Sharon Van Etten & The Attachment Theory med patos om tilknyttingsforstyrrelser

Med kontra-alt vokal, intim narrativ tilnærming og uendelig mye patos startet Sharon Van Etten & The Attachment Theory sin Europaturné til gehør fra et utsolgt Rockefeller på fredag. Kvintetten setter oratorisk kommanderende både ord og melodi på sårbarheten og frustrasjonene i vanskelige forhold, og skaper følelsen av styrke i felleskapet over store refreng og fine melodilinjer. Konserten er ujevn, men overveiende god. Oppvarmer Nabihah Iqbal gir også varige spor med sin snakkevokal og lekne blanding av drømmende indie, leftfield house med samplede elektroniske rytmer. Festen fortsatte på Blå hvor Iqbal DJ-et på Himmel Blå og Laurent Garnier herjet nede i hovedsalen på klubbens 27-årsjubileum.

Tilknytningsteori vektlegger viktigheten av sosio-emosjonelle bånd med tilgjengelige, følsomme og støttende personer, for å få til god følelsesmessig regulering, psykososial fungering i samfunnet og en god mental helse. Sharon Van Etten har studert psykologi, er utdannet rådgiver og har ambisjoner om å bli psykoterapeut. Gjennom karrieren har hun tekstmessig utforsket problematiske forhold. Nå har hun dannet bandet Sharon Van Etten & The Attachment Theory som besøkte Oslo og Rockefeller denne helgen.

Gotisk stemning og kinetisk energi

Med tunge, mørke synther og nærnest gotisk atmosfære sparker «Live Forever» i gang det hele på vitalt bølgende vis. Det vil si de spankuerer inn på scenen til tonene av Massive Attacks «Teardrop», men den fades fort ned. Hovedpersonen Sharon Van Etten er styrende, toneangivende og nesten kontrollerende tilstede. Live låter det tyngre og ennå mer massivt enn på skive.

Lyduttrykket er jevnt over forholdsvis enkelt, men gir likevel plass så de andre bandmedlemmene også kan få skinne i sine partier. Enkeltdelene går inn og forsterker helheten og gir kinetisk energi. Melodiene gjennomsyres av en påtagelig umiddelbarhet.

Dansbar kunstpop med dybde

De har alle hver sine distinkte karakterer både musikalsk og hva angår sceneantrekk og utstråling, men oppleves som et tydelig band med en felles agenda. Det er rått og fylt av patos. Åpningslåten er preget av arpeggio (brutte akkordrekker).

Tett fulgt av eterisk kunstpop i form av «Afterlife» med lys englevokal og ønske om at kjærligheten skal vare evig. Så får vi en musikalsk homage til en Manchestergruppe, som var tidlig ute med å blande indie og dansemusikk, med «Idiot Box» hvor anslaget har mektig Peter Hook-bass, utført av Devra Hoff, og New Ordersk synth-anslag. Dette bidrar også til den ruvende stemningen og kilingen nedover ryggen innledningsvis. Det er luftig, bortimot vektløst, men har også med en tydelig dansbar rot.

Etter denne sterke troikaen som virkelig griper tak i anmelder, blir det noe vekslende. Vi drar imidlertid stadig tilbake inn i musikken med overbevisende kraft, skjønt vi kanskje likte den mer uferdige oppvarmeren Nabihah Iqbal i like stor grad.

Sistnevntes søkende musikalske uttrykk og skarpe refleksjoner besnæret. En supportartist av ypperste kvalitet som også virkelig lyktes med å engasjere tidlig ankomne publikummere.

«In every slap, and every kiss
And every push that turns to shove
And eveey hit and every miss
It’s always wirk and never love
It’s always work and never love»

Mellom det pompøse og det enkle

Vi retter fokuset tilbake til kveldens trekkplaster. En dame som i stedet for å gro fast i sin musikalske fasade, utfordrer og søker nye landskap ved å bringe inn elementer fra postpunk og goth til sin indiefolk. Hun har også innkapslet de blomstrende, svulstige lyduttrykkene fra 1980-tallets pop.

Bassen er melodiøs og lyduttrykket både enkelt og pompøst. Refrengene og altstemmen trenger igjennom med voldsom drivende kraft. Tilhørerne utagerer tekstene melodramatisk og med stor innlevelse, som om de var statister i en Kate Bush-video. Noen mer ektefølt og lidenskapelig, andre nesten karikert.

