Seig og hypnotisk King Hannah

En vibrerende varm og disig drømmerock spredte seg ut langs veggene i konsertlokalet Blå ved Akerselva i Oslo tirsdag når det talentfulle Merseyside-bandet, King Hannah, brøt gjennom svenskegrensen i tidlig førjulstid med fengslende låter, egenartet vokal, og et budskap om hvordan vi skal unngå å drukne når det er som mørkest.

På scenen får den britiske duoen Hannah Merrick og Craig Whittle, som utgjør King Hannah, hjelp fra bassisten Olly Gornan, som også spiller keyboard hvor det behøves, og trommisen Jake Lipiec. Særlig batteristen leverer storartet, men heller ikke Gorman gjør skam på seg eller sine bandkamerater med sitt stødige komp. Kvartetten har rukket å bli rimelig samkjørte og samspilte.

Lyrisk paradoksalt

Langsomt med suggererende kraft drar King Hannah, som første gang gjestet Oslo på Øyanatt 9. august 2022 på John Dee, oss inn i sin musikalske verden. Seigt, sakte og flammende, varmer de sjelen vår.

Whittle nøster og vever oss inn i sine smektende musikalske intriger med vegger av lyd som treffer oss langsomt og nøyaktig gjentakende. Han benytter seg av en haug pedaler uten å overdrive effektene. Med avtrykk av Jimmy Page og Led Zeppelin eller Kurt Vile, skaper han likevel noe eget. På besnærende vis endrer enkelte av låtene rytme eller karakter underveis. Lyrisk er det også paradoksalt; harskt, hverdagslig, men også elskverdig og innbydende. På tittel- og nøkkelsporet «Big Swimmer» fra i år heter det:

«When the River is floating and
And the mouth has come to its end
Do you carry on swimming or
Do you jump out and grab your towel?»

Skal man fortsette eller gi opp?
De velger den positive selvoppholdelsesdriften

«I’m a big swimner
I’ll swim at anything
‘Cause I’m a big swimmer
I’ll dive in my head first thing»

Skarpe observasjoner og stort glis

Hun grubler og drøfter med skarpe observasjoner og tanker fulle av vidd, men også tilsynelatende nesten stream of consciousnessaktig og lettsindig.

Utover i settet blir det mer og mer tydelig at de koser seg på scenen. Merrick er et eneste stort glis og flirer lunt. Tidlig oppfordrer hun oss til å rope «Hell No» etter å ha spilt glansnumneret «Go- Kart Kid ( Hell No)» og vinner godt gehør for det også senere utover kvelden til vår og bandets munterhet.

Et univers hvor det nikkes til Mazzy Star, Cowboy Junkies, PJ Harvey, Low, Slint, The Velvet Underground, Bill Callahan, John Prine og litt av hvert annet fra musikkparnassets aller øverste hylle.

Fint og sødmefult

I sin danderte røde kjole, kjent fra Big Swimmer videoen og grønne Adidassko, vekker kvinnen med walisiske aner assosiasjoner til » To Bring You My Love»- æraen til Polly Jean Harvey. Noen av de mininalistiske bluesdrevne gitarriffene hennes understreker koblingen til 55-åringen fra Bridport, Dorset vokalt. Hun er likevel betydelig nærere Cat Power og aller mest Hope Sandoval.

Så er vi brått over i sprechgesang der tankene går til Dry Cleaning og Florence Shaw. Personligheten og stemmen hennes står aller tydeligst igjen, men det karaktersterke gitarspillet til Whittle avgjør den fine sødmefulle konsertopplevelsen vår .

Heftige gitarsoloer og dans

Vi får dessuten to coverlåter i løpet av de fem kvarterene i Liverpoolgruppens selskap. Først en mektig gjennomborrende versjon av Bruce Springsteens «State Trooper» med Whittles heftige gitarsoloer som får noen til å danse så intenst av glede at en henrykt og oppmuntret artist også kommenterer dette fra scenen.

Aller sist leverte de deres rykende ferske «Blue Christmas»-variant. Låten ble opprinnelig gjort og skrevet av Doye O’Dell, som kveldens siste ekstranummer.

Merrick kommeterer at de ble stoppet på grensen og at det ble en kostbar affære, men vel verdt turen. Musikken deres resonnerte godt med publikum og var definitivt verdt vår korte lokale reise til og fra.

Alle foto: Kate Helen Gustavsen