SÂVER på Øya 2019

SÂVER fortsetter seiersrekka med en utmerket konsert i Tøyenparken.

Den norske sludge-trioen SÂVER har hatt mye vind i seilene siden oppstarten i 2017. Bandets levetid har vært en eneste lang seiersrekke; de har blant annet turnert med The Ocean og Årabrot, signert med prestisjelabelet Pelagic Records, og – åpenbart, kan man vel si – blitt invitert til den toneangivende Øyafestivalen.

Det blir fort sånn når man lager kvalitetsmusikk. Post-metal av dette kaliberet har vi lite av her til lands, og debutalbumet They Came With Sunlight er etter mitt syn noe av det beste som har blitt gitt ut i Norge i år. Det skal bli spennende å se dem på en såpass stor scene.

Upåklagelig trøkk

Med lave skuldre og permanent hvilepuls inntar bandet Sirkus-scenen. Den monotone basslinjen fra Ole Christian Helstad røper at det er «Distant Path» som skal få åpne konserten. Bandet tar seg karakteristisk god tid, og når den hypnotiserende bassen akkompagneres med synth-effekter og et heller frenetisk øye på skjermen bak scenen blir det riktig så uggent. SÂVER er særdeles gode på å skape en aura av mystikk; det er som om man er fanget i en «teaser trailer» for en slags scifi/horror-kultfilm.

Etter hvert smeller det. De seige riffene leveres med et upåklagelig trøkk, og det er minst like suggerende som på albumet. Vokalen til gitarist/vokalist/synth-traktør Ole Rokseth er litt lav innledningsvis i førstenummeret, men både han og Helstad skriker som om det står om livet. Det låter dritfett, og når den smått Electric Wizard-aktige soloen mot slutten av låten spilles er det umulig å ikke bli revet med.

Smeller som juling

Neste nummer viser seg å være «I, Vanish», noe som forsterker min (i retrospekt korrekte) teori om at settlisten kommer til å speile låtrekkefølgen fra albumet. Dette er utelukkende positivt; They Came With Sunlight har en meget velregissert struktur. Lysshow og effekter er bra, om ikke overdrevet, og clean-partiet rundt midtveis i låten er skikkelig digg.

Det effekt-pregede intermessoet «Influx» låter litt annerledes enn jeg kan huske, men fungerer likevel godt som en overgang til gromlåta «How They Envisioned Life». Igjen smeller det som juling, og det blytunge riffet og den heftige perkusjonen treffer publikum som et meteorittregn. Låtens hemmelige våpen er et stoner-riff i sterk Tony Iommi-ånd; første gang det spilles blir det dessverre litt forstyrret av lydtrøbbel, men i andre runde forplanter det seg virkelig i marg og bein. Utsøkt!

Konsertens lengdebegrensninger resulterer i at «Dissolve To Ashes» blir siste låt ut. Det viser seg at denne kommer virkelig til sin rett i et live-format. Rokseths såre clean-vokal er en velkommen variasjon, og kontrasten mellom denne og den apokalyptiske brølingen mot slutten av låten er slående. Det ender opp som et sterkt avslutningsnummer på en særdeles god konsert, og jeg vil bli meget overrasket om SÂVER ikke forlater Tøyenparken med mange nye fans.