Høylytt og tilstedeværende med entusiasme og glød var den svenske rapdronningen Silvana Imam på plass i Oslo og Rockefeller fredag 28. mars, men også tilslørt og bortgjemt i dunkelt lys og røyk.
Vi hadde gjerne sett den svensk-litauiske artisten med syriske røtter stige mer ut av tåkedisen og by på andre farger. Det gjelder også for det musikalske spekteret og låtenes musikalske arrangement som kan bli vel enkle iblant. Likevel er det nesten umulig å ikke omfavne henne, i hvert fall litt for det ufiltrerte samfunnskritiske budskapet og den menneskelige empatien hun også utstråler.
Oppsettet er enkelt og veldig grunnleggende med kun 38-åringen selv og en Dj som spiller av den musikalske grunnmuren i låtene.
Konserten og det nye albumet viser den svenske dama født i Klaipeda i Litauen fra nye sider, mer romantisk og lengselsfull. Samtidig har også mer smektende r ‘n’ b funnet inn i det musikalske lyduniverset som på konsertens andre låt i andre akt, «Coco’s Lovesong.»
Men musikken og tekstene griper kanskje ikke like mye som før? Det føles noen ganger anonymt. Likevel er hun kanskje inderligst og best sånn alene hva gjelder det nyeste materialet som like fullt kommer noe i skyggen av de gamle klassikerne som skaffet henne svensk Grammis og gjorde Imam blant Nordens mest markante rapnavn.
Men musikken og tekstene griper kanskje ikke like mye som før? Det føles noen ganger anonymt.
Bare en enkelt gjesterapper er det gitt plass til i form av norske Oscar Bleeson som kommer frem tidlig i settet for å gjøre deres «Dansar Med Demonar» fra hennes seneste album Tro. Med sine spansk-inspirerte toner er den blant høydepunktene selv om vi ikke er udelt begeistret for autotune-vokaleffekten.
Utover dette tilfellet som dras ut eller repeteres finnes de mange gjestene på bånd. Det blir aldri det helt samme.
Hadde det ikke vært fint om Unge Ferrari ble med på «Väck Mig När Ni Vacknat»?
Showet er delt inn i tre akter hvor det sterke ekte engasjementet og rapdronningens medmenneskelighet er den bærende kraften. Det er da litt synd at hun store deler av konserten velger å skjule seg bak røyk og dunkel lyssetting eller intense strobelys.
38-åringen er iført en slags rustning og etterhvert mot slutten en polstret rugbydrakt. Flere kostymeskift gjennomføres underveis. Vi får også se henne i treningsklær og dress. Sånn fremstår hun sterk, nærmest uangripelig med sine tekster om følelsesmessig kaos, lesbiske proklamering og kritiske innstikk i samfunnsdebatten. Attityd er det nemlig aldri manko på om andre sider kan anses flate. Den Stockholm-baserte hiphopdamens seksuelle orientering, feminisme og kulturelle bakgrunner er definerende. Nå har hun altså også vist at det finnes en mer sårbar, mykere side. Før har den vært mer i bakgrunnen.
Den Stockholm-baserte hiphopdamens seksuelle orientering, feminisme og kulturelle bakgrunner er definerende.
Tekstlig er kvinnen som har blitt utnevnt til både årets homo og årets tekstforfatter i Sverige, heller ikke redd for å ta plass. Med naturlig autoritet og nærvær i nuet og samtidens politiske klima i Sverige og verden krever hun vår fulle oppmerksomhet. Ofte skjer det med skrytende tekstlinjer spekket med bravado.
Karisma har hun massevis av, men hun lar oss ikke alltid få ta og føle på den. Men vi kan ane noe av den når hun leende setter seg på huk eller engasjert takker for at vi ble med inn i hennes univers. Det er ikke uten grunn hun fikk årets Guldmick av svenske P3 som årets liveartist. Men vi savner altså noe for å riktig rives med.
Vi hadde gjerne også sett for oss et ennå mer variert musikalsk lydbilde og flere forskjellige rap-stiler. Tross at hun både gir plass til musikk inspirert av The Fugees, Kanye West, Drake og mer festorientert, basstung hiphop. Det hun gjør utøver hun med stor pondus og selvtillit der hun veksler litt mellom poesi og harde tøffe samfunnskritiske meldinger og en form for empowerment.
