Shamblemaths: – Aldri spilt helt likt to ganger på rad

– Det har alltid vært litt ubegripelig for meg at noen vil skrive musikk som følger reglene i en sjanger, som ikke en gang prøver å låte særegent. Jeg hadde kjedet meg grønn og skakk om jeg skulle spille blues eller country. På Shamblemaths-skivene opplever du aldri at samme ting spilles helt likt to ganger på rad, slik de fleste andre gjør. Det føles helt bortkasta! Hvert sekund er jo en mulighet til å gi lytterne en ny opplevelse, og vil de høre nøyaktig det samme igjen, får de spole tilbake. Lager du rock på den måten, så blir det prog, mener Simen Ådnøy Ellingsen som  på mange måter utgjør prosjektet Shamblemaths som han har med Ingvald André Vassbø og ulike gjestemusikere som Eskild Myrvoll så vi har to-tredjedeler av Spellemannsvinnerne i rock Kanaan på albumet II som kom på Apollon Records:prog helt på tampen av fjoråret.

Shamblemaths er aktuelle med sitt andrealbum på Apollon Records: Prog; enkelt nok titulert II. II er en rastløs musikalsk reise; kompleks og særdeles variert, bombastisk, operatisk, atmosfærisk, eterisk, kaotisk, vakker og utfordrende.  Det vi får er en slags progrock  fundert på jazz, hard rock og klassisk musikk. Disharmoni slo av en prat med bandets sjefsoverhode for å få litt flere åpninger til den eterisk og eventyrlystne musikken.

For de som ikke kjenner dere og den flotte musikk allerede; hvem er Shamblemaths?

– Vel, det er vel ikke feil å si at det er minst 70% meg per i dag, med trommis extraordinaire Ingvald Vassbø (Kanaan, Juno, Sex Magick Wizards) som fast følgesvenn. Altså ikke et fullt band foreløpig, men det er ikke ment å være et enkeltmannsforetak. Det er tanken å få med flere musikere framover, men alle ting skjer sakte i Shamblemaths. Med oss har vi en lang rekke gjester. Særlig har Eskild Myrvoll på bass (Kanaan, Daufødt) og Paolo Botta på keyboards (Ske, Yugen, Not a Good Sign) satt stort preg på Shamblemaths II.

Simen, når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

– Den virkelige oppvåkningen har jeg vel to personer å takke for. Scream Magazine-journalist Leif Kringen; han var storebroren til en kompis og lånte meg skiver fra sin store CD-samling. For det meste metal, men så en dag sa han jeg burde sjekke Marillions Brave, og verden ble aldri den samme. Like etter ga han meg Thick as a Brick, og derfra var det ingen vei tilbake. Den andre er sax-læreren min Colin som insisterte på at jeg måtte begynne med jazz-improvisasjon, en stil jeg overhodet ikke var interessert i som 15-åring. For en verden det åpnet! Første Shamblemaths-skive er dedikert til de to.

Hvilken musikk var du omgitt av under oppveksten?

– Musikken jeg var omgitt av interesserte meg aldri. Kompisene digga Guns’n’Roses, Metallica og Nirvana og sånt. Det var viktig for meg å like noe de andre ikke hadde hørt om! Jeg er den fødte nerd, så jeg ble fort et vandrende oppslagsverk i metal (sist oppdatert 1997). Leste Frode Øiens «metal-leksikon» (utgitt i 1994 eller der omkring i et lite opplag, og raskt ganske irrelevant siden folk begynte å ha internett hjemme) fra perm til perm! Det store for meg på slutten av barneskolen var Running Wild, så ble det mørkere på ungdomsskolen: Edge of Sanity, Dark Tranquillity, My Dying Bride og Paradise Lost. Og så, som en åpenbaring: «Brave».

Når begynte du selv å synge og spille og hva fascinerte med den måten å uttrykke seg på?

