Rural Tapes: Fascinerende kraut-rock fra gårdsbruket

– Jeg ser vel kanskje ikke meg selv så veldig som en låtsnekker i Rural Tapes. Jeg er ikke helt den typen som mener at en låt er god så lenge den funker på kassegitar. Jeg setter gjerne god produksjonen foran en god låt, og et strekk med kult produsert lyd holder lenge for meg, forteller Arne Kjelsrud Mathiesen i Rural Tapes.

Musikken på det selvtitulerte albumet til Rural Tapes har tidløse kvaliteter ved seg. Det låter like mye tidlig krautrock fra tidlig 1970-tall som det avslører en kjærlighet til Air og Nicolas Godin. Det er fritt, landlig og ganske så behagelig, bedagelig eller uanstrengt og sømløst. Det er elementer av både støy og flimmer i lyduttrykket og mer voldsomme partier med utagerende saksofon og knasende trommelyder der Arne Kjelsrud Mathiesens Clavier ellers har en sentral rolle, men mange ulike instrumenter og lydkilder får plass. Musikalsk spenner det over et stort og variert spekter.

Mye dreier seg om stemning, atmosfære og lyder, næmest filmatisk. Eventyrlyst og romlige klanger, uvanlige låtstrukturer, men også tørr lydmessig stramhet der det er påkrevd. Lyder som har blitt skrudd og tweeket med. Helheten skaper en slags flytende, deilig i stor grad instrumentalt musikalsk univers tuftet på kraut rock, psykedelia, ambient musikk, post-rock og klassisk musikk. Her forteller han om den musikalske nytteverdien av avstand til Oslo, den indre motstanden til tradisjonell musikkskolering og om en søken etter egne musikalske røtter og kjerneverdier, Kjærlighet til Chopin, Air og Satie og om et gårdbruker liv som både er idyllisk og strevsomt med nok å foreta seg.

Kan du først fortelle litt om bakgrunnen for artistnavnet og om ditt eget forhold til det landlige?

– Musikken på denne plata er spilt inn i rurale omgivelser, på et småbruk på Nygrenda i Grimstad kommune, hvor jeg bor med familien min. Her har jeg veldig fine arbeidsforhold i en låve full med utstyr jeg har samlet opp i løpet av årene som musiker. Ordet rural både ser og høres fint ut, og det er noe med teksturen i musikken min som liksom går opp med det ordet. Akkurat navnet Rural Tapes var det min gode venn og vokalist i Heroes & Zeros, Hans Jørgen Undelstvedt, som kom opp med da vi drodla litt på navn og titler over en lengre messenger-tråd. Jeg syntes i grunn bare det traff veldig bra med det jeg holder på med.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva gjorde deg så opptatt av den?

– Jeg har spilt musikk helt siden jeg var 8. Som lytter husker jeg min første a-ha opplevelse da mamma lagde en kassett med Beatles låter til meg i barndommen. Kanske jeg var 10 år. Jeg husker ikke hvilke låter som var på den, men det er mitt første minne av å bli emosjonelt berørt av musikk. Men mitt aller sterkeste minne av å bli fullstendig fjetret av musikk var da jeg første gang hørte «un chien d`espace» av Motorpsycho. Jeg var helt i starten av å bli Motorpsycho-frelst gjennom Angels & Daemons at play og da jeg hørte den og skjønte at en låt faktisk kunne vare i nesten fjorten minutter var det mange ideer om musikk som opphørte. Selv spilte jeg i punkband og laget låter med klassiske låtstrukturer og tre grep, men skjønte plutselig at det gikk an å lage musikk fri for strukturer og form, og det gjorde inntrykk.

Hvilken musikk var du omgitt og opptatt av under oppveksten?

– Veldig mye forskjellig. Men selv om mamma laget den nevnte Beatles kassetten til meg kom jeg ikke akkurat noe kredibelt hjem hvor jeg kunne fordype meg i vinyl med Nick Drake og Joni Mitchell. Det gikk i «Vertigo» med Bjørn Eidsvåg, stramme koringer fra Sigvart Dagsland og Kirkelig kulturverksted, Arja Saijonmaa, panfløytemusikk til jul og gudstjeneste på radioen på søndagene. Har musikken hjemmefra hatt noen påvirkning på meg må det nok ha vært mer det at det ble utøvd mye musikk. Nesten alle spilte piano, en av brødrene mine og meg spilte i korps sammen, pappa var organist og hadde mannskor som øvde hjemme hos oss en gang i blant. Jeg husker jeg likte de tingene der, ligge våken på kveldene og høre når de øvde.

– Min eldste bror hadde rom rett under meg og hørte på en vanvittig cocktail av Scooter, Genesis og Metallica. Jeg tok bare til meg Genesis av det, og den første plata jeg kjøpte for egne penger var den gule plata til Genesis fra Phil Collins-æraen, jeg tror den bare heter «Genesis». Ellers hadde jeg en mildt sagt brokete vei frem til en mer definert musikksmak og kan blant annet erindre at jeg kjøpte Yabba Dabba Dance 4. 

Når begynte du selv å spille og hva fascinerte med denne måten å uttrykke seg på?

– Jeg begynte å ta pianotimer som 8-åring, spille messingblås i korps som 9-åring kanskje, de siste 5-6 årene spilte jeg tuba der. Men jeg kicket ikke ordentlig på piano før jeg ble eldre og fikk spille klassisk musikk, Chopin og Sæverud slikt. Da falt mye på plass, og det har jeg tatt med meg videre sånn helt ubevisst tror jeg.

– Av og til prøver jeg å bryte ned musikken min til kjernen og kjenner igjen veldig mye av de samme stemningene som Chopin. Veien inn i bandlivet var helt klassisk; i det første bandet mitt ble jeg bassist fordi jeg var dårligst på gitar. Jeg sang vel også. Så prøvde jeg trommene i pausene, likte det bedre og startet andre band som trommis. Jeg har alltid likt samspillet, mens det å sitte og øve for meg selv, det har jeg aldri likt. Jeg tror ikke jeg har øvd på noe instrument for meg selv på sikkert 15 år.

Om jeg ikke har oppfattet det feil er du autodidakt, altså en selvlært musiker. Hvilken fordeler og ulemper ser du i det og hvordan vil du si at det preger deg som musiker?

