Vi skriver midten av juli, og atter en rootsfestival ble avholdt i kystbyen Brønnøysund. Festivalen går over fire dager, og vi var til stede for å sjekke ut årets program og for å lodde stemningen.
Offisiell åpning på onsdag
Selveste mannskoret fikk stå for offisiell åpning, der de sang om deres roller som verdiløse menn som forblir i skjærsilden. Til og med ordføreren møtte med kjede og blomster, før hun byttet tilbake til rootsantrekket og jobbet videre som frivillig.
Festivalen passer på å avslutte teltprogrammet hardtslående hver ettermiddag, kanskje også lagt opp til allsang. Onsdag ble det Uriah Heep med tributebandet Return To Fantasy, torsdag The Impossible Green, fredag Metallica-hyllest med tributebandet Black Album Society og lørdag Rock & Roll Retribution.
Torsdag
The Impossible Green er noe av det tøffeste og fineste jeg har hørt på lenge. De oser av spilleglede og kjæler lenge og hardt på godfølelsen. Sammenliknings-tankene penser inn på The Band og bare for å understreke det knaller de til med Bob Dylans «One more cup of coffee,» etter å ha sunget den egenkomponerte sangen «Scarlet,» som en hyllest til Bobs kvinnelige 1975-fiolinspiller.
At de er «Trondheims beste band» kan gjerne Adresseavisen ha rett i. Et oppmerksomt og oppildnet publikum fikk også gitt bandet tydelig tilbakemelding om det.
Leprous har rett i det de sier fra scenen, at de sjelden spiller steder som Brønnøysund, og heller ikke på rootsfestivaler. Det er uvanlig musikk også for brorparten av de som har møtt opp. Teltet der man på formiddagen serveres gratis musikk er da også pakket, mest med 20-åringer som venter på Sondre Justad. Uansett; Leprous er dritbra progrock, i mangel på bedre beskrivende sjangerbetegnelse.
De ca 1000 som møtte foran storscenen fikk da også valuta for pengene. Ikke bare er slike festivaler sjelden kost for dette norske bandet, Norge er også et sjeldent land for dem å spille i. Heldigvis får de igjen spille i Italia om et par dager, etterfulgt av England, deretter USA-turne til høsten.
Level 42s jazzfunk skapte godstemning, selv om et lett fuktig dryss fra oven minnet publikum hvordan rootsværet egentlig skal være. Det ble til og med tidvis observert medsang og dans blant publikum. Funkadelic fun!
En hvilken som helst normal artist ville begynt konserten på scenen den var tiltenkt. Sondre Justad er ikke en normal artist og begynner heller langt ute blant publikum. All ære til securitassene for effektiv forflytning, litt som Moses banet de vei gjennom publikumshavet, slik at Sondre fikk komme tørrskodd og uskadet bort til det ene av platåene som var satt opp for kvelden.
Mulig både fyrverkeri og eksplosjon er klisjeer om Sondres konserter, og denne kanonen byr så til de grader på seg selv at det smelter både hjerter og fjerner fuktighet fra oven. Han byr opp til dans og kjærlighet. Vi får på ingen måte pause fra han selv. Og vi digger ham for det.
Fredag
Victoria Nadine fikk en særdeles lunken start på oppmøtet som dages første artist, og heldigvis kom flere sigende inn under første låt. Innrømmer at jeg hadde en skepsis til «dama til Kygo«, men den ble feiet til side. Heftig og fyrrig ungdomspop.
Bandet bak holder ikke tilbake for noe. Dyktige musikere bak den milde stemmen fra Skien som trøkker til for å få opp stemningen. Det er ikke alle forunt å både være nominert til at haug med nasjonale musikkpriser og få spille på roots. Fint for henne (håper bare hun vinner noe snart) og flott for et entusiastisk og ungt publikum som fikk en knall start på fredagen.
Motorpsycho har et svært rikholdig arkiv å plukke fra etter godt over 30 år, og er på rootsen med låter kun utgitt på singler. Det ble også servert en låt fra International Tussler Society, ett av mange bandprosjekt medlemmene har vært i.
Kjenner du ikke Motorpsycho kan jeg ikke forklare musikken for deg. Til det er sjatteringene for vidtspennende til å bare kalle det rock. De spiller hardt og lenge for et lydhørt publikum som lovpriser det de får servert. Trygt plassert i hall of fame er dette en gullskatt av et band. Mot slutten dunker de til med en fantastisk versjon av UFOs «Rock Bottom.» Fyfan!
8900 for en gangs skyld! Kjartan Lauritzen kunne ha kommet med sognisk gangster-rap. I stedet klinte han til med party-rap i faktor 100. Til synlig entusiastisk lykke foran scenen. Kvelden det var lov for alle å klikke med en million i promille. Mye hopp og sprett og tjo og hei, mvh anmelder på 40+ som lover å ikke bade med tissen ute.
Chris Holsten synger om tapt og vunnet kjærlighet og får den gjengjeldt tilsynelatende av alle.
Lørdag
Lørdag fikk en sped begynnelse med Melissa Horn, engelen fra Stockholm. En vakker stemme med sine nære tekster. Litt natta-stemning, bare at det var lyse dagen med pågående sol fra skyfri osv. Både 20- og 60-åringer bivånet i nærmest andektighet. Selv kjente jeg et brennende innlegg i snakke under konsert-debatten presse på. I stedet valgte jeg å nyte en god fløyelsmyk lørdag ettermiddag.
Emma Steinbakken er en herlig datter av en brønnøyværing! Dette er sommerfesten vi har sett frem til. Fyfan for en stemme og en stemning! Men akk; igjen formuleres innlegg til snakke under konsert-debatten. Heldigvis spiller hun stort sett høyt nok til å overdøve bablingen foran scenen.
Tidvis god pop, tidvis god dans, tidvis en intim samtale med en nær venninne. Enda bare 21 år har 2023 drysset priser over henne. Tror og håper vi har mye mer i vente.
Valentourettes gav oss pur rockelykke mot slutten av en fabelaktig festival! Fire verdensvante gutter med absolutt verdi leverer og er i storslag. Ikke minst Petter Baarli med gitar-ADHD. Publikum er en solid blanding av 20 åringer som har gjort sang-research, 50-åringer med sang-hukommelse og alt der i mellom. Takk for at vi fikk være med å oppleve alt.
Du vet hvem D.D.E. er. Så ser du for deg D.D.E. med pyro, så skjønner du hva du går til. Verden har kommet et stykke videre fra bygdafest der vi tente på dunsten av 60% som var igjen på flaska og fikk blåflamme.
Natta! Snakkes neste år!
Bildegalleri: Stein Roger Warholm
Vær den første til å kommentere