– Jeg spilte altsax i skolekorpset, og fra jeg var 11 til 14 hadde vi i et band på sida, Happy Bullet, som covra 80-tallsrock med sax, keyboard og trommer. Eirik Ø Dischler som er med på begge Shamblemaths-skivene, gjorde det meste av arrangeringa; litt kult, egentlig. Hjemme klimpra jeg på gitaren uten noen lærer. Det første jeg stotra meg gjennom var «Sossity, you’re a woman». Plukka etter øret og det ble ikke rett i det hele tatt, men likevel litt imponert over mitt 14-årige jeg. Å synge har jeg aldri lært meg. Det har alltid bare vært sånn at jeg måtte gjøre det fordi alle andre var for feige. Jeg er en elendig vokalist, men berger så vidt om jeg får skrive mine egne linjer.

Hvorfor ble det akkurat disse instrumentene på dere og denne besetningen i Shamblemaths?

– En blanding av latskap, opportunisme og inspirasjon. Det var aldri noen plan, og Shamblemaths følger ingen regler. Jeg skriver den musikken jeg vil der og da, med de virkemidlene jeg har til rådighet. Kanskje blir det noe helt annet neste gang. I senere år har det vært inspirerende å bruke klangspekteret til saxer, fra sopran til baryton.

– På Shamblemaths II bestemte jeg meg for at jeg ville ha et mer helhetlig og koherent klangbilde. Som lytter synes jeg I spenner i overkant bredt, og ville lage ei skive som var litt strammere i uttrykket fra start til slutt denne gangen. Det endte på en ganske retro instrumentering, lyd og arrangement.

Hvilken betydning har besetningsskiftet hatt på lydbildet i dagens Shamblemaths kontra den første utgaven?

– Det hadde mye å si at Ingvald og Eskild kom inn på trommer og bass. Eskild har en helt annerledes basslyd og spillemåte enn Eirik Husum. Eirik hadde en rund tone og spilte gjerne fretless, mens den som har hørt på Kanaan vet at Eskild gjerne drar til med plekter så veggene rister. Det gjorde det naturlig å flytte gitarstemmene til det høyere registeret og legge fuzzen i bass-stemmen. Dermed forsvant elementene av metal, men det ble desto tyngre. Ingvald på trommer fikk meg også til å tenke litt annerledes i arrangementene. Jon Even Schärer (nå Gåte) gjorde en knalljobb på Shamblemaths 1, men var en ren session-trommis og fulgte trommestemmene jeg hadde skrevet nokså nært. Jeg er jo ikke trommis, så at jeg skal diktere trommespillinga i detalj er tullete og begrensende. Denne gangen ville jeg at Ingvald skulle få plass til sin helt egne trommestil, med mulighet til å sette sitt preg på låtene. Ingvald og Eskild spilte inn bass og trommer sammen, live i studio, og det låter steinbarskt. Det passer låtene veldig godt å få en «live» rytmeseksjon. Målet er at det skal låte ektefølt og menneskelig, så det er ikke bare latskap at produksjonen litt rufsete i kantene, det er litt med vilje også. Felles for de to skivene er at jeg selv er den desidert dårligste instrumentalisten.

Har dere hatt noen musikalske forbilder eller mentorer? I så fall hvem og hva lærte dere av dem?

– Jeg får snakke for meg sjøl her. Nei, har egentlig ikke hatt noen mentorer siste 20 år. Musikalske forbilder som har inspirert meg kan jeg lett nevne hundre av, som sikkert er noe av grunnen til at Shamblemaths er nokså eklektisk. Lærte litt jazz på sax som ung, men på prog er jeg sjøllært. Det har alltid vært mer spennende å lage mine egne greier enn å lære meg andre sine låter – var alltid en skikkelig skuffende nachspiel-gitarist siden jeg aldri gadd å lære meg «Tears in Heaven» og «Wonderwall»…

– Men jeg lærte mye av å jobbe med Paolo Botta (Ske, Yugen, Not a Good Sign) på denne skiva – han har en sylskarp forståelse av lydbilde og klanger, og da jeg hørte greiene han kom opp med på den improviserte del 5a av låta «Lat Kvar Jordisk Skapning Teia» fikk jeg hakeslipp.

– Ingvald sine forbilder må han vel snakke for sjøl. Han er jo proff; hver gang jeg nevner en av mine helter i norsk musikkliv viser det seg at Ingvald har spilt med dem. Nå har han jaggu Spellemannspris også. Og Eskild bassist har to!

