Seigmen @ Rockefeller

Seigmen har vært ute på en liten førjulsturné. Den startet i Drammen, og 19. desember var det hovedstaden og Rockefeller sin tur.

Seigmen var et fenomen i norsk musikk på andre halvdel av nittitallet. Bandet gjorde stor suksess i 1995 med sitt tredje album «Metropolis», som sklei rett inn på VG-listas førsteplass. De ble også tildelt Årets Spellemann for den. Selv om bandet hadde sin avskjedsturné i 1999, har de spilt sporadisk her og der i etterkant. I 2014 gjorde Seigmen et etterlengtet comeback, og våren 2015 slapp de «Enola», sitt første album siden 1997.  Utrolig nok gjentok de bragden, og plata gikk rett inn på førsteplass i sin første uke.

En historisk kveld

Det er stinn brakke på Rockefeller i kveld. Konserten har vært utsolgt i flere uker og forhåpningene er høye. Kvelden starter med den blytunge, instrumentale Monument fra bandets andre album «Total», før Alex Møklebust gyver inn på scenen i sin vante positur, og drar i gang den kjente Ohm. Kun deler av publikum henger seg med på refrenget. «Dere er så stille i kveld, Oslo», kommenterer Alex før de fortsetter med Hva vi elsker fra «Enola». De følger opp med den hiten Metropolis. Her får virkelig Rockefeller motbevist Alex’ påstand med rungende allsang fra første sekund.

Man vet som regel alltid hva man har i vente når man drar på en Seigmen-konsert, selv om Tønsberg-gutta liker å overraske publikumet sitt til tider. I kveld gjør de akkurat dét. Det blir nærmest en historisk kveld, da de for første, og antageligvis siste gang, spiller EP’en «Pluto» fra 92 i sin helhet. En del av publikummet gjenkjenner Fra X til døden, men den rundt 30 minutter lange «Pluto»-seansen ble nok en tålmodighetsprøve for alle som ikke er hardcore-fans. Under Korstoget merker jeg for første gang på Rockefeller at jeg kan høre lyden av at «hele publikum» står og prater. Dette er nok en sinnsyk opplevelse for kjernefansen. Det ser ut som ombandet selv synes det er gøy å spille noe så gammelt igjen, men for en stor del av publikum faller stemningen en god del gjennom resten av «Pluto».

Gutta henter dog publikum tilbake med Tenn alle lys, hvor hele salen har sine mobiler eller lightere i været, vaier frem og tilbake og synger med, helt til siste tone.

Røk noen stemmebånd

Så er det endelig Döderlein sin tur. Denne ble utgitt igjen på livealbumet «Rockefeller» i 2006, og det føles som at denne sangen er laget for lokalet og hører hjemme her. Taket løftes nesten av i allsang. Alex forlater scenen, og den fylles med røyk og lune farger. Marius Roth trer frem og får vist sin fantastisk flotte operastemme med Angus Dei. Gåsehudfaktoren er høy på Rockefeller nå, også hos undertegnede.

De avslutter kvelden med Mesusah og Delillos-coveren Hjernen er alene. Her røk det nok noen stemmebånd i kveld, for publikum gir alt.

Konserten når ikke helt til topps for meg. Seigmen er og forblir et av Norges beste liveband som sjeldent skuffer, og selv om lyden er helt suveren og konserten i sin helhet er knakende god, er det noe som mangler. Setlisten sklir ikke like godt med «Pluto» i midten, og den blir dessverre en anelse langtekkelig.

Seigmen @ Rockefeller 19.12.2018: 7/10