– Nja, det er vel både sant og usant. Jeg gikk jo i lære da jeg var yngre, på piano, korps og seinere trommer litt på musikklinje. Men jeg likte best å spille fritt med andre. Så fra musikklinja og utover har jeg aldri hatt noen musikkutdannelse. Jeg gikk et år på lydlinje på folkehøgskole, men kunne ikke fordra å lære om tekniske ting der heller, og brukte det året mer til å utforske i studio med de banda jeg spilte med. Jeg tenker vel at jeg først ble god til å spille da Heroes & Zeros ut av ingenting plutselig var på rett sted til rett tid og spilte 70 gigs i året på midten av 2000-tallet. Plutselig levde vi av å spille musikk, og vi var på øvingslokalet fra mandag til torsdag og spilte konserter fredag og lørdag. Da føler jeg utviklinga mi startet for alvor som musiker. Alt det andre med produsering og komponering har kommet i kjølvannet av det å plutselig være profesjonell musiker. Den store fordelen ved å ha jobbet slik er at jeg forholder meg mest til mine egne regler, og jeg tenker, eller håper i hvert fall, at det kommer en del egenart ut av det. Ulempen er vel at jeg kanskje ikke er skolert nok til å kunne spille med absolutt hvem som helst, men jeg er jo fornøyd med de prosjektene jeg har vært med på til nå uansett.

Har du hatt noen forbilder eller mentorer langs veien som har vært viktige for å utvikle din egen musikalske stemme og ditt uttrykk. I så fall hvem og hva har du plukket fra de?

 – Jeg tenker vel egentlig at alle jeg har spilt med har hatt noe å si for min utvikling som musiker, absolutt. De første årene med H&Z sammen med Hans Jørgen Undelstvedt og Lars Løberg Tofte la jo hele grunnlaget for at jeg har jobbet med musikk profesjonelt siden. Det at Knut Schreiner tok meg med når han danna Mirror Lakes i sin tid utvidet horisonten min for mer gubbete kvalitetsrock, plutselig satte jeg pris på musikk jeg tidligere hadde stemplet som litt harry. Ellers var det en periode jeg spilte rundt som perkusjonist i alle Oslos indieband følte jeg, Harrys Gym, Pow Pow, Hanne Kolstø osv. Og jeg har jo plukket opp ting fra alt dette. Men de siste årene har jeg jobbet mye med Frode Strømstad, bl.a. gjennom I Was A King og The No Ones, og jeg kommer ikke på noen andre musikere i Oslo, eller i det hele tatt egentlig, som jeg beundrer arbeidet til mer enn han. Jeg har lært bøttevis av Frode, spesielt når det kommer til å være kompromissløs i kunstnerskapet sitt, og det er ingen jeg unner suksess med sitt mer enn han. Han burde fått en pris en gang, men han er lyssky og jobber sikkert for mye i det skjulte til at folk ser hvor formidabelt arbeidet hans faktisk er.

 

Hvorfor krautrock?

– Fordi det er en åpen sjanger, utforskende og fri for form og strukturer. Jazzen er jo også fri og formløs, men appelerer ikke like mye til meg. Krautrock har en dose av veldig mye av musikken jeg setter pris på; rock, ambient, klassisk, psykedelia. Den er en kompromissløs og veldig særegen sjanger.

Hvordan komponerer du musikk?

– Jeg har ingen mal på det, heldigvis. Jeg kan sette igang en rytme, en melodi, en interessant lyd eller noe. Kanskje tester jeg ut et instrument jeg har kjøpt, så kommer det ut et eller annet som trigger meg. Jeg har jo denne låven med instrumenter, alt fra gamle orgler og analoge synther til et halvt korps eller et indonesisk gamelan orkester, og alt står framme og venter på å bli brukt. Av og til produserer jeg store produksjoner som jeg kanskje skreller bort halvparten av igjen. Jeg kan holde på med et spor i årevis, men det kan også starte på noe en dag og føle at det blir ferdig der og da. Men ofte bearbeider jeg opptakene mine masse i ettertid, reamper gjennom bokser og forsterker og tapemaskiner.

Du har tidligere mest jobbet som en del av et band. Nå er dette på en måte ditt prosjekt der du er den musikalske lederen og de andre er mer gjester for å virkeliggjøre ditt prosjekt. Fortell litt om veien dit og hva som for deg utgjør den største forskjellen fra tidligere da du mer har kunnet/kan «gjemme» deg i kollektivet.

– Jeg synes det er fordeler og ulemper ved begge deler. Jeg digger å spille sammen med andre, både det å lage og fremføre musikk. Samtidig er det mange kompromisser som må gjøres når man jobber sammen, i hvert fall om man jobber i såpass demokratiske ensembler som jeg har vært en del av. Stort sett er det nok en god ting, flere hoder kan jo finne på ekstremt fete ting sammen. Men etterhvert som jeg har blitt mer interessert i og flinkere til å bruke studio selv har jeg virkelig sett verdien i å ha et eget prosjekt der jeg kan få utløp for mine særeste musikalske sider, være totalt kompromissløs og bare gjøre det jeg vil.

– Jeg har også jobbet ganske mye med musikk til sceneproduksjoner, dans og teater og noe kortfilm og slikt. Da har jeg også sittet alene mye og kommet litt inn i denne loopen med å produsere musikk alene. Jeg synes hele prosessen med å lage denne plata har vært utrolig befriende og gitt veldig mersmak, så det blir nok ikke det siste jeg gir ut som Rural Tapes. Men, jeg gleder meg som en unge til å gå i studio med I Was A King og The No Ones igjen også. Jeg tenker at jeg er veldig priviligert som kan gjøre begge deler. Den virkelig kjipe biten med å gjøre et soloprosjekt er å fronte det alene.

– Og det kan jeg si med hånden på hjertet – at det å ta bilder, bruke sosiale medier og selge meg selv: det virkelig hater jeg. Men det får så være, det er en del av gamet. Summa summarum så synes jeg det smaker mer enn det koster å gjennomføre dette.

Hva vil du si er den viktigste forskjellen med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i forhold til andre prosjekter som du er og har vært med på som Heroes & Zeros,I Was A King, Mirror Lakes, The No Ones, Grand Union og hva har du tatt med derfra til Rural Tapes?