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/album/0WVUIlflAWKwa3XHlsWMKc?utm_source=generator» width=»100%» height=»380″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture»></iframe]

Hva er de viktigste kildene til inspirasjon i skapelsesprosessene dine?

– Jeg får ny inspirasjon hele tida fra veldig forskjellig musikk. Det er den lille gnisten som setter det hele i gang, men når jeg setter meg ned i hjemmestudioet og begynner å lage noe, er det som om musikken selv tar styringa og går sin egen vei. Jeg må bare følge på. Det kan være tøft da å legge bånd på seg og temme mylderet så det ikke tar helt av. Der har jeg lykkes bedre på «2», synes jeg, som er mye strammere i regien. Unntaksvis starter jeg en låt med en klar idé om helheten. Eksempelet er This River, der jeg hadde teksten først. Men også der oppsto midtpartiet spontant: Jeg lagde en liten melodi til bassen, og så bare ropte den melodilinja etter å bli spilt en gang til, så jeg tok den fram igjen i andre instrumenter, og vips så var det et svært midtparti.

Hvorfor progrock?

– Det må bare bli sånn. Sekken merket «progrock» er så svær og rommer så utrolig mye forskjellig at jeg havner oppi der uansett, siden jeg er ute av stand til å lage musikk etter standardmål. Ta en hvilken som helst sjanger som bruker bandinstrumenter; krydre med litt spennende klanger og rytmer så det ikke blir så gjespende kjedelig, og vips så er det blitt progrock. Det har alltid vært litt ubegripelig for meg at noen vil skrive musikk som følger reglene i en sjanger, som ikke en gang prøver å låte særegent. Jeg hadde kjedet meg grønn og skakk om jeg skulle spille blues eller country. På Shamblemaths-skivene opplever du aldri at samme ting spilles helt likt to ganger på rad, slik de fleste andre gjør. Det føles helt bortkasta! Hvert sekund er jo en mulighet til å gi lytterne en ny opplevelse, og vil de høre nøyaktig det samme igjen, får de spole tilbake. Lager du rock på den måten, så blir det prog.

Dere har også med en rekke dyktige gjestemusikere.  Fortell litt om hvem de er, hvorfor dere har valgt å bringe dem inn og hva de har bragt til II.

Eskild Myrvoll, bass:
– En helt vilt rå bassist. Når du hører hans andre band (Kanaan, Daufødt), innser du kanskje ikke hvor teknisk god han er, men Eskild har kallenavnet «lynet» med god grunn.  Hvem som helst kan prøve å spille bass-stemmen på D.S.C.H… Eskild spilte inn hele greia på to takes.

Anna Gaustad Nistad, vokal:
– Anna er den jeg er mest stolt av å ha fått med på plata. Hun var 14 da hun sang «Lat Kvar Jordisk Skapning Teia». Jeg hørte henne synge en julesang et drøyt år før, og tenkte at den stemmen bare må jeg prøve å få spilt inn før den blir for «trent» og polert. Hennes klare barnestemme (den gangen i hvert fall) er på samme tid både sart og nær, men også trygg og uredd. Den danner kontrasten til den voldsomt pompøse salmeteksten om hærer av engler og dunder og brak. På tredje vers står hennes vevre vokal fjellstøtt midt i en voldsom malstrøm av musikk som et stearinlys i en storm.

Marianne Lønstad, vokal:
– Marianne har en helt fantastisk stemme. Stort register (andre vers på Knucklecog synger hun f.ex i tre oktaver) og dynamisk spenn fra det sarte til skikkelig trøkk – bare hør på This River. Hun er en barndomsvenninne, og synger til vanlig jazz i storband. Nå blir hun nok en ettertrakta stemme i progrock.

Pia Samset, vokal:
– Pia har en vidunderlig sopran som er perfekt til stemmene som var klassiske i stilen. Vanligvis å finne i Nidarosdomens domkor.

