SÂVER - They Came With Sunlight

Velregissert og massivt debutalbum fra norsk sludge-trio. «They Came With Sunlight» slippes i dag gjennom Pelagic Records.

På ettårsdagen til SÂVER i mai 2018 befant sludge-trioen seg på den svenske landsbygda. Anledningen var innspillingen av «They Came With Sunlight», som skjedde over en periode på fem dager i byen Norrköping. Året forble innholdsrikt, og bandet, som består av Ole Christian Helstad (bass/vokal), Ole Rokseth (gitar/vokal/synth), og Markus Støle (trommer), inntok mang en konsertscene gjennom fjorårets gang. Den 1. oktober kom nyheten om at de hadde signet med selveste Pelagic Records, og i dag er plata endelig ute.

Bemerkelsesverdig kløktighet

Dette er et band som tar seg god tid og som selvsikkert bruker både monotonitet og repetisjon som våpen.

Allerede ved første gjennomlytting oppleves det vanskelig å kjøpe at dette er debutalbumet til et band som ble formet for mindre enn to år siden. Både samspill og sound bærer preg av felles stridserfaring, og plata har en veldefinert retning som musikerne virker meget samstemt om. Her kan vi lære av historien; Støle og Rokseth utgjør duoen HYMN, og SÂVER i sin helhet har tidligere spilt sammen i Tombstones.

Fra det (begrensede) jeg har hørt av nevnte band virker lydbildet på «They Came With Sunlight» å ha et visst slektskap med disse. Både HYMN’s generelle lydbilde og Tombstones’ svanesang «Vargariis» har en sound som man kan gjenkjenne her. SÂVER virker dog mer som en videreutvikling enn en kopi av trioens tidligere prosjekter; plata har en bemerkelsesverdig kløktighet ved seg, og ingenting virker å være overlatt til tilfeldighetene. Dette er et band som tar seg god tid og som selvsikkert bruker både monotonitet og repetisjon som våpen.

Åpningssporet Distant Path er en god ambassadør for samtlige overnevnte punkter. Et langt, nedstrippet parti med fet bass og teasende effektbruk iverksetter hypnosen, og klargjør lytteren/pasienten for det som kommer. Overgangen til det knusende partiet som følger treffer ekstremt godt, og man blir slått av hvor bra de faktisk låter. Gitaren er både tjukk og crispy, trommearbeidet likeså, og vokalarbeidet er både kult og kledelig.

2019: En romdystopi

Tredjesporet er mer et lydbilde enn en låt, men det fungerer som bare juling.

Store deler av platen består av utstrakte passasjer med suggerende riff som er like deler enorme og simplistiske. Rett som det er avløses dog disse av mer melodiske akkordprogresjoner som gjerne tar andre veier enn det bandet vil du skal forvente. Midtveis i andrespor og førstesingel I, Vanish finner man et slikt, før låten muterer inn i et heftig bangerparti vel akkompagnert av stilige effekter.

Bruken av effekter når for øvrig sitt klare klimaks med Influx. Tredjesporet er mer et lydbilde enn en låt, men det fungerer som bare juling. Dette intermessoet virker å hovedsakelig ha en narrativ funksjon, og smaker av kosmos, dystopi og alskens tenkelige endetidscenario. Hvem nå enn disse morgenfuglene omtalt som «They» er vet jeg ærlig talt ikke, men gitt lydbildet her blir det naturlig for meg å tenke i ekstraterrestielle baner. Influx er et glimrende spor, og gir en særs galant overgang til How They Envisioned Life.

Sistnevnte sjarmør av en låt har mer å by på enn kun en fet tittel, og er min personlige favoritt på albumet. Den enstonige første delen sender tankene i retning Godflesh og Celtic Frost anno «Monotheist», mens andreaktens blytunge doom minner om Norska på sitt beste. Alt sammen er kløktig bygd rundt et klassisk stoner-riff som er så velplassert og grymt at selv levra di får gåsehud. Her vanker det maks kudos til både regissør og riffsmed – dette blir fort en av årets favorittlåter for min del.

Nye elementer

Man blir slått av hvor bra de faktisk låter.

Påfølgende Dissolved To Ashes og Altered Light røsker ikke tak i nøyaktig samme grad, men de klarer definitivt å vedlikeholde interessen og bringer begge nye elementer til bordet. Førstnevnte introduserer f.eks. bruk av clean vokal á la Amenra. Det er en gledelig overraskelse og bidrar til å gjøre helheten mer variert, men jeg er samtidig glad for at bandet har utvist moderasjon i bruken av dette. Det bør tilføyes at dette har utelukkende med personlige preferanser å gjøre, og at selve gjennomføringen er objektivt sett upåklagelig. Den sarte sangen står i enorm kontrast til de massive lydveggene som gjennomsyrer låtens siste del.

Kontraster preger for øvrig også den lumske sistelåten Altered Light. Den seiglivede finalen har et nedstrippet uttrykk, hvor (relativt) clean gitarer preger store deler av låten, og hvor de speisa og minimalistiske melodiene avløses av apokalyptiske crescendoer. Også her viser SÂVER sin kontrære side; her er det ingen storslått, grandios finale, men en brå og plutselig stopper for det hele.

Det er enkelte aspekter av platen som gjør at «They Came At Sunlight» havner litt på vippen for meg. Repetisjonselementet er som hovedregel alltid (på fiffig vis) innafor og dermed en styrke, men det finnes øyeblikk på platen hvor det faktisk føles litt for langdrygt. Altered Light kunne gjerne ha blitt kuttet litt uten at noen hadde blitt skadet av den grunn (formoder jeg). Men når jeg løfter blikket og ser på plata under ett, hvor velregissert det hele er og hvor fett det faktisk låter, har jeg vanskelig for å ikke runde oppover. Dersom du liker sludge/doom/post-metal á la Amenra, Cult Of Luna, LLNN og Pelagic-stallen for øvrig, er dette en skive du virkelig må få med deg.