– Jeg har tatt med meg noe, og så er det en del ting jeg tenker jeg ikke trenger å ta med meg inn i Rural Tapes. Heroes & Zeros var tidvis ekstremt kompromissløse live, vi gjorde gjerne 15 minutter lange versjoner av låter som egentlig var 4 minutter og ble spilt på radio, og droppet gjerne å spille de store radiohitsa selv om alle på første rad stod å ventet på dem konserten gjennom, og den attituden der har jeg nok en del av fortsatt. Mirror Lakes var et band som var ganske strigla og opptatt av referanser. Hadde man en referanse til Stones skulle den ikke gjemmes bort, derimot skulle den dyrkes. Både de, I Was A King og The No Ones er jo band som har vært opptatt av solid håndverk når det kommer til å snekre låter, og jeg ser vel kanskje ikke meg selv så veldig som en låtsnekker i Rural Tapes. Jeg er ikke helt den typen som mener at en låt er god så lenge den funker på kassegitar. Jeg setter gjerne god produksjonen foran en god låt, og et strekk med kult produsert lyd holder lenge for meg.

Du er noe av en multi-instrumentalist og spiller selv på albumet,trommer, tromme maskin, clavier,synthesizer, vokals, strengeinstrument, tuba og horn. Hvordan har denne rike forståelsen av musikk og ulike instrumenter påvirket helheten på albumet og din måte å tenke musikk?

– Jeg har aldri vært spesielt opptatt av å bli virtuos eller teknisk brilliant på et instrument, men har hatt mer interesse av kunne gjøre noe fint ut av de lydkildene jeg har tilgjengelig. Jeg har jo spilt mest trommer i mitt liv som profesjonell musiker, men jeg er ikke egentlig så veldig glad i å spille trommer om jeg ikke spiller med andre. Jeg sitter ikke og øver paradidler for å kunne spille et kult brekk, jeg kan fortsatt ikke spille en normal trommevirvel selv om jeg har hatt trommer som jobb i 15 år. Dette har sikkert også noe med at jeg kanskje ikke er så fan av musikk som krever at du er god teknisk heller. Jeg føler jeg har nok overskudd som musiker uansett. Utforskning og eksperimentering står i fokus i alt jeg gjør om dagen, og jeg tenker jeg kan få noe like fett ut av å eksperimentere med et nytt instrument som å gjøre noe jeg allerede kan veldig godt.

Du har hatt med deg en rekke fine artister i studio. Fortell litt om de, deres musikalske styrke og hva somhar vært deres bidrag til helheten.

Bass – Lars Løberg Tofte (Heroes & Zeros):

– Lars er en av mine beste kompiser og en fantastisk bassist. Vi har spilt sammen i 20 år og han er lett å jobbe med og en ekstremt stødig og dedikert musiker. Jeg kan spille ok på mye forskjellig, men bassgitar klarer jeg ikke å spille kult, og da står Lars først på listen over hvem jeg kontakter.

Saksofon – Terry Edwards (Big Sexy Noise, Gallon Drunk, Glen Matlock & The Philistines, Terry Edwards & The Scapegoats, The Blockheads,P J Harvey, Tom Waits, Spiritualized, Madness):

– Terry har jeg blitt kjent med gjennom festivalen Ice Station Vadsø, som har blitt gjennomført 2 ganger siden 2015. Kort fortalt var konseptet der at 15-20 musikere fra USA, Storbritannia og Norge møttes for å spille konserter sammen. Det ble satt opp et repertoar med låter fra de forskjellige artistene og så sauset vi sammen besetninger som spilte hverandres låter, og noen coverlåter. På det viset har Terry og meg blant annet covret Destiny’s Child`s versjon av «Survivor» sammen med Led Zeppelins John Paul Jones. I Vadsø! Han er en musiker med et hinsides overskudd. Han spiller sax og fløyte på plata, og markerer seg ganske godt vil jeg si.

Trompet – Tor Flaa:

– Tor er nok Lillesands største musikalske figur. Visesanger, sylskarp trompetist i det legendariske bandet Small Sand Trad Band, kordirigent. Og mye mer. Han er satt opp mot Terry Edwards i en slags blåserduell på slutten av det første sporet på plata, «Reddal», og jeg synes det er litt vakkert at de spiller sammen. Tor er nemlig på en måte Lillesands egen Tom Waits. Og Terry har tidligere spilt med Tom Waits. Mulig at sånt blir et litt internt poeng, mest morsomt for meg kanskje , men jeg er uansett veldig glad for at han er med.

Trumpet – Gary Olson(Ladybug Transistor,Cinema Red and Blue, Still Flyin’):

– Gary har jeg møtt et par ganger i Egersund gjennom Frode Strømstad sine festivaler. Vi har spilt sammen et par ganger, bare et par låter her og der. Men for en fantastisk musiker og låtskriver. Jeg trengte litt trompet til å blende med min egen tuba på et par låter, og tenkte jeg tonen hans passet bra til akkurat de låtene han bidrar på.

Trekkspill – Josh Kantor ( The Baseball Project):

– Josh og Jeg har spilt sammen både i Vadsø og i Egersund. Han er til vanlig organist på hjemmekampene til Boston Red Sox, og jeg har vel ikke møtt en musiker før eller etter med større musikalsk overskudd. Han kan spille hva som helst på instrumenter som har tangenter. Da vi skulle være en helg sammen i Egersund tok jeg med litt simpelt opptaksutstyr og satte opp et provisorisk studio på hotellrommet mitt og spurte om han kunne tenke seg å bidra på et par låter.

Elektrisk Gitar – Kjetil Grande (Good Time Charlie):

– Kjetil og jeg er gode kompiser. Vi har en ganske sløv duo sammen,The Arcane Brothers. Sløv i form av at vi gir vel ut en låt cirka hvert tredje år eller noe. Han har gitt ut et par strålende soloskiver og jeg er så heldig å få produsere den neste soloplata hans og har brukt han på andre ting jeg har produsert. Jeg spiller litt gitar selv på skiva, men når jeg trengte litt twangy soundtrack-ish gitar, og gjerne spilt med litt følelse, var det greit å heller bruke han.

Steel Gitar, Elektrisk Gitar – Øystein Braut (Electric Eye, The Alexandria Quartet):

– Øystein har jeg blitt godt kjent med de siste årene. Da jeg hørte sisteplata til Electric Eye ble jeg sittende helt målløs. Jeg er så imponert over håndverket i det de har laget. Jeg hadde veldig lyst til at han skulle bidra med noe, for det er bare så mye bra smak i det han gjør. Han bidrar med med det jeg vil kalle krydder på plata, og det er vel så viktige bidrag som de som stikker seg mer ut. Verken «Reddal» eller «Lost in sound» føltes helt ferdig knadd før jeg hadde fått inn Øysteins spor i helheten.