Eivor Å. Ellingsen, vokal:
– Min datter. Hun var 6 år da hun sang siste vers av «Lat Kvar Jordisk Skapning Teia». Det er jo umulig for meg å være objektiv, men jeg synes hun gjør en strålende jobb. Etter en lang reise gjennom en tidvis ganske voldsom salmetolkning, ender det hele med et lite barn med en utrent stemme, i største alvor. Det minste og tilsynelatende svakeste er det som står igjen til slutt, og hele låta ender på noe så sjelden som en dur-akkord! Ikke til å legge skjul på at her ligger det en hel del symbolikk og teologi på lur.

Michael Francis Duch, bass:
– Michael er det en ære å ha med, en av våre aller beste kontrabassister. Jeg kjenner ham gjennom Akademiet for yngre forskere, fra mitt andre liv som professor. Uvanlig bred sjangermessig – jeg kjenner ham mest fra samtidsmusikk, han har holdt mye på med fri jazzimprovisasjon med grupper som Lemur (som kan bli for drøy kost selv for meg!) og rock som Dog and Sky.

Eirik Ø. Dischler, keyboard:
– Eirik og jeg har spilt i band sammen siden vi var 11, og han har vært med på alt Fallen Fowl/Shamblemaths har gjort. Det ville føles rart å lage ei skive uten at han er med. Utrolig talent, som han ikke får brukt så mye siden han har tre unger og siv.ing.-jobb i Equinor.

Leon Li, fagott:
– Finnes ikke kulere instrument enn fagott. Min glede var stor da det viste seg at min kollega Leon fra Canada var en habil fagottist.

Paolo Botta, keyboard:
– For en ære og inspirasjon å jobbe med Paolo! Han har lenge vært en av mine store prog-helter, og den første Ske-skiva (1000 Autunni) er en av 2010-tallets aller beste! Vi kom i prat tilfeldig på nett, han inviterte meg til å spille litt på den siste Ske-skiva (Insolubilia – vilt bra skive!), og jeg hørte om han ville legge på litt keys på «Lat kvar…». Så ballet det på seg, han var full av ideer og forslag, og endte som medprodusent på hele den delen av skiva. Nå vil jeg si Paolo er den beste kompisen jeg aldri har møtt.

– Paolos magi hører du særlig i første halvdel av «Lat kvar..» del 5, som er en slags improvisasjon: Ingvald og Eskild improviserte først bass/trommer, så fikk Paolo fritt spillerom til å lage noe oppå, med eneste føring at «Sanctus»-motivet (C-G-Gb-Eb) skulle dukke opp. Da jeg fikk det han hadde laget ble jeg blåst av banen – det var noe helt annet enn jeg hadde tenkt meg, og jeg digga det! Vi har noen planer til prosjekter, så forhåpentligvis får verden oppleve noe mer Ellingsen/Botta-samarbeid etter hvert. Under hvilket navn eller konsept får vi se på.

Kan dere si litt om din musikalske utvikling fra debuten til Shamblemaths II?

– Musikken på I var jo skrevet over veldig lang tid, mer enn 10 år, og var mye mer «all over the place». Førstelåta der, «Conglomeration», fikk navnet sitt ganske selvironisk fordi det er akkurat det den er, et konglomerat av veldig mange forskjellige låtidéer som ble vevd sammen til et meget fargerikt lappeteppe. Utgangspunktet for at I i det hele tatt ble laget var at jeg ønsket å få spilt inn noen eldgamle låter fra et band vi hadde i studietida før de gikk helt i glemmeboka.

– Shamblemaths II er mer enhetlig i uttrykket og henger sammen som en helhet. Mye av musikken ble skrevet i 2017-2018 da Shamblemaths var bare meg, så det ble mer personlig. Den er også mye mer koherent i sinnsstemning, jevnt over ganske mye mørkere, noe fordi at verden føltes som et mørkere sted.

– En viktig beslutning jeg tok før II var at jeg ikke skulle kompromisse på noe. Jeg irriterte meg over noen steder på I der jeg valgte en kjapp «strikk-og-binders»- løsning heller enn å gidde å slette og gjøre det på nytt. Denne gangen ville jeg ikke angre på noe. Likeledes var det en beslutning fra starten av å prøve å gi enda mer blaffen i hva publikum kanskje ville komme til å like, og bruke egen smak og magefølelse som eneste gyldige mål.

Fortell litt om albumtittelen II, forholdet til numeriske platetitler og hva dere ville uttrykke med det.

