I 2023 kom Sigur Rós’ åttende album: Átta, og på torsdag i forrige uke svingte turneen innom Oslo Spektrum. Bandet tok med seg Oslo BG Orkester og leverte en drømmende forestilling full av følelser, to år etter deres forrige besøk.
Vurdering
Sigur Rós med Oslo BG Orkester i Oslo Spektrum 5 av 6
I hjertet av den islandske naturen, hvor fjorder møter fjell og natten lyses opp av en magisk aurora, finner vi Sigur Rós – et band som har klart å fange essensen av både det storslåtte og det sårbare. Med sine eteriske lydbilder og poetiske tekster (og våre egne tolkninger av de) har de skapt en unik musikalsk verden som berører sjelen. Siden debutalbumet Von i 1997 har Sigur Rós tatt lytterne med på en reise gjennom følelsenes landskap, der hver note og hvert ord er en invitasjon til å drømme.
Atmosfære og følelser
Deres evne til å kombinere den islandske kulturen med moderne uttrykk har gjort dem til en ufravikelig del av den internasjonale musikkscenen. Med en atmosfærisk lyd som kan få selv de mest hjerteknuste til å føle håp, er Sigur Rós ikke bare et band; de er en opplevelse som forblir i hjertet lenge etter at musikken stilner.
Átta
Bandets seneste album, Átta, bar preg av strykere og messinginstrumenter som løftet Jónsis’ allerede magiske stemme til et enda høyere nivå, og med seg på turneen i kjølvannet av ablumet tok bandet med seg et 41-manns orkester. Konserten var delt inn i to akter, og akt 1 åpnet med vakre «Blóðberg» og «Ekki múkk», men i akt 1 så var det «Starálfur» som skinte sterkest.
Mesterlig akt 2
Akt 2 (som for undertegnede var den mest engasjerende) inneholdt diamanter som «Untitled #1 – Vaka» og «Untitled #3 – Samskeyti», «Heysátan», «Hippípolla» og «Avalon». Kvelden ble en varm og emosjonell reise i Sigur Rós’ katalog av deep cuts og mer kjente og kjære låter.
Opplevd avstand
Med et band som Sigur Rós så forventer man seg nesten en 6’er-forestilling hver eneste gang. De er en såpass dyktig og rutinert gjeng som kan spille på alle de følelsesmessige strengene, men for meg var det en økt distanse mellom band og publikum. Tanken var nok å ha alt fokus på helhet og følelser, og jeg ser i kommentarene at det ikke var så mange som følte slik jeg gjorde, men jeg opplevde rett og slett at konserten ikke ble så nær og kjær som den kunne ha blitt. Vi som satt i mitt område så stort sett ikke Jónsi, men heller ryggen til kveldens dirigent.
Ser man bort ifra dette lille minuset for min egen del, så skapte bandet en magisk opplevelse som alltid. Harmonien mellom band og orkester virker veldig godt innarbeidet og kvelden ble en fantastisk opplevelse for alle de fremmøtte.
Fotogalleri: Sadan Ekdemir
Vær den første til å kommentere