 

Sag – Rhodri Marsden (Scritti Politti):

– Vi møttes også på Ice Station Vadsø. En herlig musiker, som bl a opptrådte med solostykker for sag. Det bare slo meg i tilblivelsen av den låta han bidrar på, at det ville være fint med sag. Jeg skrev en mail til han, og 45 minutter etterpå hadde jeg fått svar, med et fiks ferdig spor.

Elektrisk Piano – Alexis Taylor(Hot Chip, About Group):

– Alexis møtte jeg også i Vadsø, det andre året den festivalen ble arrangert, i 2017. Jeg ble invitert til å bidra på settet hans, som rommet alt fra ganske sleazy covers til eklektiske versjoner av låter fra hans egen solokarriere. En ordentlig fin artist, særpreget og veldig hyggelig. Når jeg sendte «Pardon my French» og «Lost in sound» ante jeg ikke helt hva jeg kom til å få tilbake. Det viste seg å være, sannsynligvis, et one take på hver låt. Sykt fint. Det han spiller på førstnevnte låt snudde helt om på del to av den låta. Atonale rhodes, tidvis langt inn i frijazz-verden. Terry Edwards birdo jo også på denne delen, etter Alexis hadde bidratt med sitt, og han responderte jo helt på dette. Så Alexis skal ha mye av æren for at den låta endte opp så psykedelisk som den gjorde.

Fiolin, Viola – Marin Stallemo Bakke:

– En vanvittig proff musiker, min faste go-to når det gjelder stryk. Jeg kan skrive et hvilket som helst arrangement, og hun nailer det uansett.

Vokal – Scott McCaughey (Robyn Hitchcock & The Venus 3, Roy Loney And The Longshots, The Baseball Project, The Minus 5, The No Ones, Tired Pony, Young Fresh Fellows, R.E.M):

– Scott møtte jeg også første gang i Vadsø i 2015. Etter denne festivalen dannet vi The No Ones sammen med Frode Strømstad og Peter Buck, og Scott har blitt en god venn gjennom dette samarbeidet. Jeg visste at han ville si ja til å bidra, og jeg visste at han kom til å bidra med noe kult, men jeg tenkte at han kunne få velge litt selv hva han ville gjøre. Jeg sendte ham 3-4 låter og forklarte omtrent hva jeg tenkte at jeg manglet på de forskjellige, og innerst inne krysset jeg fingra for at han ville gjøre vokal på «Lost in sound», som forøvrig fikk tittelen etter hans tekst. Han tok vel hintet og leverte jo tekst og vokal til den. Jeg synes Scott oser av en slags coolness uansett hva han tar i, og jeg er ydmyk og veldig glad for at han drysser litt av den coolness`en over plata mi også.

Fortell litt om forholdet ditt til landsbyen/bygda Reddal utenfor Grimstad og låten-åpningslåten på det selvtitulerte albumet- som har fått navn fra dette lille stedet?

– Reddal er et lite, men veldig oppegående og idyllisk bondesamfunn. Det er mange unge bønder og familier som holder til her. Selv bor jeg enda litt lenger inn i landet, i en liten bygd litt høyere oppe som heter Nygrenda. Jeg kjører forbi Reddal hver gang jeg skal til Grimstad, og det er et utkikkspunkt på veien hvor jeg kan se ut over hele bygda. Det er nok per nå det mest idylliske stedet jeg vet om, og det er like fint enten det er vår, sommer, høst eller vinter, det kler alle årstidene. Låta «Reddal» er en liten reise gjennom mange forskjellige stemninger, og stemningsskiftene kler de kvalitetene jeg liker ved bygda Reddal godt. I tillegg er det en god kjørelåt og jeg elsker å kjøre bil gjennom Reddal.

Du har gjort småbruker av deg og flyttet til distrikts-Norge. Hvordan har det påvirket det musikalske og innfallsvinkel eller holdningen til musikk?

– Før vi flytta til Nygrenda hadde jeg bodd 12 år i Oslo. Jeg synes Oslo har vært et helt fantastisk sted å bo. Musikkmiljøet har vært inkluderende, og det å kunne oppleve konserter og annen kultur når man måtte ønske var et privilegium jeg savner veldig her nede. Og jeg savner tilfeldige møter med andre på gata, og det å kunne sparre med folk om det man driver med. I Agder er det til dels et miljø, men det er naturligvis mindre. Samtidig er hele kunstfeltet kanskje noe mer samla her nede, og det er en god ting, jeg samarbeider mye mer på tvers av kunstarter nå enn før, og har for eksempel gjort masse kule jobber med scenefeltet.

– Men en ting som har slått meg om Oslo etter at jeg flyttet derfra er at selv om det er et flott musikkmiljø er det absolutt også en by med regler og trender som det var vanskelig å ikke bli påvirket av. Det er helt sikkert naturlig for en stor by at det er slik, og jeg for min del har nok rett og slett hatt godt av å få fysisk distanse til det tror jeg. Trendene dominerer jo selvfølgelig! Men av og til kan det bli vel påtatt synes jeg. Eksempelvis er plutselig «Africa» med Toto stueren musikk. Ut av ingenting! Ikke det at det gjør noe at folk liker «Africa», men en hel musikkby, helomvending liksom. Jeg vet ikke jeg. Så skulle man gi ut en klubba remix av rockelåta si. Og vipps, så skal rockeband spille litt mindre gitar og ha med en kul synth. Absolutt alle gjør jo ikke dette, men majoriteten følger jo disse trendene.

– Og jeg skal selvfølgelig være litt forsiktig, jeg vil ikke klandre noen for å kaste seg på dette, men jeg skulle i hvert fall ønske jeg selv hadde vært mer kompromissløs. Heroes & Zeros ga også ut remix EP i 2012, og jeg har ikke noe følelsesmessig forhold til den utgivelsen i dag. Den betyr nada for meg. Jeg har i grunn aldri blitt ordentlig begeistra av en remix noen har gjort av en bandlåt noensinne det jeg kan huske. Eller i hvert fall ikke slik at det sitter igjen som et tidløst stykke kunst. Men det handler jo selvsagt om smak også. Og at man vokser fra ting. Mulig det var noe med de remiksene jeg likte når de kom, men dype spor har de uansett ikke satt.