– Haha, ja, mange lurer på om vi ikke kunne funnet på noe mer kreativt. Det var viktig for konseptet at tittelen på plata ikke skulle legge for mange føringer for lytterens fortolkning. Visjonen for skiva som helhet er å være som en egen liten verden der alt – låtene, tekstene, coveret, musikalske motiver, språklig og billedlig symbolikk, stemninger og sinnbilder – har sin gjennomtenkte plass i forhold til alt annet. Man skal kunne dykke ned i denne verdenen, utforske så lenge man vil, og finne noe meningsfylt for seg og sitt liv. Jeg har min måte å tenke om hvordan det hele kan forstås i lys av hverandre, men andre må se etter noe som resonerer for dem. Alle forsøkene mine på tittel virka begrensende og styrte tankene, og jeg ble ikke fornøyd med noen av dem. Tittelen «Shamblemaths 2» er helt åpen, mens den egentlige «tittelen» kanskje er designet på coveret. I stedet for et navn, er folks assosiasjon et visuelt bilde. Med tiden blir den kanskje omtalt som «den skiva med det svære øyet», og er en tanke jeg liker.

Du har valgt å  produsere albumet selv (med en låt lat Kvar Jordisk Skapning Teia i samarbeid med Paolo Botto og med Kenneth Ishak som tekniker. Fortell litt om det valget og om samarbeidet dere i mellom.

– Hyggelig at du sier jeg har «valgt» å produsere selv. Det handler mest om at det er null budsjett til å betale en ekstern produsent. Å gi ut progrock-skive i 2022 er mest sannsynlig et underskuddsprosjekt selv om jeg har gjort omtrent alt sjøl. Samarbeidet med Paolo var ikke ment å bli omfattende, men det vokste fram av seg selv, drevet av iver og inspirasjon. Det var et givende samarbeid som ga mersmak for begge to. Kenneth Ishak er en flink og trivelig fyr. Eskild og Ingvald hadde jobba med ham før, og siden han også hadde meget hyggelige priser i studioet sitt, ble det der. Han var flink til å skjønne hva vi ville og hva musikken krevde.

Albumomslaget er en av Simens egne illustrasjoner og fotografier og bandbilde av Janet Cloete. Fortell litt om disse og  om forholdet mellom kunst og musikk.

– Musikk, illustrasjon og grafisk design på fysiske format går hånd i hånd som en felles pakke. Grafisk design er enda et fag jeg fusker i. Jeg hadde designet temmelig klart, og heldigvis var Apollon greie og gikk med på nesten alt. Fotograf Janet tok geniale bandbilder, og jeg redigerte dem til å matche designet som helhet. Motivene i hvitt på sort («engelen» og «øyet») er malt på veggen i kjelleren min. Regner med de vil øke verdien på boligen med mange millioner.

– Omslaget er smekkfullt av symbolikk. På fem år rekker man å tenke en del, og her er det lag på lag. Skrev først flere avsnitt med forklaringer her, men det blir feil å servere en for omfattende fortolkning. Men la meg si at Ukraina-krigen har gjort det mer aktuelt enn noen gang. Noen hint til den som vil nøste litt: fjellet som øyet står på er Monteagudo i Spania. Tårnet er fra Ventspils-laboratoriet i Latvia – bygget av Sovjetunionen for spionasje, i dag brukt til vitenskapelig forskning, men på omslaget er selve antenna fjernet, og tårnet har kun én funksjon: å støtte opp det store øyet. Hva har skjedd? Med statuen som egentlig står på fjellet? Med naturen omkring? Hva kan det symbolisere at man har valgt å rive ned masse og bygge et svært tårn med ett enkelt øye på? Hvorfor bare ett? Hva kan det representere? En politisk leder? De få superrike? Eller er det hele et bilde på en kamp inne i hver enkelt? Hva gjør vi med det vakreste og beste i oss? Hva lar vi få styre livet og valgene vi tar? Og hva med lyset som stråler, ikke fra selve øyet, men noe bak det? Øyet ser bort fra det lyset, mot mørket. Er det et håp av noe slag? Én av låtene slutter etter mye om og men på en håpefull durakkord. Det er ikke tilfeldig. Eeeeeller man kan bare synes musikken er kul og ferdig med det. Greit det også.

