Romjulsrock på sitt beste med Kliss Lik og Echoes in Time på Gregers

Romjulsrock på Gregers på Hamar har blitt en tradisjon, og tradisjoner bør man ta vare på. Denne gangen var det Kliss Lik og Echoes in Time som sto for musikken, og de skuffet ikke.

Det er ganske så deilig å ta på gå-bort-sko og ta turen ut blant folk igjen etter flere dager med matgilde stivpyntet i dress. Og komme ut å nyte musikk slik som den nytes best – høyt, og sammen med andre som deler den samme entusiasmen. Denne kvelden var det Kliss Lik og Echoes in Time som sto for musikken, og de skuffet ikke.

KISS har en spesiell plass i hjernet mitt. Når man har passert femti, er det ganske enkelt å drømme seg tilbake til en til bekymringsløs ungdomstid – vandrende rundt med en KISS Army-patch og annet KISS-tilbehør.

«Skru det ned! Er det nødvendig å spille så innmari høyt?»

Det var noe ekstra med å få et nytt album på vinyl. Platespilleren gikk uavbrutt, mens en stemme fra et annet rom «skrek»: Skru det ned! Er det nødvendig å spille så innmari høyt? Vennegjengen samlet seg på «gutterommet», leste musikkmagasiner fra både inn- og utland, og lot seg fascinere av mystikken rundt KISS – med sine store pyroshow, blod, og trommesett som beveget seg opp og ned, lenge før Tommy Lee i Mötley Crüe. Man slukte all informasjon rått, selv når det senere viste seg å være oppspinn. Det spilte ingen rolle – det var KISS. Vegger og skap var dekket av plakater, og det å henge nede på platesjappa bare for å høre det nyeste albumet fra «over there» var helt innafor.

Etter hvert blir man eldre, og musikksmaken skifter litt. Det handler ikke lenger bare om ett band – selv om det for noen kanskje enda gjør det. Men for åtte, kanskje ni år siden, var jeg på Glassheim og opplevde Kliss Lik for aller første gang. Den opplevelsen gjorde noe med meg.

De spilte KISS-låter, røffe i kantene, man kunne sikkert påpekt både det ene og det andre teknisk. Men det spilte ingen rolle, ikke i det hele tatt. Det var lett å drømme seg tilbake til hvordan det må ha vært i New York i 1973. Så Kliss Lik har også fått en spesielle plass i hjertet mitt.

Kliss Lik – En episk hyllest til KISS og ungdomstiden

Kliss Lik er et KISS-tribute-band som virkelig leverer et klassisk vintage KISS-show. Med full sminke og kostymer på 20 cm høye hæler, blodspytting, gitarknusing og nesten autentiske KISS-klassikere fra hele KISS’ 50 år lange karriere, setter de standarden høyt for tribute-konserter.

Dagens besetning av Kliss Lik har spilt sammen i 10 år. Og denne kvelden holdt de sin femtiende konsert. De har jobbet seg opp til å bli kanskje Norges mest ettertraktede KISS-tribute-band. I 2017 jammet bandet med tidligere KISS-gitarist Bruce Kulick, som uttalte: «Seriously, one of the best tribute bands I’ve ever jammed with.» De leverer virkelig – inkludert flammeblåsing når lokalet tillater det.

Allsang, mimring og rockemagi

Denne kvelden stemte absolutt alt. Stemningen var elektrisk, med allsang som løftet taket. Lyden var fantastisk, det er ikke ofte har jeg opplever sånn kok i et konsertlokale. Det var en opplevelse som måtte synke inn, og tydeligvis var jeg ikke alene om å bli dratt med i stemningen. Tror flere enn meg ble dratt mimrende tilbake til ungdomstiden med KISS-plakater på veggene og vinylplater på spilleren.

Kall det uprofesjonelt om du vil, men denne konserten var altså så bra at jeg nesten glemte å gjøre jobben min – å ta bilder. Jeg tror noe av hemmeligheten bak suksessen til Kliss Lik ligger i den genuine gleden de viser på scenen. Dette smitter over på publikum og gjør konsertene til noe unikt. De holder fast på at dette skal være gøy – og det klarer de til fulle.

Kveldens besetning bestod av Kristian Lie aka Paul Stanley, Anders Olsen Brøntveit aka Gene Simmons, Geir Atle Wiig Johansen aka Ace Frehley og Terje Stian Flagstad aka Peter Criss.

Echoes in Time – Fra «Holy Diver» til takløft

Neste band ut var Echoes in Time, et relativt nystartet band, et prosjekt med base i bandet Fuel, men med scenevante musikere som vet hva de gjør. De spiller heavy coverlåter av band som Journey, Rainbow, Deep Purple, Ozzy, Judas Priest, Dio osv.

Pål Strand på vokal er en garantist for kvalitet, han behersker det aller meste innen rock, og denne kvelden leverte han og resten av bandet et bredt spekter av klassikere som passet perfekt etter Kliss Lik.

«Bark at the moon» og «Holy Diver» som innfridde så en fotograf fikk gåsehud på armene. Når de gunnet på med «Painkiller» så holdt taket på å løfte seg. Det var en opplevelse å se hvordan de fikk publikum med seg fra start til slutt. Bandet, som består av Pål Strand på vokal, Atle Sjørengen på gitar, Ole Kistian Østbye på gitar, Kjetil Banken på synth/hammond, Lars Marius Brenne på bass og Kent Frydenlund på trommer, viste at de er ekte fagfolk som kan sitt håndverk.

Romjulsrock på sitt beste

Denne konserten på Gregers var en kveld hvor alt klaffet. Stemningen, lyden og musikken skapte en opplevelse som sitter igjen lenge. Både Kliss Lik og Echoes in Time leverte på toppnivå, og jeg forlot lokalet med et bredt smil og en følelse av ren fornøydhet. Tradisjonen med Romjulsrock på Gregers lever videre – og det er jeg glad for!

Settliste