– Nå som jeg har flyttet til Sørlandet er det akkurat som jeg har tørka opp litt. Jeg blir ikke så lett eksponert for, og oppsøker heller ikke, kommersielle uttrykk, og plutselig sitter bare kjernen i hva jeg liker aller best igjen. Så kan jeg dyrke det. Men det er jo ikke sånn at jeg lager musikk hinsides alt annet heller, det er jo mange som digger krautrock eller fransk musikk eller lager filmatisk musikk. Men jeg blir ihvertfall ikke frista til å legge på en hypet 80-tallslyd på krautrocken min. Jeg har liksom blitt veldig bestemt på at jeg ikke skal kopiere andre ting i nåtiden, og jeg er bevisst på å ikke høre meg opp på ting jeg liker veldig godt før jeg skal lage musikk, for da blir jeg bare en klein kopi.

Kan man si at selve tilværelsen som gårdbruker i landlige omgivelser også har satt lyduttrykk? Hvordan kan vi høre dette musikalsk?

– Ja, det tror jeg absolutt. Det er i grunn ikke så høyt tempo i musikken jeg lager lenger, og jeg er i en helt annen modus når jeg går over tunet med kaffetermosen i hånda versus å sitte på 20-bussen gjennom Oslo by fra Adamstuen til Lodalen. Jeg lefler en del med ambiente uttrykk, men alt jeg lager må ha tekstur og gjerne være litt jorda, grounded liksom. Bruker jeg synther må de være litt, i mangel av noe godt norsk ord, woody, ikke store og svulmende og svevende.

Det er blitt slik at jeg i livet på en måte helst vil gjøre ting selv hvis jeg er i stand til det; Ha egne griser, fore dem med egen restemat og lage mitt eget kjøtt, kjøpe et stykke lam og speke mitt eget fenalår, dyrke mine egne grønnsaker, bygge mitt eget studio og kna mine egne lyder. Jeg leste et veldig inspirerende intervju med Röksopp for 15 år siden som jeg fortsatt er inspirert av, hvor de sammenlignet arbeidsmetoden sin med å yste sin egen ost. De lagde sine egne lyder. Det er det samme jeg ønsker å gjøre. Det gir musikken min mye større verdi for meg. Jeg sporer kanskje litt av her nå, men i hvert fall, det å bo her uten noe fast kontakt med et miljø, det har gjort at jeg har blitt ekstremt opptatt av å lage og følge mine egne regler.

Denne musikken er i stor grad instrumental og også der det er vokal kan man nesten føle at den glir så sømløst inn i musikken at den mer blir som et tilleggsinstrument enn ett hovedfokus. Kan du si litt om dine egne tanker rundt dette og vokalens rolle i Rural tapes.

– Der er du helt spot on. Det er akkurat det jeg har tenkt om vokalens rolle på plata. Jeg tenkte egentlig ikke å ha med noen låt med tekst, men «Lost in sound», som Scott synger på, utvikla seg slik at det tvingte seg frem et behov for vokal. Jeg synes den passa godt i helheten på plata, men var ganske bestemt på at den skulle plasseres godt uti tracklisten for å ikke gi noen forventning om flere vokale spor. Jeg har også kjørt vokalsporet gjennom Space Echo`en min som jeg har gjort med mange andre instrumenter som har en lead-rolle, så jeg tror den glir inn i helheten litt på grunn av det også. Jeg sendte Scott mange andre spor også, så han var ganske godt orientert om hva slags skive dette ble, og kanskje det også har hatt litt å si for hva slags vibber vokal hans fikk.

Det selvtitulerte albumet har blitt til over lang tid. Kan du si litt om arbeidsprosessen når du startet med dette for nesten ti år siden og veien frem til det nå ble et ferdig album. Hvorfor tok det så lang tid og hvordan har platen endret karakter underveis fra starten til det endelige produktet vi nå kan nyte på vårt favorittformat for avspilling av musikk?

– Grunnen til at det har tatt lang tid er rett og slett tidsklemma. Behov for tid til å følge opp barna mine. Behov for å tjene penger. Et slitent småbruk som alltid trenger litt ekstra kjærlighet. Turneer og innspillinger med andre band. Jobbe med andre prosjekter.

–Så lenge Rural Tapes ikke har vært et etablert prosjekt har det vært litt vanskelig å forsvare å bruke all tid på det når det har stått andre ting i kø. Hver gang et nytt prosjekt har dukket opp har Rural Tapes blitt dyttet ned i skrivebordsskuffen og tatt opp igjen når jeg har hatt en ledig stund.

– Samtidig så har ikke det å gi ut soloplate vært et definert mål i 10 år. Men de eldste opptakene er 10 år gamle og stammer fra gamle Heroes & Zeros demoer som ikke har blitt brukt der. Det som er ganske fett er at noen av opptakene har en helt distinkt lyd eller følelse fra der de er tatt opp.

– Lyden på trommene i slutten av «Reddal» er akkurat slik det gamle øverommet vårt i Lodalen hørtes ut. Tatt opp med en mikk for å lage en skisse. Låter helt rått synes jeg. Temaet på «The Observer» er laget i en leilighet jeg bodde i midlertidig i Teatergata. Men alt er hentet frem og knadd sammen her nede på småbruket, og sånn sett forvarer det navnet Rural Tapes godt synes jeg. 95 % av materialet er jo også spilt inn her. For kanskje 4-5 år siden skjønte jeg at masse av materialet mitt hadde en egen estetikk og at det ville bli en fin plate. Så fra da av har jeg fortsatt å jobbe med det gamle, og spille inn en del nytt materiale, som har endt opp som denne plata. Det har også vært en ganske tøff utvelgelsesprosess, så det er ganske mye ekstra materiale som ikke er brukt.

Jeg føler at du har jobbet mye med å finne frem til eksakte lyder eller klanger eller teksturer på denne platen. Fortell litt om ditt forhold til klangbilder og flikking av lyd eller jakten på å få det til å låte slik du vil.

– Ja, det er jo egentlig det jeg gjør, jobber med klangbilder og flikker på lyd. Jeg tenker ikke jeg skriver låter så ofte. «Reddal» er resultatet av masse improvisering og flikking med lyd. «Rural Tapes» det samme, «Harmony» det samme. «Opus 13» er jo et komponert pianostykke. Men etter at det er spilt inn er lyden flikket på, kjørt gjennom echo bokser slik at det passer med det andre. Innspilling, komponering og miksing er prosesser som flyter i hverandre når jeg jobber med musikk. Lyden kjøres gjennom bokser og knotter rattes på.