Hvordan har albumet blitt preget av pandemien?

– Veldig lite, siden 90% av musikken var ferdigskrevet før den begynte. Ting går ikke fort med Shamblemaths!

Kan du til slutt velge fem låter som har påvirket deg som musiker og fem som komponist og si litt om hva du har likt eller fått ut av disse låtene?

– Ingvald er på turne i Tyskland med Sex Magick Wizards, så han er ikke å få tak i akkurat nå. Har unngått de aller mest åpenbare, som «Firth of Fifth», «Starless» og «Close to the Edge», som er av typen «goes without saying». Som musiker er det ikke så mange låter å peke på, for jeg har aldri giddet å lære meg å spille andres musikk eller etterligne noen. Mest fordi jeg var for lat til å øve, antagelig. Men disse låtene var :

Jethro Tull «Sossity: you’re a woman». – Første låt jeg prøvde å lære meg på gitar!

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/2h6k5zU50uR1LFvMPMQkJN?utm_source=generator» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture»></iframe]

Miles Davis: «So what». – Spilte den i jazzkvartett da jeg var 19. Det var min introduksjon til modal jazzimprovisasjon.

Yes: «Mood for a day». – En av de få gitarlåtene jeg noengang satte meg ned og lærte meg skikkelig.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/7nxmJPzgJZIG2dGBEV0U0G?utm_source=generator» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture»></iframe]

Edge of Sanity: «Crimson». – Å oppdage denne som tenåring avgjorde hvor jeg gikk musikalsk. Jeg hadde aldri hørt noe så fett: én 40 minutter lang låt med musikk som var både vakker og samtidig mer brutal enn noe jeg hadde hørt på før.

Som komponist:

Shostakovichs 8. strykekvartett.
– Ett av de beste musikkstykkene skrevet noen sinne. At jeg endte opp med å covre de to første satsene begynte med at jeg ville studere hvordan de var satt sammen.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/3DL7joEwJDh9Enw9IBSnjp?utm_source=generator» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture»></iframe]

Bartoks strykekvartetter.
– De er magi for meg. I årevis har jeg prøvd å forstå hvordan de kan berøre meg så dypt, prøvd å plukke dem fra hverandre, se hvordan de er konstruert, finne hemmeligheten. Men de har en genialitet, en sjel som jeg ikke klarer å få fatt i, og ingenting fascinerer meg mer. Alle 6 er mesterverk, men favoritten min er nr. 2.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/15Ui0xJlV4OQJTTnj0f7eX?utm_source=generator» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture»></iframe]

Yngve Slettholm: «Blå skygge».
– Komponisten Yngve Slettholm er en relativt ny oppdagelse for meg, etter at jeg traff ham i et selskap. Hans kammerverker for sax og perkusjon åpnet øynene mine for helt andre måter å bruke sax. For tiden prøver jeg å komme inn hans stykker for orkester; jeg begriper dem ikke i det hele tatt, og det fascinerer meg!
[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/2EpJuVJ9o4WQP1SN1E9CuX?utm_source=generator» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture»></iframe]

Tori Amos: «Winter».
– Siden jeg hørte den som 14-åring har denne vært et slags mål på den ultimate låten. Mulig det hadde med å gjøre en ulykkelig forelskelse, men jeg elsker fortsatt låta. Komposisjonsmessig minner den meg på at det aller mest kraftfulle er når en lykkes med å gjøre det enkelt. Men det er utrolig vanskelig! Stort sett blir det banalt og platt. Men på «This River» synes jeg at jeg fikk det til.

Gong: «Master Builder.»
– Ved siden av å ha historiens feteste riff, er den et prima eksempel både på modal jazz-impro i rock (saxsoloen til Didier Malherbe), og utrolig lekre og naturlige taktartskifter. Det er ting jeg har tatt inn i egen låtskriving. Ingen kan gjøre det like bra som Hillage, Malherbe og Moerlen, så klart.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/2EkcPq9mOsnx4oJDIkhCp9?utm_source=generator» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture»></iframe]