Röyksopp åpnet sin tre dagers norgesturné i Trondheim

Rundt to og et halvt tusen tilhørere var torsdag kveld samlet i Trondheim Spektrum for å høre elektronika-duoen Röyksopp sin opptreden. Dette er turnéen som følger opp gruppens trilogi fra forrige år, Profound Mysteries. Tromsø-gutta fortsetter sin reise til Hamar og Stavanger resten av denne helga.

Det åpnet med avslutningssporet på den siste av de tre albumene, «Press R», for så å følge opp denne med kutt to fra det samme albumet, «The ladder.» Under fremføringen av disse låtene kom både Röyksopp-gutta og de tre danserne inn på scenen med noe som liknet munkekapper.

De hadde også noen slags masker, så de var rimelig spøkelsesaktige å se til der de vandret rundt. Det skulle jo være mystisk, ja til og med både dyp mystikk og stor mystikk, Profound Mysteries. Min personlige musikalske opplevelse var at denne sekvensen besto av lange, rolige og mektige harmonier skapt av flere synther etc.

Elektronika i 25 år

Denne duoen har vært i elektronikasjangeren hele tida. De har også vært innom undergruppene synthpop og house. Vi fikk i alle fall nå et stemningsskifte med tung og markant rytmikk i trommer og synth, litt mer discorytme. Låtene «Impossible» og «This Time, This Place» representerte denne musikken med henholdsvis de engelske kvinnelige vokalistene Alison Goldfrapp og Beki Mari på «tape.»

Det samme skjedde på den derpå følgende sangen fra 2009, «The Girl And The Robot.» Her var det med den verdensberømte Robyn som sang. Etter det tok den mannlige vokalisten Jamie Irrepressible over på vokal med «Here She Comes Again (2014).» Denne var noe roligere.

På dette tidspunktet i konserten begynte jeg å føle at jeg var på en DJ-konsert. Det var vokal, men den var «på bånd», og den lå ganske langt bak i lydbildet. Lydeffektene, lysshowet og røyken var naturligvis der, men jeg følte konserten ble styrt fra miksebordet oppe på scenen. En anmelder skrev at vokalen var mer til pynt i dette konseptet, og jeg er ikke helt fremmed for den samme tanken.

Susanne Sundfør gjør sin entré

Susanne Sundfør gjorde nå sitt inntog på scenen. Dette var den eneste vokalisten som sang «live» denne kvelden. Hun stilte seg bak de to i Röyksopp, men vi skimtet henne mellom lys og røyk der oppe. Hun ble også noe anonym på grunn av sin plassering, men hun sang nydelig og klokkerent. Låten var den mest kjente fra det første albumet i trilogien, Profound Mysteries 1, «If You Want Me.» Det er en rolig og veldig iørefallende sang som du husker, men den er kanskje noe monoton i lengden. Susanne fortsatte med den noe mer uptempo, «Stay Awhile» fra sistealbumet. Hun gjorde også den godt kjente «Running To The Sea», en hit fra 2014 og albumet The Inevitable End. Dette var den siste plata de ga ut før de tok en åtte år lang pause og kom med denne trilogien i 2022.

Noe ensformig og maskinmessig

Det er ingen tvil om at Röyksopp virkelig lager god musikk. De har gjort noen store låter opp gjennom årene. De er også mestre i sin sjanger, elektronika. Det er markante og fremtredende trommebeats og synth i bunnen. Oppå der får vi melodiske harmonier fra synthene og en ren vokal. Det låter fint, i alle fall i hver sang separat. De har også samarbeidet med verdensstjerner. Særlig gjelder det artisten Robyn. Det som jeg har lest i kritikker, er at vokalistene kan høres litt for like ut. De loses inn i Röyksopp-stilen, og så blir det kanskje noe for lite variasjon i det vokale uttrykket. Jeg er ikke uenig i det.

I Trondheim Spektrum i går kveld ble repertoaret som helhet for maskinmessig fremført på scenen. Jeg savnet noen flere vokalister. Jeg er imidlertid klart over at det er både dyrt og kanskje vanskelig å få tak i Astrid S f.eks., men jeg kunne tenkt meg noe mer på denne konserten. Det er for eksempel laget korte videoopptak til hver av låtene på noen av disse platene. Det ville gjort det hele mer spennende og fått sett noen av disse hvis det hadde vært teknisk mulig.

Upersonlig

Det var tre profesjonelle dansere som laget mye bevegelse og fri dans til låtene gjennom hele kvelden. De jobbet både godt og hardt, og jeg regner med at de visualiserte noen av tekstene til Röyksopp. Det er nå likevel en grense for hvor mye disse kan skape av underholdning gjennom en to timer lang konsert.

Innvendingen min mot konserten er også at den ble for upersonlig. To DJ-er oppe på scenen og en vokalist til tider bak dem igjen er kanskje ikke det som skaper den største nærheten til publikum. Vi måtte anstrenge oss litt for å se disse bak et teppe av lys og røyk. Det ble også noe for lite dynamikk i musikken. Det «dundret i vei», selv om det naturligvis var noen roligere partier.

Lysshowet derimot var i det store og hele variert og spennende. Kanskje var det litt ensfarget enkelte ganger, men det var mektige saker.En av gutta jeg snakket med i baren, fremhevet bruken av laser beams. Det kan være både konsentrerte lysstråler, men også veldig raske sekvenser med pulser, altså blinkende lys. Han mente dette var dyrt utstyr. Både guttene i baren, jeg selv og noen karer utenfor var enige om terningkastet. Guttene på utsida mente også at noen av settene de hadde sett tidligere, var mer spennende enn dette.

Settliste

Fotogalleri: Tor Atle Kleven