Det er det jeg liker best med andres musikk også, fine klangbilder og lyder. Og aller helst ikke reint og fint, gjerne med innslag av støv eller støy. Masse tekstur. Jeg tror 70-80% av arbeidet med denne plata har vært å kan inn riktig lyd på de elementene som allerede er spilt inn. En gammel skisse på gitar som er spilt inn rett i bordet og lyder tamt og dritt får nytt liv gjennom å reampes gjennom en gammel taperecorder eller en båndekko. Jeg kan ta bort alle mikkene på trommene bortsett fra en fet rom mikk som blir behandla gjennom en delay boks og plutselig så sitter det i miksen.

Du har en rik samling av instrumenter i låven og studioet ditt. Hvordan har du fåttt benytte deg av dette arsenalet på albumet?

– Alt jeg har kjøpt og samlet på opp igjennom står bevisst fremme og er klar til å brukes. Ofte er det helt intuitivt hva jeg velger å spille inn. Jeg har brukt veldig mange forskjellige instrumenter her, men har også noen go-to instrumenter jeg bruker mye. Korg MS10, Jupiter 4, Omnichord og et gammelt Yamaha stueorgel høres på mange av sporene. Ellers bruker jeg masse perk, og liker å flette inn litt feltopptak av lyder fra utsiden av studio og slikt.

Jeg har nå laget noen stikkord som jeg vil at du skal si litt om forholdet til og om hvordan de oppleves som relevante for Rural tapes og deg som musiker.

Rock:

– Det har jo vært relevant for meg i min karriere som musiker. Heroes & Zeros kan best beskrives som et rockeband, og mye annet jeg har drevet med også. Men jeg føler ikke jeg tar med meg rocken inn i dette prosjektet.

Krautrock:

– I aller høyeste grad relevant. Krautrocken er den sjangeren jeg har hatt størst fascinasjon for de siste 10 årene og er nok den sjangeren som er tyngst representert i min musikk som Rural Tapes.

Ambient musikk:

– Også veldig relevant. Jeg synes riktignok det finnes ekstremt mye uinteressant ambient, men det jeg liker synes jeg til gjengjeld kan være ekstremt givende å høre på. Den gamle analoge ambiente musikken til Brian Eno, Jon Hassels musikk fra 70-tallet, Pan.American og andre ting som kom ut fra plateselskapet Kranky. Det er veldig mye fint der.

Jazz:

– Nja. Jeg liker jo en del jazz, men om det er relevant for dette, jeg vet ikke. Noen av musikerne på platen har jo jobbet mye med jazz, Terry Edwards og Tor Flaa. Er det noe som lukter av jazz her, så må det være deres bidrag. Jeg har hørt mer på musikk med elementer av jazz en reindyrka jazz. Mer Jaga Jazzist og Tortoise. En del Miles Davis har jeg jo hørt på da. Men det der er så allment for de som liker litt alternativ musikk, så jeg må nok bare innrømme at generelt så har jeg nok ikke jazz-referansene mine i orden.

Klassisk:

– Jeg har spilt litt klassisk musikk og liker godt både enkle klassiske pianostykker, orkesterverk og også samtidsmusikk. Men jeg har ikke hatt tid til å dykke nok i det. Jeg vet at jeg for eksempel kommer til å fortape meg fullstendig i Bach når jeg får tid til å sette meg inn i det, det kan jeg høre med en gang. Men det er så mye at jeg ikke har orket å dykke i det enda. Så ja, jeg liker godt klassisk musikk, tar inspirasjon fra det og har samtidig vanvittig mye uoppdaget å glede meg til.

Filmmusikk/det cineastiske/billedlige i lydbildet:

– Jeg ser faktisk aldri film. I såfall prioriterer jeg alltid musikkdokumentarer. Så filmmusikk i film, det har jeg ikke så mye forhold til. Jeg liker ikke pompøse, orkestrerte scores, altså når det kommer til å lytte til musikk separert fra filmen da. Men jeg liker filmatisk musikk, musikk som kanskje fremkaller indre bilder, eller som bare høres ut som det kunne passet godt i en film. Og jeg liker godt å kjøpe gamle plater med filmmusikk til en film jeg ikke har sett, det kan jeg gjerne gjøre.

Instrumentalmusikk:

– De siste årene har jeg nesten bare hørt på instrumental musikk faktisk. Jeg klarer ikke lenger relatere meg til den kommersielle popmusikken, ting som blir spilt på radio eller basic pop og rock. Det er akkurat som at når det ikke er vokal i musikken så frigjøres det så mye plass til andre ting, som jeg setter veldig pris på.

Frankrike/fransk kultur:

– Nei, hva skal jeg si. Jeg liker fransk kultur jeg, men kjenner det jo ikke voldsomt godt. Utover de helt opplagte artistene har jeg da hørt på noe fransk musikk og likt mye av det veldig godt. Spesielt når jeg har hørt musikk på mac`en eller telefonen og algoritmene har tatt meg med til den franske siden av spotify har det dukket opp mye gull. Men noen kjenner på fransk kultur, det er jeg ikke.

Jean Claude Vannier:

– Han kjenner jeg ikke til.

Serge Gainsbourg:

– Jeg liker veldig godt det jeg har hørt, men jeg har ikke oversikt, har aldri hatt tid til å dykke ned i hans univers og kjenner nok desverre bare til hitsa. Slitesterke hits da. Men jeg må nok ta tak i det der snart. Som du sikkert skjønner, jeg har mange hull når det kommer til musikk jeg helt opplagt hadde fått mye ut av. Jeg er på ingen måte noe musikk-leksikon.

Air:

– Air har jeg hørt mye på, men ikke alle skivene. Er vel egentlig bare «Talkie Walkie» og «Everybody Hertz» jeg har brukt tid på. Men jeg har blitt helt besatt av de to første soloplatene til Nicolas Godin, han ene av de i Air. Den første er vel en plate der alle låtene har noe med Bach å gjøre tror jeg, og den andre er et soundtrack til en film. Det visste jeg ikke da jeg oppdaga den, men kunne ikke stoppe og høre på det. Han har gitt ut en plate til, men den er mye mer polert, og det klarer jeg ikke relatere meg helt til.

 

Tortoise:

– Tortoise har jeg hørt mye på. De har inspirert meg tidvis veldig masse. Ikke bare musikalsk, men i det å være kompromissløs i det hele tatt. Når det er sagt så ble jeg veldig skuffa over den siste plata de kom med, The Catastrophist. Den fikk jeg aldri under huden. Men alt det andre har jeg brukt mye tid på.

