Roger Waters på Telenor Arena

Mektig musikk og mye meninger fra Pink Floyd-legende.

Foto: Johannes Andersen

Telenor Arena er så godt som utsolgt med 18000 i publikum. Det er en tydelig spenning i luften. Folk er spente på hva som kommer både av musikk og meninger. Bak scenen er det en enorm skjerm. Før konserten vises det video og lyd fra en strand med en person som ser ut på havet. Selv om publikum har fått ettertrykkelig beskjed om at han går på nøyaktig klokka 20.00 vises denne videoen i omtrent et kvarter over tiden. Det første som skjer er en afrikanskinspiert korsang på anlegget i surround. Det avløses av noe som minner om behagelig filmmusikk.

Derfor er det ingenting som forbereder oss på den skumle og brå introen i det bandet kommer på scenen. Denne plutselige overgangen i sinnsstemning er gjennomtenkt fra Roger Waters. Han er en mann med mange og kontroversielle meninger. Han hater Trump, misliker May og er negativ til hvordan Israel oppfører seg. Det er friskt med en artist som står opp mot urett. I kveld skal meningene hans ta mye plass.

Gjennomtenkt show, men litt slapp start

Waters og bandet starter konserten med Speak To Me. Den går sømløst over i Breathe. Det akkompagneres med det en effektfull film på storskjerm, som understreker meningen i musikken. Musikalsk er det pent, men jeg har hørt han bedre. På One Of These Days imponerer Roger Waters med et voldsomt og imponerende basspill. Mannen som har David Gilmours rolle er ingen ringere enn kritikerfavoritten Jonathan Wilson. Han er, ikke overraskende, god.

De har ikke spart på noe i produksjonen i kveld. Lysriggen er til halvveis ut i salen. Før Time blinker det i strober i store deler av taket. Et kvarter ut i konserten hører vi endelig Waters selv. Stemmen virker anspent og sliten, så jeg skjønner hvorfor han sparer den så mye. «Dark Side Of The Moon»-seansen fortsetter med en liten Breathe (Reprise) før kordamene får skinne på The Great Gig in The Sky. De to kordamene er kledd helt likt og har samme parykk. Til daglig utgjør de bandet Lucius. I kveld har de en litt egen tolkning av låta. Roger Waters har for øvrig bidratt på en sang på deres nyeste plate, «Nudes», som kom tidligere i år.

Sangene fra Dark Side Of The Moon låter fint, men jeg savner det lille ekstra også på scenen. For en gangs skyld er det faktisk god lyd i Telenor Arena. En hyppig tilbakevendende surroundlyd gir god romfølelse, og lysshow og andre effekter er ekstravagant. Waters beveger seg ikke så langt frem i tid når han går videre til en av «Wish You Were Here»‘s mindre sterke låter. Welcome to The Machine er mektigere live enn på plata. Det passer låta bra. Det virker som at bandet endelig løsner litt på snippen.

Passe pompøst

Som flere andre gamle helter, kjører Roger Waters ganske fast settliste. Det forstår jeg med det voldsomme showet som er rundt musikken. Dessverre fører det også til at mulighetene for improvisasjon og lek på scenen er få. Overraskende nok har den ganske snakkesalige Waters ikke sagt noe til nå.

Det eneste solomaterialet vi får høre i kveld, er fra fjorårets «Is This The Life We Really Want?». Deja Vu har klare vibber fra «The Wall», blant annet med strykere og kor som gir den et pompøst preg. Det er en relativt rolig, men god låt. Waters er glad i samples. Han bruker de litt som mellomspill eller intro til låtene. The Last Refugee er en nedpå låt med et klart budskap, uten å være like politisk som Picture That. Sistnevnte er sterkt politisk med store bokstaver, og har et voldsomt lydbilde med mye synth, kor og Gilmour-aktig gitar. Etter min mening den beste av de nye låtene. Ganske typisk lydbilde for hans soloutgivelser og de to siste platene han spilte inn med Pink Floyd. Det er tydelig at han har mange meninger på hjertet denne kvelden.

