Satyricon – Deep calleth upon Deep

Etter fire år er Satyricon tilbake med ny skive, på nytt label.

Pressefoto

Det har gått fire år siden Satyricon slapp sin forrige skive. I mellomtiden var de en tur innom Operaen og nå rett før helgen 22. september kom full-lengder nummer 9, Deep calleth upon Deep, via Napalm Records.

Lave forventninger

Jeg gikk inn i Satyricon’s nyeste opus med relativt lave forventninger. Den selvtitulerte skiva de slapp i 2013 var ganske lunken etter mine ører, men viste en smått mer progressiv og søkende side til Satyricon på f.eks låta The Infinity of Time and Space.

Den gang syns jeg at det hadde masse potensiale, men hadde veldig mye å gå på. Utover den ene låta eller to, var skiva en stor skuffelse for meg. Visse låter fra den virket bare som ren filler. Når Satyricon slapp første singel (tittelkuttet) til denne skiva ble jeg enda mer overbevist om at bandet ikke visste hva de holdt på med lenger. Den var dårlig sammensatt, og det eneste som gjorde låta verdt å sjekke ut for meg var Frost’s nydelige tromming og et par kule riff-ideer som aldri gikk noe sted.

Klar forbedring

Nå er skiva her. Hva syns jeg? Vel.. Jeg ble positivt overrasket. Tittelkuttet er fortsatt like teit, men låtene rundt den viser en side av Satyricon jeg ikke tror de har hatt siden Rebel Extravaganza.

Sigurd leker mye mer med gitaren og grep, og ikke minst melodier og harmonier. Disse mer melodiøse og ofte roligere partiene sidestilles med frenetiske, dissonante, onde riff. Og av og til, bare av og til, kombinerer de begge uttrykkene. Ja, jeg kunne brukt samme vokabular til å beskrive alle skivene etter Rebel Extravaganza også, men måten det har blitt gjort her er litt mer spennende.

Frost spiller bra, resten av instrumentene er også tighte. I tillegg har de mange gjesteartister på forskjellige instrumenter for å fylle ut sounden. Det er ikke nok til at den er uspillelig live uten gjestene, men gir skiva litt karakter. Så; skiva er mye kulere enn de siste 15 åra med skiver. Likevel…

Jeg er ikke helt overbevist. Det er etter mine ører fortsatt ofte trommespillet som gir meg lyst til å fortsette å høre. Mesteparten av riffene og melodiene føler jeg at jeg har hørt før, litt for mange ganger. Vokalen til Sigurd er heller ikke så veldig utfordrende; relativt forutsigbare plasseringer, og monoton stil. Det er umulig for meg å skildre hvilken følelse han prøver å fremstille med vokalen. Om den skal være sint, mystisk eller noe annet, så lykkes den ikke. Den blir intetsigende.

Deilig krydder

Det finnes selvsagt unntak; låta Dissonant for eksempel. Den begynner med noen deilige (og ja, dissonante) markeringer, underbygd av saksofon(!) og durgrep. Det hele er en oppskrift som ikke egentlig burde funket, men som på mirakuløst vis blir en regelrett spennende kulinarisk opplevelse.

Nest siste låt, Black Wings and Withering Gloom, begynner med en blastbeat jeg tror Frost omtrent bare har gjort i 1349 tidligere. Det er ihvertfall veldig lenge siden Satyricon har hørtes så heavy ut, og de kunne gjerne drukket litt mer fra denne fontenen, fordi når det først funker så funker det sabla godt!

Med andre ord er det mye bra man kan si om Deep calleth upon Deep, og spredt utover hele skiva er det masse godt krydder. Men du kan ikke lage ekte italiensk pizza ved å ha grillkrydder og Jarlsberg over en frossenpizza fra butikken, og det er litt der skiva ligger for meg. Det er bare et par partier fra hele skiva som ikke er forglemmelige, og for meg er ikke det nok. Om neste skive følger samme progresjon som denne og den forrige hadde, da begynner det å ligne på noe.

Sjekk spesielt ut: Midnight Serpent, Dissonant, Black Wings and Withering Gloom

Deep calleth upon Deep: 6/10

Facebook