Kraftwerk:

– Kraftwerk er et band jeg bare setter mer og mer pris på. Spesielt de platene hvor det fortsatt er litt gitar og fløyte å spore, som på Autobahn. Men «The Robots» også, hele «Man Machine» plata. Det er ikke mye musikk jeg synes låter bedre enn Kraftwerk.

Harmonia:

– De liker jeg veldig godt. Hvis jeg plutselig kunne valgt å hoppe inn i besetningen til et band fra verdenshistorien, så kan det fort hende at jeg hadde valgt meg Harmonia. Det er mange ting med dem som jeg synes er vanvittig tiltrekkende. De er på en måte det bandet som summerer opp krautrocken best synes jeg. Ikke for mye av noe. Ikke pompøse, ikke for syntetiske, ikke for speisa. De er et veldig jorda band, og det liker jeg godt.

Cluster:

– Her kunne jeg nesten brukt copy-paste fra svaret om Harmonia. Liker de godt, men har hørt mer Harmonia enn Cluster.

John Barry:

– Som nevnt tidligere, så kan jeg jo egentlig ingenting om filmmusikk. Jeg har faktisk ikke hørt om før han nå har dukket opp i nesten annenhver anmeldelse jeg har fått av Rural Tapes plata. Så det får jeg vel bare sjekke ut. Jeg begynte forresten, men det var så sykt mye materiale å ta av, så jeg ble litt motløs og visste ikke helt hvor jeg skulle starte. Men jeg digger det helt sikkert.

Frederic Chopin:

– Chopin er den klassiske komponisten jeg kjenner best til, men da går det helst i pianostykkene hans, og ikke orkesterverk. Under en europaturné med I Was A King i 2019 kom jeg over en boks med 12 LP`er fulle av Chopins pianomusikk, og der er det mye fint altså. Jeg liker etydene og preludiene hans veldig godt, og har selv spilt noen få stykker, bl a et preludium i C moll, som jeg senere har eksperimentert med litt i live setting med trommemaskiner og effekter. Hvis jeg komponerer musikk og ikke improviserer merker jeg at estetikken fra Chopin ligger der.

Eric Satie:

– Musikken til Satie er jo like fint som Chopin, men jeg har bare hørt litt mer av Chopin og relaterer meg i så måte kanskje mer til han. Min bror, ikke han med Metallica -og Scooter cocktailen da, spilte en del Satie da vi bodde hjemme tror jeg, og de stykkene sitter absolutt i ryggmargen.

Å fortape seg i lyd:

– Det er vel basically det jeg holder på med når jeg lager musikk og setter pris på når jeg hører musikk.

Musikalsk lekenhet/eventyrlyst:

– Dette er absolutt viktig for mitt prosjekt, det gjennomsyrer det meste jeg gjør. Både når jeg spiller og kanskje aller mest når jeg bearbeider musikken min.

Det uventede:

– Dette er absolutt et viktig aspekt når jeg lager musikk, og kanskje spesielt når jeg setter sammen en plate. Jeg er opptatt av at folk ikke skal kunne lese seg hva som skal skje rundt nest sving, og jobber masse med å lage gode overganger fra en låt til en annen. Slik må jeg ofte planlegge hvordan jeg skal avslutte en låt for at den skal gli sømløst over i neste, og noen ganger får jeg en ide om hvordan en ny låt skal starte basert på hvordan en annen slutter.

En plate som har inspirert meg veldig når det kommer til å gjøre uventede valg er «Fantasma» med Cornelius. Et utrolig fascinerende stykke arbeid, og jeg digger hvordan han har satt sammen så mye forskjellig musikk til en sammenhengende helhet. Så selv om musikken min ikke kan relateres til musikken på Fantasma, så har den plata likevel vært veldig viktig for hvordan jeg har satt sammen min plate.

Storslagent:

– Jeg kan like storslagen musikk jeg, men det går en fin linje mellom storslagen og pompøs. Jeg er liker vel egentlig ingenting som fremstår som pompøst. For å ta et eksempel så kan jeg sette pris på et storslagent soundtrack fra 70-tallet fordi miksen ikke er så massiv. Et orkestrert soundtrack fra 2021 er jo gjerne helt metta, lyd overalt, og jeg blir helt ferdig av det med en gang. I det hele tatt liker jeg musikk fra f eks 70-tallet godt fordi det er en del distanse til lyden, om du skjønner hva jeg mener. La oss si jeg setter på en låt av Kraftwerk versus en elektronika-låt fra i dag. Distansen i miksen gjør at jeg orker å høre musikken igjen og igjen når det gjelder Kraftwerk, mens musikken fra i 2021 er så metta at jeg må ha en pause.

Romlig:

– Hmm. Tricky. Jeg tenker ikke at romlig er noe jeg søker umiddelbart. Mange av mine lyder har nok mye romlighet, men mange har det ikke også. Jeg kan like godt like en påklistra, tørr lyd liksom. Hør f eks melodilinja på «Reddal», det er ikke mye rom der tenker jeg.

Låtstrukturer/mangel på låtstruktur/alternativ låtstruktur:

– Jeg liker godt å frigjøre meg fra vanlige strukturer når jeg lager musikk. Av og til kommer det en helt vanlig struktur av seg selv, og det er ikke en dogme liksom, det der å frigjøre seg fra strukturer, men oftest flyter min musikk avgårde uten en struktur du kan lese deg.

Annette Kierulf har laget det fabelaktige albumomslaget. Det vil si det er basert på henens verk «Gule Sopp» Fortell litt om henne, valget å bruket dette bilde og om forholdet mellom musikk og kunst.

– Min samboer, som selv er kunstner, hadde Annette Kierulf som professor på KHiB i sin tid, og da jeg var på leit etter noe til omslaget på platen tipset hun meg om hennes arbeider. Jeg sjekket det ut på nettet og synes umiddelbart det passet med min estetikk. Det er noe med teksturen i teknikken hun bruker, tresnittet, som gikk opp med teksturen i musikken min syntes jeg. Hun har mange landlige motiver, og både fargene og motivet i dette bildet passet så godt til det jeg gjør. Fronten er et utsnitt av verket, men resten av verket fortsetter på baksiden av den fysiske LP coveret. Med dette coveret gikk prosjektet helt opp på en måte.

Du har fått laget noen fine videoer til noen av låtene på skiva, kan du fortelle litt om regissørene som du har samarbeidet med, samarbeidet dere i mellom, filmen som ble laget og låtene som ble plukket ut til filmatisering.

