En helaften og et minnerikt show med fantastiske lyseffekter av den islandske postrock trioen Sigur Rós, som gikk på Oslo Spektrums scene fredag.
Foto: Sadan Ekdemir
På forhånd ble vi lovet en ekstra lang konsert uten supportband og det fikk vi. En konsert fylt av mange elskverdige låter, samt bonus med det spektakulære konseptet for lys- og visuelt show på scenen. Det ble umulig å sovne til de svevende låtene, som gjerne drar lytteren langt av sted hvor det bare er fantasien som setter grenser.
Gode minner
Det islandske navnet Sigur Rós betyr seiersrose og er inspirert av vokalist Jón þór Birgissons lillesøster, Sigurrós som ble født samtidig som bandet begynte å spille i 1994. De har utgitt syv album og er på gang med det åttende Norðurogniður, fire år etter sist slipp.
Jeg har store forventninger til kveldens konsert som er min femte i rekken med Sigur Rós. Husker fortsatt hver eneste en, som om de nettopp hadde vært. Første konsertopplevelse med islendingene var på Roskilde i 2003, hvor de spilte til et rimelig utslitt samtidig fullstendig bergtatt publikum.
Husker også spesielt godt den på Konserthuset her i Oslo 2005, med sitt visuelt flotte liveshow til albumet Takk, som ble sluppet samme høst. Konserten satte så dype spor at jeg nesten ikke har turt å se bandet opptre i ettertid.
Nå er vi her igjen. Sittekonsert med Sigur Rós og et lokale full av spenning. Når bandet inntreffer den mørklagte scenen møtes en varm applaus fra publikum, som med det samme dras inn i stemning med sangen Á.
Etterfølgende Ekki Múkk fra albumet Valtari. Nedstrømmene fine lyskuler, gjør det visuelle helt magisk. Effekten gir følelsen av å se bandet sveve langt inn i verdensrommet. Jón þór Birgisson tar frem buen og vi er endelig forført inn i det velkjente Sigur Rós univers.
Lukkende nytende øyne som samtidig tvinges til å holde åpne på grunn av det visuelle, som forandres for hver eneste låt.
En godlåt etter en annen
Slik fortsetter de med en godlåt etter en annen plukket fra deres hav av gode låter
Med islandsk natur i bakgrunn bæres en av bandets mange sterke låter Glósóli fra deres fjerde studioalbum Takk ut. Den vanvittige vakre, lyse engleaktige vokalen gir gåsehud oppgjennom ryggen. Fra skjøre rolige og fine melodier, som langsomt bygger seg opp med vokal, til hardere støypartier som setter seg langt inn i magerota.
Slik fortsetter de med en godlåt etter en annen plukket fra deres hav av gode låter. E-Bow og Dauðalagið fra deres tredje fullengder ( ). Fljótavík fra deres femte Með suð í eyrum við spilum endalaust. Før pausen avsluttes konserten med sangene Niður og Varða.
Dessverre sitter jeg med en følelse av å ikke være helt fornøyd når pausen inntreffer. Ja det er et lass av gode låter, det er digg å få sitte til de lange dryge melodiene, men det ble i overkant litt monotont. Hadde ikke det visuelle vært like interessant ville jeg lett sovnet.
En grunnstein
Akkurat den følelsen man får av å lese en bok og skaper egne bilder til miljøet rundt.
Første gang jeg oppdaget Sigur Rós var rundt millenniumskiftet. Husker enda den gode følelsen av å finne denne særegne engleaktige og fascinerende kunstmusikken. Bandets lydbilde ble på mange måter grunnsteinen for hele min musikalske interesse. Åpnet porter til sjangere jeg aldri hadde hørt på, og bidro til min genuine interesse jeg fortsatt har for musikk som skiller seg ut.
At låtenes tekster var på islandsk gjorde ingenting for da kunne jeg bare fantasere rundt hva tekstene handlet om, akkurat den følelsen man får av å lese en bok og skaper egne bilder til miljøet rundt.
Heldigvis blir alt mye bedre etter pausen og det virker som bandet slapper mer av. De åpner med Óveður som ble sluppet med en meget spesiell musikkvideo i fjor sommer. Det visuelle fortsetter å imponere og jeg biter meg godt merke til lyseffektene, som skytes ut med de litt disharmoniske taktene til låta. Fantastisk virkning.
[iframe src=»https://www.youtube.com/embed/p4rf-C_smLs» frameborder=»0″ allowfullscreen></iframe><iframe width=»560″ height=»315″]
Neste låt Sæglópur, som er enda en fra albumet Takk, river publikum ut av drømmene sine, nesten som den kraftige lyden løfter oss fra setene. At Ný Batterí fra albumet Ágætis byrjun etterfølger gir en ubeskrivelig tilfredsstilling. Låta som var av mine aller første «favoritter» minner om tiden jeg oppdaget bandet og følelsen den oppdagelsen ga meg. Åpenbaringen, jeg var nesten forelsket.
De fortsetter med den drømmende og vakre låta Vaka fra ( ). Den over ni minutters lange Festival fra Með suð í eyrum við spilum endalaust, som rolig drar seg langsomt opp til harde partier i kjent Sigur Rós stil. Kveldens absolutte høydepunkt for min del likestilt med avslutningslåta. Jón þór Birgisson utfordrer vokalen og publikum jubler av glede.
Kveldens nest siste overgår alt både visuelt og lydmessig med flere gode støypartier. Låta Kveikur fra Kveikur som ble utgitt for fire år siden. En skive jeg må innrømme å ha hørt ganske lite på. Mens kveldens siste låt Popplagið fra ( ), har jeg derimot hørt veldig mye på, den lange låta er akkurat sånn jeg liker Sigur Rós best.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/6fVN8WtyvPxgGfTyveEcjR» width=»560″ height=»150″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true»></iframe]
En fantastisk reise tilbake i tid full av gode minner.
Sigur Rós – Oslo Spektrum – 8/10
Vær den første til å kommentere