Populære klassikere

Når Wish You Were Here spilles, er det jubel fra første tone på gitaren. Waters kjører en litt egen versjon på vokal. Han er jo ikke Gilmour, og dessuten høres det i stemmen at han drar på åra.. Jeg skal ikke bruke det mot han; tvert imot tilfører det låta litt levd liv, noe som kler den godt. Hele salen rister og det høres ut som et helikopter skal lette i det The Happiest Days of Our Lives glir over i Another Brick In The Wall pt 2. Med seg har han et lokalt barnekor ikledd fangedrakter. I det overgangen til Another Brick In The Wall pt 3 finner sted, går fangedraktene av og avslører t-skjorter med «Resist» påskrevet, akkurat som på hans nye merch. En lite subtil politisk markering. Så får folk noe å prate om i pausen.

Pausen varer i 20 minutter og har et noe propagandaaktig preg. Hele pausen gjennom vises det tekster med sterkt politiske budskap. Å disse Trump er ikke så kontroversielt i Norge. Det er derimot ikke så populært å kalle Israel en apartheidstat. Det ble i tillegg sparket oppover mot mange andre statsledere.

Del 2 av konserten er nesten ren propaganda

Del 2 av konserten og Dogs starter med en alarm. En skjerm med bilde av Battersea power station, som ble ikonisert på «Animals»-coveret, kommer ned fra taket. Skjermene skifter til video etterhvert. Det er mer gitar enn bassen til Waters som gjør showet. Stemmen hans er anstrengt på de høyeste tonene.

Under innledningen til Pigs (Three different Ones) serverer bandmedlemmene oss litt amatørteater ikledd hunde- og grisemasker. Det zoomes inn på Waters i hans grisemaske, og han holder opp en plakat hvor det står «Pigs rule the world». Han tar av seg masken og holder opp en ny plakat med teksten «Fuck The Pigs». Låta er et mektig og langt progepos med politisk budskap på skjermen og mye dynamikk i musikken. Det blir etterhvert litt overkill med Anti-Trump på skjermen. Trump fremstilles som gris, i barnebil til et kjøpesenter, med lebestift og sminke, samt som baby. Det blir for mye og litt for banalt. Heldigvis spiller bandet meget godt. Det er mer lekent enn enn første del av konserten. Den stiligste delen av showet under disse låtene, er en flygende og lokalt tilpasset gris med skriften «Forbli menneskelig». Det er masse tekst på alle skjermer før låta avsluttes med «Trump er et svin».

Han slipper ikke helt taket i Trump. Money innledes med en Trump-sample. Jonathan Wilson som fungerende Gilmour synger bedre enn Waters. Låtas saksofonsolo stjeler også oppmerksomheten. I det minste basslinja viktig for sangen, for ellers hadde Waters forsvunnet helt på scenen. Propagandaen fortsetter å rulle over skjermen. Nå går det blant annet utover Boris Johnson og Theresa May.

Mer Waters, takk

På Us and Them er det fortsatt Jonathan Wilson som styrer showet sammen med saksofonisten. De spiller pent, men hvor faen er Waters? Nå er han helt anonym. Bilder av triste, fattige barn ruller over skjermene midt salen. I motsetning til de låtene der Waters overlesser oss med propaganda, passer bildene her ypperlig med teksten i låta.

Store deler av skjermen som deler salen forsvinner før vi bombarderes med symboler på Smell The Roses. Denne passer godt inn i settet. Waters synger selv, men bassen hans er borte. Mengder røyk, korsang fra Lucius og bildet av stranda innleder Brain Damage. Stemmen til Waters er under kontroll mye fordi det er pent og litt forsiktig. Selv om det låter litt forskjellig fra plate, virker det ikke voldsomt improvisert. Lysshowet stjeler oppmerksomheten på Eclipse, som avslutter hovedsettet.

God avslutning

Bandet går ikke av scenen, men det blir en pause i spillingen. Etter en lang applaus takker Waters blant andre krigsveteraner og kapteinen på båten som ble stoppet på vei til Gaza.

Bandet introduseres før de spiller Vera med mannen selv på kassegitar i front. Låta går over i Bring The Boys Back Home som Lucius avslutter på vokal. Waters har i pausen fortalt at han tilegner sistnenvte til soldater på utenlandsoppdrag. Det hele avluttes med en lekker Comfortably Numb. Låta fremføres som en duett mellom Wilson og Waters. Duetten fungerer så bra at jeg ikke forstår hvorfor de ikke har gjort mere av det tidligere i konserten. Det er Gilmour-takter over gitarsoloen, så låta er en perfekt avslutning på en litt ujevn kveld der hovedpersonen innimellom gjemmer seg bak bandet og andre ganger bak banneret. Mer Roger Waters og mindre propaganda neste gang, er du grei.

Roger Waters @ Telenor Arena: 7/10