche av dagens utgave av bandet, i langt større grad enn det gjorde de senere årene med Tate. Så man kan trygt si at det var et nødvendig brudd for at bandet skulle kunne finne tilbake til røttene, noe de har gjort med hell med La Torre bak mikrofonen.

Wilton holdt seg stort sett på sin side av scenen. Det gjorde forøvrig Jackson og, mens andregitarist og ungfole Parker Lundgren (han må da ha skandinaviske aner?) av og til beveget seg bort til sin gitar-makker. Så vi snakker om et relativt passivt band, med unntak av La Torre, som i tillegg til å være i besittelse av en imponerende stemmeprakt også er en energisk frontmann. Og hvis det var varmere på scenen enn det var i salen så synes jeg oppriktig synd på de. Jeg har vært på Vulkan når det har vært fullsatt før, men har aldri opplevd at det har vært så klamt der!

Verdige erstattere

Lundgren er ingen De Garmo, men han gjør en absolutt godkjent jobb. Tross alt er han den mest verdige erstatteren de har hatt for den nåværende jetfly-piloten, samt også den som i ettertid har spilt soloene mest tro mot originalene. Grillo er forsåvidt kanskje ingen Rockenfield han heller, men det låter autentisk i mine ører, så han er en upåklagelig stedfortreder for bleieskift-arbeideren han og.

Resten av hovedsettet består utelukkende av gamle klassikere, som «Operation : Mindcrime», «Queen Of The Reich», lighter-balladen «Silent Lucidity», «Jet City Woman», «The Mission» og «Screaming In Digital», før de avslutter med «Take Hold Of The Flame». Som ekstranummer får vi «Light-Years» og «Empire», før de setter et endelig punktum med «Eyes Of A Stranger».

Jeg hadde kanskje forventet noen flere låter fra skivene med dagens utgave av bandet, men er veldig fornøyd med at vi fikk såpass mange klassikere. Når det heller ikke er noe å utsette på bandets opptreden, så er det bare å håpe at det ikke går like mange år til neste gang Seattle’s Finest legger turen innom Tigerstaden.