«The Observer», regissert av Abel Skancke Aarflot:

 

– Denne låta har jeg hatt med meg under tilblivelsen av hele prosjektet. Jeg følte at den fortjente en video. For en stund tilbake kom jeg over en video av Abel Skancke Aarflot til et ambient verk av Hilmar O Jaxen. Jeg synes hele estetikken til Abel var voldsomt fascinerende, og tenkte at han måtte jo kunne lage noe kult til denne låta. Jeg tok kontakt og han ble umiddelbart interessert. Han fikk 100% frie tøyler og kom opp med denne videoen. Jeg heier på folk som går egne veier og lager helt særegne uttrykk, og Abel kommer nok til å gjøre voldsomt mye flott i årene fremover tror jeg.

«Lost In Sound», regissert av Stephen Hunking:

 

– Stephen er en god kompis som nå bor utenfor Portland, Oregon. Han er tidligere frontfigur i det legendariske 90-talls indiebandet Hypnolovewheel, som bl a var en stor inspirasjon for Yo La Tengo i sin tid. Vi har hatt et deltidsband sammen som heter Grand Union, med Frode Strømstad, Lars Løberg Tofte og Bryan Poole. Jeg tror han jobber som grafisk designer nå, og han lefler med videoer til prosjekter her og der. Han lagde en sykt fascinerende musikkvideo til Grand Union for et års tid siden, og jeg bare spurte han kom på noen ideer til «Lost in sound» som skulle slippes som singel i mars. Akkurat som Abel så fikk han frie tøyler til å lage noe han syntes var kult, og denne videoen var det han kom opp med.

Har du planer om å fremføre dette live også. I så fall hvilken form og format ser du for deg for liveversjonen og hvordan vil den skille seg fra det vi kan høre fra studioalbumet som nå foreligger?

– Javisst. Jeg har spilt inn 3 live videoer som vil legges ut fremover. Dette er helt solo, og uten tracks. En mann og ørten lydkilder. Ellers har jeg fått med 3 musikere til å lage en kvartett og er i dialog med et bookingselskap jeg liker godt. Jeg planlegger litt live aktiviteter til høsten med dette bandet, og har veldig troa på at det skal bli bra.

Det er også lagt ut en live ambient performance på Youtube filmet av Christian Andreas Wulff . Fortell litt om denne og hvordan det opplevdes.

 

– Dette er et prosjekt jeg gjorde under lockdown i fjor. Jeg hadde behov for å gjøre noe kreativt, samtidig som jeg ville gjennomføre noe med litt høyere kvalitet på produksjonen enn de strømmekonsertene som var standard akkurat da. Jeg hadde lenge gått med en ide om å integrere feltlyder av fugler, vind og slikt inn i et ambient stykke musikk, og dette ble resultatet av det. Christian bidro jo også veldig sterkt med sin video. Jeg tenkte at det var naturlig å også ta dette inn under Rural Tapes navnet, og det er nok ikke det siste ambiente arbeidet jeg kommer til å gjøre heller.

Hvilket forhold har du ellers til strømmekonserter og lav kapasitets konserter?

– Vi gjorde en turne med I Was A King i høst, for henholdsvis 30, 50 og 70 sittende publikummere. Jeg synes egentlig det var ganske fint jeg, veldig fokusert og ryddig opplegg. Men jeg gleder meg jo til vanlige tilstander igjen. Strømmekonserter kan være fint, men det komme litt an på hvordan artisten klarer å levere også. Et fullblods rockeshow synes jeg kanskje faller litt igjennom på strømmekonsert, mens for eksempel konsertene som Håkon Kornstad hadde fra stua si i fjor vår var helt fabelaktige.

Fortell litt om plateselskapet ditt og om forholdet til de? Smuggler Music.

– Jeg var veldig bestemt på å få et label som kunne hjelpe meg å nå utenlands med dette prosjektet. I mine ører er musikken ganske smal, og jeg hadde et mål om å nå en nisje verden over som setter pris på slikt. Skulle jeg gitt det ut selv hadde det blitt tommel opp fra vennekretsen på facebook og så ferdig med det, det er jeg sikker på. Jeg hadde kontakt med masse labels verden over, men det er vanskelig å få folk til å i det hele tatt åpne en lenke å høre på musikken din om dagen, det er så sykt mange om beinet. På et tidspunkt hadde jeg kontakt med et Oslobasert label som vurderte å gi meg ut, men de fant etterhvert ut at det ikke var helt for dem.

Men de ville gjerne sette meg i kontakt med et par andre aktører og Smuggler responderte veldig kjapt på prosjektet. De har vært veldig dedikerte og jobbet utrolig godt for å få dette til å nå ut. Per nå har det slått veldig godt an i England med oppmerksomhet og kjempefine anmeldelser og features i alt fra Mojo, Shindig, Uncut, Prog Magazine, GQ med flere. Jeg har solgt plater fra bandcamp til Tyskland, Hellas, England og USA og spilles på alternative radioprogrammer verden over, og det limiterte opplaget av gul vinyl er snart utsolgt. Moro for meg, og kred`en for det skal absolutt Smuggler ha.

Hvordan har du blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid 19-tiltakene?

– Jeg bor jo allerede ganske isolert på småbruket mitt, og vi har følt oss veldig priviligerte det året her. Masse plass både for barna og oss selv, og gode arbeidsforhold, pandemi eller ikke. Siden min samboer også jobber litt slik som jeg gjør, så hadde vi mulighet til å bruke lockdown til bytte på å ha hjemmeskole og å jobbe med kunst og musikk. Jeg så mitt snitt i denne perioden til å ferdigstille albumet. Så selv om Covid ikke har vært med på å forme dette prosjektet, så har det i hvertfall gitt meg gode rammer til å gjøre ferdig og gi ut prosjektet.

Jeg nevnte jo tidligere at jeg ofte har måttet putte dette prosjektet ned i skrivebordsskuffen som følge av at det er mye annet som kommer foran, men det har det jo ikke vært så mye av denne perioden, så alt har ligget godt til rette for å gi ut dette akkurat nå.

Fem låter som har påvirket Rural Tapes som musiker.

1. Tortoise – Ten-Day Interval:
– Suggererende arpeggioer kan like gjerne være spilt på akustiske instrumenter. Har fått meg til å alltid spille arpeggioene jeg lager, ikke programmere dem. Alle arpeggioer på Rural Tapes LP er spilt. 

 

 

4. Chilly Gonzales – Gogol:

– En plate som viser at pianomusikk kan passe til alle sinnsstemninger.