Stramt og sømløst fra et samspilt band

Det er storslått og dramatisk. De kjølige synthlydene balanseres mot varmblodig indierock. Iblant låter det surere enn på skive, men Van Etten imponerer med stor spennvidde i vokaluttrykket. På de lyseste tonene får hun hjelp av keyboardist Teeny Lieberson (fra TEEN). Batterist Jorge Balbi holder takten. Det låter stramt og sømløst.

Tidligere har norske publikummere fått oppleve Sharon Van Etten på Loaded festivalen i 2022, Parkteatret i 2019 og Øyafestivalen i 2014. Når hun nå er tilbake er det som del og fokuspunkt i kvintetten Sharon Van Etten & The Attachment Theory. Repertoaret består i hovedtrekk av sanger fra det selvtitulerte albumet til kvintetten fra i år, aom innholder åtte stykk låter totalt. I tillegg inkluderer de melodier fra platene Remind Me Tommorow (2019) og Are We There (2014).

Når teksten treffer virkeligheten

Kvinnen, opprinnelig fra den amerikanske Midvesten og New Jersey, kommenterer at det har vært og er ville tilstander i hennes hjemland. Her i Europa føler hun seg trygg.

Enkelte tekstlinjer er skremnende aktuelle uten egentlig å være uttalt politiske.

«What You want for your friends
What you want for your family
What you want for your loved ones
To make the amends

Do you belive in compassion for enemies ?
Who is to Blame When it Falls to Decay», spør hun på «Something Ain’t Right».

«Trouble» hinter i retning av crooner- tradisjonen og gir den Los Angeles-baserte 44-årige Sharon Kathrine Van Etten spillerom for å vise frem sine vokale ferdigheter. Den får også identitet gjennom de bankende synthlydene til Lieberson og Hoffs muskuløse basstoner. Hjemsøkende og inntagende om utroskap eller relasjonsvansker. Om å ville det beste, men få virkeligheten smelt i ansiktet.

Et godt stykke ut i settet må Sharon Van Etten og medmusikerne i The Attachment Theory stoppe opp musikk å berge ei dame som sliter med varmen og trengselen. Etter det kommer air conditionanlegget på og det blir betydelig kjøligere i konsertsalen.

Postpunk med glimt av 80-tallets storhet

«Southern Life (What It Must Be Like)» river og sliter i oss som et mantra på PJ Harveysk vis, med heftige gitarriff og en besatt og insisterende vokal. Flammen fra Siouxsie and The Banshees kan også høres i det episke kuttet.

Påfølgende låt «Seventeen» fra 2019-albumet Remind Me Tommorow er et annet naturlig høydepunkt mot slutten. Låten om å finne og ta tilbake uskylden og uforsiktigheten, eller den uredde tilnærmingen til livet, har en munter allsangvennlighet og er et anthem verdig Fleetwood Mac eller Bruce Springsteen. Samtidig er det en slags hyllest til de som har falt fra og en redsel for å gjøre de samne feilene om igjen, eller se andre gjøre de. Melankoli kan være svært smittende.

Andre ganger er det The Cure eller Ian Curtis og Joy Division våre assosiasjoner går til. Men de blander dette med de nesten cheesy bombastiske 1980-talls filmlydsporene; Top Gun og Pat Benatar.

Madrigalen (en italiens vokalsjanger, ofte tostemmige og som regel syllabiske red.anm) «Fading Beauty» avslutter grunnsettet.

En kveld der musikken aldri stilnet

Ekstranummeret «I Want You Here» vinker til Joy Division’s «Atmosphere» og skiller seg sterkt ut med droning og bue på bassgitarstrengene. Tribale trommer pisker igang igjen låten midtveis. Et verdig punktum og en rørende finale med sitt uttrykk for lengsel og hengivelse. Joda, vi kommer nok også neste gang Sharon Van Etten & The Attachment Theory dukker opp. Og så må vi skaffe oss noen plater med Nabihah Iqbal.

I likhet med oppvarmerne Nabihah Iqbal – som stod for Djing på Himmel Blå etter Rockefeller-opptredenen – dro vi så videre for å feire 27 år med klubben Blå ved Akerselva. Det var imidlertid nede i storsalen hvor franskmannen Laurent Garnier holdt hoff at det virkelig kokte. Proppfull av energi hadde galleren stålkontroll på dansegulvet der han stod like foran baren foran ivrig dansende og trainspottende gjester.

Alle foto: Kate Helen Gustavsen