Lokalet er i overveiende grad fylt opp av kvinner som ser henne som et forbilde. Mange av dem er som artisten selv, lesbiske. Noen som henne med innvandrerforeldre. De er imidlertid ikke i flertall denne kvelden. Her er det mer Jönson, Johansen og Hansen. Noen svenske, mange norske. De er ikke nødvendigvis oppmerksomme hele veien. Mye av de fine deklamasjonene av poesi drukner nesten konsekvent i snakk.
Det hun gjør utøver hun med stor pondus og selvtillit der hun veksler litt mellom poesi og harde tøffe samfunnskritiske meldinger og en form for empowerment.
Vi går også glipp av noe velartikulert og poengtert mellomsnakk av samme grunn. Det er virkelig synd da nettopp dette er en av kvinnens sterkeste kort og noe som rett ut sagt er inspirerende og smitter av seg. Hun er nemlig en begavet revolusjonær ordkunstner som det er verdt å lytte til. Folkekjær og med en spesiell evne til å få frem og nå ut sitt ofte tankevekkende og aktuelle budskap.
Så kan man eventuelt diskutere om dette er fordi de tilstedeværende allerede kjenner ordene så godt. Eventuelt kan det skyldes at de har drukket mye og er her primært for festen og intimitet med den medbragte partneren.
«Tänd Alla Ljus» fungerer som bare juling når det gjelder å bevege og røre publikum.
Et fint øyeblikk er når hun etter en sekvens hvor scenen er fylt opp av kvinner med veivende palestinske flagg slipper til en talsmann og representant for det kjempende palestinske folket i Norge for ett minutts kamptale.
I akt 3 slipper hun til trap- og grimerytmene og atmosfæren i rommet blir elektrisk fylt av veivende armer og mer eller mindre rytmisk, uortodoks dans lokalet igjennom. Vi er plutselig i svett klubbmiljø og alle de tilstedeværende publikummerne våkner til etter åndelige hymner og romantisk r ‘n’ b de har møtt interessert, men mer avmålt der de også har snakket i hjel spoken word-poesi.
«Vikken Då» bobler og katalyserer feststemningen opp til neste nivå.
Bare fryd og gammen er det ikke. Låtene blir for oss noe like og muligens noe daterte soundmessig.
For anmelder og fotograf fortoner imidlertid disse festlåtene som «Afterparty» og «En Gång Til» – som vi attpå til får en ekstra gang etter hovedsettet på en publikummers oppfordring – nemlig endimensjonale. Dog skal det sies at majoriteten av publikum verdsetter dem.
I akt 3 slipper hun til trap- og grimerytmene og atmosfæren i rommet blir elektrisk fylt av veivende armer og mer eller mindre rytmisk, uortodoks dans lokalet igjennom.
Ikke minst blir «Sprit & Blondiner» billig tross det basstunge klubbdrivet og de vrengte vokaleffektene.
Her kunne vi sett for oss mer musikalsk rikdom og variasjon uten at det måtte gå på bekostning av den bejaende energien. Sånn det er nå føles disse låtene like aktuelle som Lars Valuars «Rettoppogned»
«Jag Svär på Min Mamma» og «För Evigt» byr på full allsang og topp stemning.
Silvana bekrefter publikum og tilskriver oss æren for konsertens energi. Tidligere under konserten har hun også erklært Oslo-kjærlighet og sagt at hun har vært her mye.
Det virker oppriktig og ærlig.
Første konsertmøtet med artisten på Lyse Netter i Moss i 2022 gjorde et sterkere inntrykk. Aftenen på Rockefeller etterlot mer blandede følelser og klarte ikke å trenge ordentlig inn under huden. Visst var det sterk, nødvendig og fin alternativ energi, men ikke like eksplosiv og jordomveltende som på sitt skarpeste, og i hvert fall ikke på nivå med Storbritannias og USAs fremste rapkunstnere.
Bildegalleri: Kate Helen Gustavsen.
Vær den første til å kommentere