Slayer @ Oslo Spektrum

Det blir enda en siste konsert med Slayer, den 28. juni på Tons Of Rock i Ekebergparken.«Bandets forhold til den norske fansen er sterkt og deres enorme popularitet i Norge gjør at de nå kommer tilbake for aller siste gang», står det i presseskrivet som kom den 10.12.2018.

En verdig avskjed med et av de fire store thrash-bandene fra 80-tallet. Var det opp til meg, måtte de gjerne gjøre om på planene om å gi seg.

Bortsett fra de dårligste sitteplassene er Oslo Spektrum så godt som utsolgt. Fordi bandene før Slayer er mer glad i fotoforbud enn oss i Disharmoni, kommer vi bare til å skrive om hovedattraksjonen denne kvelden. Slayer er visstnok ute på sin siste turne, så for vi se om de mener det eller gjør som flere andre band, og takker av flere ganger. Som om ikke fotoforbud var nok, så hadde noen i produksjonen rundt banda funnet ut i kveld skulle det ikke være lov å ha med sekker, bager eller vesker, noe som skapte krøll for publikum som ikke får beskjed om sånt. Amatørmessig og en elendig start på kvelden. Heldigvis er de ansatte på Oslo Spektrum løsningsorienterte.

Sintere, hardere, og raskere

Stemningen er meget høy før Slayer går på. Det har vært både moshpit of circlepit foran scenen under bandene før. Mens bandet er på vei opp på scenen, spilles Delusions Of Saviour på anlegget. Det projiseres pentagrammer og oppned-kors på scenen. Slik er de godt i gang med overforbruk av kontroversielle symboler allerede før konserten er i gang. Bandet har fast spilleliste på hele sin lange avskjedsturne. For 72. gang på turen starter de konserten med Repentless. Låta er rask, kontant og frisk, men har ikke den beste melodien. Lyden er også grøtete. Spesielt i bassen. Den er omtrent like godt definert som i en rånebil.

Det blir litt mer gitarrunk på Blood Red, men det er først på Disciple at Slayer virkelig gir på. De er sintere, hardere og raskere. Samtidig begynner de å ta av med pyro. Nå er det show! Bak all pyroen er det et stilig backdrop med motiv fra siste plate, «Repentless». De følger på med fete riff på Mandatory Suicide. Ikke alle låtene er like gode. Hate Worldwide er rotete i lydbildet og gir meg lite. Vokalist Tom Araya oppildner publikum, som svarer med moshpit og forsøk på crowdsurfing under War Ensemble. Lys, pyro, riff og en sterk innbitthet gjør sitt til at stemningen blir høy. På Jihad blir vokalen så aggresiv at den blir bjeffende og funker som et ekstra rytmeinstrument.

Best når de er seige og mørke

For første gang i konserten har Slayer et rolig parti i starten av When The Stillness Comes. Det er behagelig for ørene at de er litt mer melodiske og ikke bare har fullt trøkk hele tiden, men man skal ikke ha det behagelig på thrashmetal-konsert. Det blir fort full pupp fra alle gutta igjen. Jeg hører gallopperende gitarriff som minner om Iron Maiden på Post Mortem, og Black Magic er rene Maiden på speed. Nå tar de helt med pyron her. Payback er sint og rask som en punklåt, men har trøkket til metal.

Før den mektige og seige Seasons Of The Abyss høres det ut som at de spiller introen på Black Sabbaths Iron Man. Jeg synes Slayer funker minst like godt når de drar ned hastigheten litt. Da får de et mørkere og skumlere uttrykk. Jeg synes også det er mer behagelig å høre på musikk med dynamikk, og ser ingen grunn til å ta av på loudness-krig med Metallica. Det er ikke Slayer enige i, og fortsetter med raske Dittohead. Det blei fort veldig thrash igjen.

Apropos Metallica, så minner riffet på Dead Skin Mask meg om en tidlig Metalica-låt, men jeg kommer ikke på hvilken. De avslutter hovedsettet med Hell Awaits (hvis man kan kalle det en pause etter låta). Scenen er tøff, men de kunne spart seg for naziørner på scenen. Den er rød som på coveret til «Seasons Of The Abyss». Låta er rask, på grensen til anmasende. De redder det inn på at den er blodtøff med raske riff og soloer.

Avslutter på topp

Etter den bittelille pausen, kommer høydepunktene. Først ut er klassikeren South Of Heaven. Låta er seig og mektig, med et dritfett riff og en legendarisk, dog kort gitarsolo. Likevel er det først på neste låt jeg får gåsehud. Raining Blood har alt jeg liker med thrash, inkludert en intro som bare overgås av Metallica’s For Whom The Bell Tolls. Det ser og høres ut som at enden er nær for Araya roper ut «Raining Bloood!!» og bandet gjør en helvetes versjon av låta. Det blir hvinende gitar over en mitraljøse av et band før kvelden avsluttes med den rifftunge Angel Of Death. De får sneket inn noen glitrende gitarsoloer før de behørig takker for seg. Så får vi se om vi ser de igjen noen gang.

Det blir litt for mye av det samme gitarøset til at Slayer får noen toppkarakter. Det er tøft nok, men jeg ser ikke noe mål i seg selv å være sliten i hodet når jeg går ut fra en konsert. Middelmådig lyd rett bak lysmannen hjelper heller ikke.

Slayer @ Oslo Spektrum 6.12.2018: 7/10